Jeg hadde hatt et vanskelig svangerskap med kynnere, bekkenløsning, sykemeldinger og var langt nede, men endelig var dagen kommet da familien skulle økes til 4. Skulle ta keisersnitt pga store skader under første fødsel. Keisersnittet gikk sin gang med et par blodtrykksfall og andre ubehagelige ting, men gleden var stor da vi fikk se vår lille datter for første gang. Jeg kom på oppvåkningen, fikk henne i armene, og min mann og jeg var verdens lykkeligste foreldre. Vel oppe på barselavdelingen kom sjokket: Datteren vår hadde mest sannsynlig down syndrom og en alvorlig hjertefeil som skulle opereres innen hun var 6 måneder! Vi raste så langt ned i kjelleren som mulig var, og de neste dagene var et stort kaos av sinne, sorg, urettferdighet og dårlig samvittighet for at den lille jenta vår var gjenstand for alle disse følelsene. Vi gråt dag og natt, snakket sammen og med de rundt oss, men fremtidsutsiktene så sorte ut. Hvorfor oss? Hvordan i all verden skulle vi komme oss over dette? Ville vi noen gang leve et "normalt" liv? Hvordan ville storebror ta det? Venner og familie? Var livet vårt slutt?