Jeg ventet mitt andre barn og det var fortsatt ti dager igjen til terminen. Jeg hadde vært lei hele svangerskapet i flere måneder, men akkurat nå følte jeg behov for de ti dagene. For som lyn fra klar himmel kom jeg på alt som fortsatt måtte gjøres før nummer to kunne ønskes velkommen inn i familien. Jeg trengte kommode og CD-hyller med mer. Dermed bar det til IKEA på storhandel, og alle nyinnkjøpte møbler ble montert sent på kvelden.

Neste dag var torsdag. Den ene dagen da det virkelig ikke ville passe at babyen skulle komme. Barnevakten som skulle passe storesøster skulle jobbe den dagen. Så som hør og bør meldte babyen sin ankomst tidlig torsdag morgen.

Nå var gode råd dyre, men fant ut at et vennepar, som også skulle ha barn om noen måneder, ville passe fint som barnevakt. De vordende foreldrene ankom vårt hjem noen timer senere klar for å sende meg og min samboer til sykehuset.

Jeg hadde det ikke noe travelt. Jeg hadde jo gjester og følte at å ha ”gjester” ville være ville være en fin avkopling mellom riene. Dermed disket jeg opp med kaffe latte fra Nestlè og litt sjokolade fra Minde. Og jeg må si at kaffe latte smakte godt mellom riene. Selv om riene kom tettere og tettere og jeg merket at de vordende fedrene ble mer og mer stresset og bekymret for at dette skulle bli en hjemmefødsel, følte jeg ingen hast med å komme meg på sykehuset.

Vel, når den virkelige harde ria satte inn og den holdt krampeaktig tak i livmoren i flere minutter, fikk jeg pakket de siste nødvendige sakene som måtte være med til sykehuset og vi satte oss inn i bilen og kjørte av sted.

På sykehuset ble jeg lagt på fødestuen, og introdusert for et fantastisk hjelpemiddel; pilatesballen! Forholdsvis avkledd, dumpa jeg ned på ballen og hompa opp og ned i takt med smertene. Ballen ga ingen smertelindring i seg selv, men sammen med lystgass og Banana Airlines fungerte den utmerket. For å forklare litt nærmere så satt jeg på ballen, rugde i sirkler med lystgass-maska pressa over nesa og nynna glad og lystig til Banana airlines. Dette til stor underholdning for min samboer og jordmor.

Men alt som er fint må ta slutt en gang. Det måtte pilatesballen, lystgass og Banana Airlines også. Smerte med en fødsel tok helt av og jeg fant ut at dette var et godt tidspunkt å introdusere meg for smertelindring over all smertelindring; epidural. Til min store fortvilelse kunne jordmor informere om at fødselen hadde kommet såpass langt at jeg ikke kom til rekke å få epidural. Dette hadde jeg over hodet ingen forståelse for og skrek ut i fortvilelse; ”Skaff meg epidural før jeg dør”.

Når sant må sies så hjalp det lite. Men jordmor beroliget meg med at anestesilegen var tilkaldt og ville komme så fort som over hodet mulig. Selv om jeg ville at babyen skulle vente på legen, gjorde den ikke det. Fødselen skred framover med stormskritt og jeg begynte så smått og innse at jeg nok måtte komme meg gjennom dette uten noen bedøvelse utover lystgass.

Med dette i tankene så fant jeg ut at dette var en perfekt anledning til å ombestemme seg. Jeg ville ikke føde mitt barn likevel. Keisersnitt. For en glimrende ide! Men nok engang kunne jordmor informere meg om at jeg nok var for sent ute. Slike avgjørelser måtte tas før barnets hode stakk ut.

Før barnets hode stakk ut??? Herregud, det var jo ikke rart at jeg hold på å dø. Men ordene satte fart i kreftene mine. Jeg fant ut at dess mer og hardere jeg presset, jo fortere ville babyen komme ut og jeg ville for evig og alltid være ferdig med disse smertene.

Jordmor løy ikke. Et par minutter senere lå verdens nydeligste, søteste, mest perfekte og godeste guttebaby på magen min.

Jeg kom meg gjennom fødselen uten å kreve at de steriliserte meg og uten å kreve aktiv dødshjelp. Men jeg tørr hevde at de som sier at smertene ved fødselen er glemt i det øyeblikket vidunderet ligger på brystet ditt, er noen løgnhalser. Min nydelige gutt er nå ni måneder, men jeg husker alt som om det var i går. Min førstefødte er over fem år, og jeg husker det også som om det var i går. Men alle som sier at all smerte i verden, er verdt den gleden et barn gir, de snakker sant!!! Og jeg oppfordrer alle å høre den kjærligheten som ligger i de ordene.

Hilsen Monica, mor til to vidunderlig barn!