– Vi må snakke om hvorfor vi i «verdens rikeste land» tillater at fattigdommen bare øker fra år til år. Spesielt nå, etter koronakrisen, mener Kaisa Augusta Hansen-Suckow (29).
Hun er aktuell med kortfilmen «Så er spørsmålet, hadde de egentlig råd til det før òg?», hvor vi får bli med hjem til en barnefamilie som sliter økonomisk. Den noe uventede tvisten er at familien vi møter i filmen er Kaisas egen.
Utgangspunktet for filmen er nemlig Kaisas historie om fattigdom og om hvordan hun og ektefellen Robin Hansen-Suckow (31) i 2019 kom til et punkt hvor de hadde nådd bunnen økonomisk. Kaisa var på det tidspunktet høygravid, i tillegg hadde de ansvar for deres to barn fra tidligere forhold og Kaisas lillebror i tenårene.
Med julen like om hjørnet befant de seg i en situasjon hvor de ikke lenger klarte å forsørge familien sin.
– Vi hadde omrokert og fikset på budsjettet sikkert 20 ganger, men fikk ikke endene til å møtes uansett hva vi gjorde. Vi hadde en vanvittig bunke med regninger som holdt oss våkne om natten og det var mye uro og angst.
– Det var kommet til et punkt hvor vi var helt overveldet, fordi det var en flodbølge vi ikke var i stand til å møte. Bunnpunktet var da vi skjønte at vi ikke hadde råd til mat før neste lønning kom, forteller hun.
Måtte be om hjelp til mat
Som en siste utvei tar Kaisa kontakt med organisasjonen «Hjelp oss å hjelpe» på Facebook. I en melding forklarer hun kort om familien og at de sliter med å få endene til å møtes to uker før lønning.
– Da fikk jeg et kort og greit svar om at de kunne hjelpe oss. Vi kjørte ned med bilen som på det tidspunktet var uten forsikring, noe som førte til daglige bøter. Vi møtte en dame som ga oss en kasse med julemat, brød, pålegg, snacks til ungene og frysevarer for minst to uker.
– Under besøket møtte jeg ikke blikket til mannen min en eneste gang, men jeg merket at han skammet seg like mye som meg. Vi gikk på en måte inn i en overlevelsesmodus hvor vi koblet hodet ut av situasjonen. På vei bort til bilen etterpå sa jeg til Robin; dit skal vi aldri igjen!
Kaisa forteller at det å be om hjelp på denne måten satt ekstra langt inne hos henne, da hun selv har vært en av de som har jobbet frivillig med å dele ut mat og klær til folk i krise.
– Jeg var redd for hva som skulle møte meg og om de skulle stille spørsmål. Jeg følte meg også vanvittig skamfull og var redd for at noen trengte hjelpen mer enn oss.
– Det var veldig overveldende å få så mye mat og hjelp uten å måtte stå til ansvar for situasjonen og bli mistenkeliggjort, eller måtte svare på spørsmål. Det var en veldig belastende situasjon, men vi ble møtt med verdighet og respekt.
Klarte å snu situasjonen
Denne opplevelsen skal vise seg å bli vendepunktet for Kaisa og Robin. De neste to ukene klarer de å få en oversikt over den økonomiske situasjonen sin og takket være halv skatt på desemberlønningen er de i stand til å betale ned det som brenner mest, samt lage nedbetalingsplaner på det som gjenstår.
I tillegg tar de på seg det de kommer over av småjobber, alt fra å stå aktmodell til å skuffe snø, vaske vinduer og male. På i overkant av ett års tid klarer de å betale ned hele 260.000 kroner.
For mennesker som selv ikke har vært i en lignende situasjon er det lett å se for seg at familiens økonomiske problemer skyldtes et stort overforbruk i kjent «luksusfellen stil», med flere biler i garasjen og bruk av kredittkort for å finansiere luksuriøse ferier.
Men Kaisa mener at virkeligheten for de fleste fattige er en helt annen.
– Vi hadde ikke forbruksgjeld, men hang etter med vanlige utgifter som strøm, forsikringer, tv og internett. Vi hadde rett og slett ikke økonomi til å dekke det som er vanlige faste utgifter i Norge. Folk i vår situasjon bruker kredittkort for å betale strøm, barnehage og tannlegeregningen. Når man konstant sliter med å betale regninger og er bakpå økonomisk, blir de kortsiktige løsningene de eneste man har å benytte seg av. Det er som å pisse i buksa for å holde seg varm.
– Nå står vi i en helt annen situasjon. Vi er fremdeles under fattigdomsgrensa, men har nå et lite sikkerhetsnett som tar oss imot hvis ruta på bilen knuser eller vaskemaskinen ryker. Det gir oss en helt annen ro.
- Vi bodde på 16 kvm og en boks på verandaen var kjøleskap
Fattigdom går ofte i arv
Årsaken til familiens økonomiske problemer er komplekse. Robin, som opprinnelig kommer fra Tyskland, har i mange år tatt på seg ulike jobber innen industrien. Disse har riktignok ikke vært spesielt godt betalt og han valgte derfor å følge rådet om å utdanne seg for å bedre jobbmulighetene. Men fordi han er tysk, hadde han som student ikke rett til hverken lån eller stipend gjennom Lånekassen.
