SKOLEVEGRING: «Ingunn» har de tre siste årene kjempet en tøff kamp for datteren som lider av skolevegring. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
SKOLEVEGRING: «Ingunn» har de tre siste årene kjempet en tøff kamp for datteren som lider av skolevegring. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix Vis mer

Skolevegring

Datteren til «Ingunn» lider av skolevegring

Hun ble rådet til å tvinge datteren på skolen, men det gjorde alt bare verre.

– Det er viktig å få samfunnet til å forstå at dette ikke er skulk og lathet. Dette er barn som er kjempedårlige og som faktisk ønsker å være på skolen, sier «Ingunn».

Alenemoren, som ønsker å være anonym, har i over tre år kjempet en tøff kamp for datteren (16) som lider av skolevegring.

Det hele begynner like etter juleferien det siste året på barneskolen. Datteren som alltid har vært skoleflink og som har mange venner, vil plutselig ikke lengre gå til skolen.

– Det kom som lyn fra klar himmel, forteller Ingunn.

– Hun har alltid vært sensitiv, introvert og forsiktig, men hun har alltid vært godt likt og har aldri blitt mobbet. Hun er en veldig smart og oppegående jente, og det var ingenting som tilsa at hun skulle få problemer. Jeg trodde derfor at dette bare var tull og det tenkte nok læreren hennes også, så jeg gjorde alt i min makt for å få henne av sted til skolen.

Skolen råder Ingunn til å gjøre det minst mulig attraktivt for datteren å være hjemme, gjennom at hun fjerner alt som datteren synes det er gøy å holde på med.

De mener også at hun ikke skal være redd for å legge press på datteren for å få henne til skolen.

– Men problemene eskalerte ganske fort og hverdagen utviklet seg brått til en kamp. Jeg fulgte rådet om å tvinge henne til å gå på skolen, men jo mer tvang jeg brukte, jo dårligere ble hun. Til slutt låste det seg helt og hun ville ikke lenger snakke med meg.

– I ettertid ser jeg at mange av rådene jeg fikk fra skolen var helt feil og at de hadde null kunnskap om hva skolevegring egentlig går ut på. Men da jeg stod midt oppe i det, så jeg ikke den manglende forståelsen, fordi jeg var så fylt av skam over at jeg ikke klarte å få barnet mitt til skolen.

Var knapt innom ungdomsskolen

Datteren kommer seg på et vis gjennom det siste halvåret på barneskolen, men Ingunn frykter det verste. Datteren har vært dyster og depressiv hele sommerferien.

Hun har også begynte å gi uttrykk for ulike smerter i kroppen og tilbringer stadig mer tid på rommet sitt.

Bekymringen skal vise seg å være velbegrunnet, de neste tre årene er datteren knapt innom ungdomsskolen. Den tidligere aktive og glade jenta er nå også totalt isolert fra omverdenen og orker stort sett ikke noe annet enn å ligge inne på rommet sitt.

– Jeg har alltid vært åpen for alt som finnes av samarbeid og jeg aner ikke hvor mange instanser jeg har hatt inne i huset mitt. Det har vært åpent hus for alle, forteller Ingunn.

– Men hun ble bare dårligere og dårligere, og var ikke mottakelig for hjelp. Etter hvert begynte jeg å mase om å få hjemmeundervisning, fordi jeg var redd for all skolegangen hun mistet. Vi forsøkte derfor med hjemmeundervisning i tiende, men hun orket ikke det heller. Hun var så totalt nedkjørt og ødelagt etter alle årene med kamp.

Får råd om å legge press på barna

Ingunn er medlem i en Facebook-gruppe for foreldre til barn med skolevegring hvor det hver dag melder seg nye bekymrede foreldre i lignende situasjon. Ikke alle barna med skolevegring uteblir fra undervisningen, noen av dem går ifølge foreldrene livredde til skolen hver dag.

Felles for mange av foreldrene er imidlertid at de har fått råd om å legge press på barna sine.

– For å behandle skolevegring må man slutte å bruke tvang og makt, da det bare gjør ting verre, sier Ingunn.

