<b>TIL GLEDE FOR FORELDRENE:</b> Men betyr lykkelige foreldre alltid lykkelige barn? Foto: NTB Scanpix
<b>TIL GLEDE FOR FORELDRENE:</b> Men betyr lykkelige foreldre alltid lykkelige barn? Foto: NTB Scanpix

- Det er ikke barns ansvar å gjøre foreldre lykkelige

Barn blir født som problemløsere

Med så mye snakk om lykke overalt, så er det kanskje ikke rart at vi har høye forventinger til det å bli foreldre. Men hva med barna? 

Forventer mer lykke

Anders Lindskog hos Villa Frisk er spesialist i psykologi og sexologi og jobber mye med par.

Han tror at for de fleste kommer dette med å få barn som en naturlig del av livet og noe man ofte ikke setter noe spørsmålstegn ved. 

– Nesten alle som nærmer seg trettiårene føler at dette med barn er naturlig. På den måten forventer de fleste seg at det få barn og bygge livet sitt skal gjøre dem mer lykkelige, sier han.

BLOGGINNLEGG: Er det egoistisk å få barn?

Fødes som «problemløser»

Han mener at det allikevel finnes mange tilfeller hvor barn blir født med det primære formålet om at de skal gjøre foreldrene lykkelige. En av de mest vanlige er når barn kommer til verden for å redde parforholdet.

Det hender at barn blir født som en slags problemløser. Det kan være at ekteskapet eller samboerforholdet skranter, så tenker man at man skal skaffe seg barn med forhåpninger om at det vil gjøre ting bedre. Av og til fungerer det, andre ganger ikke. 

RYDD I EGNE PROBLEMER FØRST: - Ikke skaff barn for å redde parforholdet, sier psykolog Anders Lindskog. Foto: Privat
RYDD I EGNE PROBLEMER FØRST: - Ikke skaff barn for å redde parforholdet, sier psykolog Anders Lindskog. Foto: Privat Vis mer

- Rydd i egne problemer først

– Jeg tenker at det er viktig at man får seg barn når man har det bra i livet, da unngår man mange vanskeligheter senere.

- Før man får barn bør man rydde opp i problemene sine, enten på egenhånd eller for eksempel ved å oppsøke en parterapeut. Det å bli født som en problemløser kan gi en veldig slitsom situasjon for barna, sier han.

Lindskog sier det ofte også kan være en slags motsatt situasjon, hvor barnet har kommet uventet.

– Da kan barna risikere å hele livet få høre at det er på grunn av dem at mamma aldri ble arkitekt for eksempel. Det kan være tøft for et barn å få stempel som en «ødelegger», sier han.

LES OGSÅ: Slik hjelper du barnet til bedre selvtillit

Får barn for å bedre seg selv

En annen variant, som han også mener er ganske vanlig, er barn som blir født for å forbedre foreldrenes selvbilde.

– Det kan være at man har et image av seg selv som mamma. Man tenker for eksempel at man er så pen med barnevogn og ser for seg hvordan det vil være å gå rundt med barnet. Mens det å få et barn som man skal ta vare på, ikke er den grunnleggende drivkraften. 

– En variasjon av dette er det vi kaller «Teddybjørnsyndromet», noe man gjerne ser hos tenåringsmødre. Det dreier seg om svært unge mødre som ikke gir barnet trygget, men som tar trygghet i stedet. Det fungerer ikke så bra, sier han.

LES OGSÅ: Gjør disse fire faktorene barnet ditt til en ener?

VIKTIG MED GOD TILKNYTNING: - Det er en prosess som pågår hele tiden, ikke bare de første månedene, sier Anne Kyong-Sook Øfsti. Foto: Gyldendal Norsk Forlag
VIKTIG MED GOD TILKNYTNING: - Det er en prosess som pågår hele tiden, ikke bare de første månedene, sier Anne Kyong-Sook Øfsti. Foto: Gyldendal Norsk Forlag Vis mer

Barn som blir adoptert

At det ikke er barnas ansvar å gjøre foreldrene lykkelige, er et tema som gjerne blir diskutert i forbindelse med adopsjon

– Jeg tenker at dersom man hadde klart å «røyke ut» tanken om at barnet kommer for å gjøre norske foreldre lykkelige, så ville vi kommet et langt steg videre. Det er ikke barnets ansvar å gjøre foreldrene lykkelige, sier forfatter og familieterapeut Anne Kyong-Sook Øfsti til Adopsjonsforum

Hun mener det er spesielt viktig at foreldre, enten man har adoptert eller fått biologiske barn, er flinke til å gi trygghet og gode rammer for barnet. Hun sier tilknytning er en prosess som pågår hele tiden, ikke bare de første månedene. 

Annerledes enn omgivelsene

Selv ble hun adoptert til Norge på sekstitallet og kjenner godt til hvilke utfordringer det bringer med seg. I sin roman «Si at vi har hele dagen» skriver hun om adopsjon og sorg

– I min egen oppvekst ble jeg stadig påminnet at jeg var annerledes av omgivelsene. Det å adoptere fra utlandet var nytt, og i enhver situasjon ble det dermed fastslått at jeg hadde en annerledeshet ved meg. Dette både håper og tror jeg har endret seg noe med årene, ettersom adopsjon er vanligere nå enn det var den gangen.

– Utgangspunktet er rett og slett at man er i en situasjon hvor man egentlig ikke ønsker å være. Foreldrene har kanskje sett for seg at de skulle bli foreldre på andre måter, og barna skulle ideelt sett helst ha vokst opp et annet sted. Samtidig er det vanskelig å se for seg andre løsninger enn adopsjon, sier hun.

LES OGSÅ: Adopsjon - valget var enkelt, men prosessen var utrolig tøff!

Til forsiden