Kaisa har på sin side en mastergrad i kunstfag og 100 prosent stilling innen kultur og fritid i Kristiansand kommune. Men med en startlønn på 375.000 kroner før skatt, ble inntekten hennes alene for knapp til å forsørge en hel familie.
– Tidligere leide vi en bolig til 13.000 kroner i måneden, som ikke en gang hadde brannsikrede soverom. Når du i tillegg har 600.000 kroner i studielån, sier det seg selv at det ikke er levedyktig. Det er ikke bare å ta utdanning for å komme seg ut av fattigdom, mange har gjort det, men er fortsatt i samme situasjon. Det er som en hengemyr av utfordringer man ikke kommer seg ut av, sier hun.
Kaisa vokste selv opp i fattigdom og et tema som belyses i filmen er hvordan fattigdom, i likhet med rikdom, ofte går i arv.
Hun peker på at forskning blant annet viser at de som vokser opp i fattigdom er mer disponert for sykdommer som depresjon, angst, overvekt og hjerte- karsykdom.
– I all hovedsak handler det om at systemet sparker enkelte av oss nedover og andre oppover. Hvis du ikke kommer fra en møblert familie som er godt skodd økonomisk, stiller du annerledes enn de som har en stødig familie med god økonomi.
- Konfirmasjonen er kanskje mange ungdommers første møte med klasseskille
Inspirert av statsministeren
Filmens tittel kommer fra statsminister Erna Solbergs svar i et intervju med NRK 12. mars 2021, etter første lockdown under koronapandemien.
På spørsmål om hva hun som statsminister tenker når hun hører historier om folk som ikke har råd til å betale mat og regninger, svarte hun «Ja, altså̊ det er jo krevende, så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før og?».
Filmen ble blant annet vist under Arendalsuka i august, hvor også Erna Solberg var invitert til filmvisning og debatt i etterkant.
– Det er tverrpolitisk enighet om å bekjempe barnefattigdom, men for å kunne gjøre det må man se på familien rundt barna. De må se på hvilke mekanismer som gjør det mulig å leve i vedvarende fattigdom i 2021, sier Kaisa.
– Det er mange misoppfatninger om fattigdom i Norge og de som møter oss har ikke den nødvendige kompetansen eller et riktig bilde av hva som skal til for å hjelpe oss. Samfunnet tror at du har gjort noe galt om du er fattig, men realiteten er helt annerledes for oss som sitter på denne siden. For oss virker SIFO-budsjettet luksuriøst, vi klarer å leve på langt mindre.
Holder liv i gamle fordommer om fattigdom
Fattigdom er ifølge Kaisa også et likestillingsproblem. Hun peker på at mange i mennesker, selv i et så likestilt land som Norge, aldri har råd til å gå til tannlegen og ikke kan gi barna sine de samme mulighetene som sine klassekamerater.
– Det er ensomt å være fattig i verdens rikeste land. Det heter seg at vi har gratis helsetjenester, skolegang og et sikkerhetsnett som tar deg imot når en krise banker på døra. Vi som lever under fattigdomsgrensa vet at det ikke stemmer.
– Dette er også med på å holde liv i gamle fordommer om fattigdom, som opprettholder skammen og gjør det vanskelig å snakke om fattigdom. Det er kanskje en oppfatning om at fattigdom i Norge er selvforskyldt, man blir en som ikke har klart det, mens alle andre har det. I verdens rikeste land.
Tror flere har blitt fattige under pandemien
Tall fra SSB viser at 19 prosent av befolkningen over 16 år bor i en husholdning som ikke har mulighet til å klare en uforutsett utgift (2020).
Fem prosent har ikke råd til å gå til tannlegen og like mange har ikke råd til å erstatte utslitte klær.
Så langt er det mye som tyder på at koronapandemien har gjort fattigdomsproblemet i Norge enda større. Siw Indsetviken og Marit Duggal i den frivillige organisasjonen «Hjelp oss å hjelpe» forteller at de har opplevd en klar økning i antall henvendelser de siste året.
I skrivende stund har de rett og slett ikke nok kapasitet til å hjelpe alle like raskt som de ønsker, og har derfor en kø av mennesker som trenger hjelp.
– Vi har mange flere enn normalt noe som skyldes permitteringer, at folk har mistet jobbene sine og forsinkelser på støtte fra NAV. Henvendelsene kommer fra alle typer mennesker, både gifte, single, unge som gamle, uføre, studenter og barnefamilier. For oss er det viktig å møte alle med verdighet og respekt, sier Siw.
Den frivillige organisasjonen har per i dag flere avdelinger og mange kontaktpersoner rundt om i landet. Dersom du ønsker å bidra med mat, klær, opplevelser eller penger, kan du følge dem på Facebook hvor de jevnlig legger ut etterlysninger til saker som dukker opp.
– Det er veldig rørende å se all den medmenneskeligheten som finnes og at så mange vil hjelpe ukjente, legger Siw til.
Marie (43) gikk fra økonomisk kaos til bufferkonto og aksjefond på to år