– Jeg opplever at det er mye ansvarsfraskrivelse fra skoler og instanser rundt, fordi de ikke klarer å hjelpe. De velger i stedet å melde foreldrene til barnevernet og forstår ikke at skolevegring er et traume for hele familien.

Brukt mye ressurser på å hjelpe barnet

Selv har hun brukt mye ressurser på å finne ut hva det er som feiler barnet sitt. Nylig har imidlertid ting begynt å gå i riktig retning. For ikke lenge siden fikk datteren plass på et behandlingssenter og Ingunn har fått innvilget pleiepenger for å kunne ta seg av henne på heltid.

Datteren har også på særskilt grunnlag fått plass på videregående og bortsett fra et lite tilbakefall etter høstferien, har hun stort sett klart å møte opp på skolen.

Ingunn opplever også at det å slutte med tvang og press har gjenskapt tilliten dem imellom.

– Forholdet vårt har blitt mye bedre. Etter at behandlingssenteret kom inn i bildet, har hun begynt å åpne seg mer opp og det virker som at hun begynner å bli klar for å ta imot hjelp. Jeg ser et håp i øynene hennes og en motivasjon jeg ikke har sett på flere år. Hun har en kamp å kjempe, men det virker som hun starter på den nå.

Kan ramme ett barn i hver klasse

Trude Havik er førsteamanuensis ved Læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger og har blant annet skrevet doktorgrad om skolevegring.

Hun forklarer at skolevegring ikke er en diagnose, men at det er en type skolefravær som beskriver de elevene som vil gå på skolen, men som ikke klarer å gå grunn av følelsesmessig ubehag, frykt eller angst for noe eller noen i skolen.

RAMMER MANGE: Trude Havik har skrevet doktorgrad om skolevegring og hennes tall tyder på at skolevegring kan være mer utbredt enn man tidligere har trodd. FOTO: Jeanette Larsen
RAMMER MANGE: Trude Havik har skrevet doktorgrad om skolevegring og hennes tall tyder på at skolevegring kan være mer utbredt enn man tidligere har trodd. FOTO: Jeanette Larsen Vis mer

På grunn av at det ikke er en egen diagnose, finnes det ikke en offisiell statistikk på hvor mange som er rammet.

Internasjonal forskning anslår at en til to prosent har skolevegring, men i forbindelse med doktorgradsavhandling fant hun at 3,6 prosent av elevers selvrapporterte fraværsgrunner på 6.-10. trinn er relatert til skolevegring.

Det kan bety at minst en elev i hver klasse kan være i faresonen for å utvikle skolevegring dersom de ikke blir identifisert og får den hjelpen de trenger tidlig.

Behandlingsmetoden vil ifølge Havik avhenge av den bakenforliggende årsaken og hvor lenge vegringen har vart.

– Alle forhold må kartlegges og tiltak må iverksettes i tråd med det. Skolevegring kan skyldes en problematisk lærer-elev relasjon eller mobbing, men det kan også skyldes hjemmesituasjonen, angst eller psykiske plager. Det er avgjørende å finne frem til hva som er årsakene til at den unge ikke klarer å gå på skolen, skreddersy tiltak og lage en opptrappingsplan for de med langvarig fravær, sier hun.

Mener det bør være et mildt press

Noen barn vil ifølge Havik ha behov for kognitiv terapi som har vist positiv effekt mot blant annet angst, mens andre trenger sosial ferdighetstrening eller å bearbeide det at de har vært utsatt for mobbing.

Utvidet forutsigbarhet av skoledagen og tettere oppfølging av en lærer eller en annen voksen i skolen, kan også være aktuelle tiltak.

Havik mener foreldre må legge et mildt press på barnet sitt, samtidig som de forsikrer barnet om at skolen følger opp og vil barnet vel.

– Å presse barnet til å gå på skolen er ikke nødvendigvis en god strategi dersom det er situasjoner i skolen som ikke blir fulgt opp, som mobbing eller at de får panikkangst ved å nærme seg skolen. Skolevegring er et sammensatt problem, og det finnes ingen oppskrift for hvilke tiltak som hjelper. Det kommer an på den enkelte elevs helhetlige situasjon.

– Men foreldre bør ikke gjøre det attraktivt hjemme i skoletiden, da det kan opprettholde fraværet. Barnets følelser og meninger må tas på alvor, samtidig som foreldrene må balansere mellom støtte og krav til barnet. Det kan være lett å bli ettergivende i en slik situasjon, der barnet har det svært vanskelig, sier hun.

Det er ifølge Havik viktig at foreldre tar raskt kontakt med skolen ved tidlige tegn til skolevegring, og at de er åpne om eventuelle utfordringer hjemme eller hos barnet. Prognosen er best dersom barn får hjelp tidlig og dersom samarbeidet med skolen fungerer bra.

– Det er viktig at en jobber mot samme målet; tilbakeføring til skolen der alle gjør sin del av det som er planlagt for å hjelpe barnet. Også at en har en plan om tiltakene ikke virker slik en har tenkt. Det er lurt å synde seg langsomt, og at en iverksetter tiltak som er realistiske slik at barnet opplever mestring.

Helt feil å tvinge barn med skolevegring

Robert Palmér er metodeansvarlig ved det svenske behandlingssenteret Magelungen og har sammen med sine kollegaer skrevet boken «Hemmasittare och vägen tillbaka».

Ved behandlingssenteret tar de imot barn som har vært hjemme fra skolen over lengre tid, gjerne flere år. Her jobber de blant annet med atferdsterapi, hvilke tilpasninger skolen kan gjøre for barnet og støtte til foreldrene.

Tvang er ifølge Palmér helt feil metode når det gjelder behandling av barn med skolevegring.

– Alle som har hatt barn vet at de noen dager ikke vil gå til skolen og da har du som forelder selvsagt en plikt til å si at barnet skal kle på seg og at de ikke kan være hjemme bare fordi de er trøtte. Men det er stor forskjell på dette og det å tvinge barn som har det dårlig til å gå på skolen.

BEHANDLER SKOLEVEGRING: Robert Palmér jobber på et senter i Sverige som behandler barn med skolevegring. Han mener skolene må ta større ansvar. FOTO: Privat
BEHANDLER SKOLEVEGRING: Robert Palmér jobber på et senter i Sverige som behandler barn med skolevegring. Han mener skolene må ta større ansvar. FOTO: Privat Vis mer

– Hadde det vært så enkelt som at man bare kunne true med at barnet ikke får se på tv eller spille data, hadde barnet gått til skolen. Det er viktig at foreldre opprettholder en god relasjon til barnet sitt og de bør derfor i stedet lytte og forsikre barnet om at de vil hjelpe, sier han.

Mener skolen må ta større ansvar

Palmér mener skolevegring er et problem som alt for ofte blir overlatt til foreldrene eller eleven selv. Han mener imidlertid at dette først og fremst er skolens ansvar.

– Det er lett å skyve ansvaret over på eleven og tenke at det skyldes at barnet har en diagnose eller at barnet har det vanskelig hjemme, men skolen må først se på hva de kan gjøre for at eleven skal klare å være der. Er for eksempel skolemiljøet rolig nok og har de tydelige skoledager hvor eleven forstår skjemaet sitt? Vet eleven hvor han kan be om hjelp dersom det er noe han ikke forstår?

– Skolen må gjøre en grundig kartlegging for å ta rede på hva det er som gjør at eleven ikke klarer å være i skolen. De må se på skolemiljøet og ikke bare på eleven, sier han.

Først når barnet har vært hjemme fra skolen over lengre tid, mener Palmér det kan være nødvendig å trekke inn andre instanser som BUP, barnevernet eller andre pedagogiske tjenester.

Men han understreker at det også da er viktig å jobbe med alle involverte, ikke bare foreldre og barn, men også skolepersonalet.

– Vi savner god forskning på barn som har vært lenge hjemme fra skolen, men vi vet at prognosen er bedre blant de som får intensiv innsats og tidlig hjelp.

– Min erfaring er at skoledeltakelse og en fungerende hverdag er en veldig effektiv behandlings komponent av angst og depresjon, og at man derfor bør tilstrebe å hjelpe barnet tilbake til skolen så snart som mulig, forutsatt at nødvendige tilpasninger og støtte er tilgjengelig. I begynnelsen kan barnet oppleve økt angst, men det synker vanligvis over tid.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: