Kristian var bare tre og et halvt år gammel da han ble alvorlig syk.
Mamma Aina Stensvold forteller at beskjeden om at Kristian hadde kreft, snudde familiens liv på hodet fra den ene dagen til den andre.
– Det skjedde et par uker før jul i 2009, mens jeg var høygravid med minstemann Markus. Da vi hentet Kristian etter overnattingsbesøk hos besteforeldrene, var han skikkelig dårlig med høy feber, sier hun.
LES OGSÅ: Sorgen over barna vi ikke fikk
Trodde det var svineinfluensa
Aina forteller at hun vanligvis ikke er av typen som tar ungene med til legen med en gang de viser tegn til sykdom, men siden hun allikevel skulle dit tok hun sønnen med seg.
Fastlegen som undersøkte ham så at han hadde noen kuler på halsen og antok det kunne skyldes en kraftig halsbetennelse. Kristian ble derfor satt på en penicillinkur, men noen dager senere var feberen fortsatt like høy.
Etter et nytt besøk hos legen ble familien sendt videre til det lokale sykehuset. – På grunn av at han hadde CRP på over 200, mistenkte de at han kunne ha svineinfluensa. Hele familien ble derfor satt på isolat mens vi ventet på svaret på prøvene som ble tatt, forteller Aina.
Verden raste sammen
Når legen noen timer senere kommer inn med resultatene, er de noe helt annet enn hun hadde kunne forestille seg.
– Selv om de ikke hadde fått tatt alle prøvene ennå, sa var hun nesten hundre prosent sikker på at det var leukemi, forteller Aina.
– Da raste alt sammen. Jeg kunne så lite om sykdommen, så jeg trodde at det bare betød ett utfall. Mine første spørsmål var derfor hvor lenge vi kunne forvente å få beholde Kristian, sier hun.
Det skulle vise seg at Kristian hadde Akutt Lymfatisk Leukemi (ALL), som er den vanligste formen for blodkreft og som oftest oppstår hos små barn. Prognosene for dem som rammes er ifølge Nhi.no gode, men fortsatt dør ett av fem barn. Behandlingen er ofte komplisert og krevende.
LES OGSÅ: - Sjekk brystene dine!
Orket ikke møte andre
Aina sier hun fant håp i at kreften ble oppdaget tidlig, men den første tiden etter at de fikk diagnosen ble spesielt tøff.
– Jeg orket ikke prate med andre enn mannen min og jeg orket ikke lese aviser. Jeg klarte ikke gå inn på Facebook å lese at folk hadde fått oppkastsyke eller hull i tennene eller at de gledet seg til jul. Jeg syntes det var så urettferdig at verden utenfor gikk videre, mens Kristian skulle være så dårlig, sier hun.
Krevende behandling
Familien stod ovenfor to og et halvt år med hyppige sykehusbesøk og innleggelser. Det første året måtte Kristian hver tredje uke inn til Ullevål for en høydosekur med cellegift, i tillegg måtte han få mindre kurer på det lokale sykehuset.
Noe av det Aina opplevde som vanskeligst, var at han stadig måtte i narkose.
– På Ullevål fikk han alltid narkose fordi de skulle ta beinmargsprøve for å sjekke om det ble færre kreftceller. Den følelsen når narkosen slår til og han visner helt i armene mine, kommer jeg aldri til å bli vant til. Den er forferdelig. Som regel går det bra, men du har alltid i bakhodet at det kan gå galt, sier hun.
– Etter en slik kur gikk det omtrent ti dager hvor han ble gradvis dårligere og nådde bunnen av immunforsvaret. Deretter fulgte noen få gode dager før det var på igjen med en ny kur, forteller hun.
LES OGSÅ: Livet etter krybbedøden
- Hvorfor griner jeg mamma?
Aina synes også det var trist å se hvordan sykdommen forandret sønnen. – Han mistet håret og ble kjempestor i ansiktet på grunn av kortison. Jeg følte at jeg mistet ham litt, sier hun.
– Kortisonen hadde også innvirkning på humøret, da han ble veldig deprimert. Bare tre og et halvt år gammel satt han og gråt og var fortvilet når jeg gikk fra ham fra kjøkkenet og til stua. Hvorfor griner jeg mamma, kunne han spørre meg. Han ville helst sitte på fanget mitt hele tiden, legger hun til.
De første månedene var han livredd sykehuset og alle hvitkledde. Etter hvert gikk ting bedre og han fikk et godt forhold til andre barn på sykehuset og sykepleierne.
Måtte lære å gå på nytt
Den krevende behandlingen påvirket også utviklingen hans. Cellegiften hadde blant annet en bivirkning som gjorde at bein og ledd verket. Dette førte til at Kristian mistet evnen til å gå og måtte ved hjelp av en rullator for barn lære det på nytt.
- Heldigvis har han alltid vært ekstremt blid og positiv. Han gir seg ikke og prøver hele tiden, sier Aina.
Sliter med senskader
Etter noen knalltøffe år hvor Kristian blant annet var nær ved å miste livet på grunn av en alvorlig lungebetennelse, kunne familien i sommer endelig heise flagget til topps. Etter to og et halvt år med behandling og tre år med jevnlige kontroller, er Kristian erklært frisk.
Faren for tilbakefall er imidlertid fortsatt til stede og han vil derfor få god oppfølging i mange år fremover.
Selv om han ser ut som en hvilken som helst glad og aktiv niåring, sliter han fortsatt med noen senskader etter kreftbehandlingen.
– Han har blitt stivere i kroppen og kan falle lettere. Han løper ikke så fort eller hopper ikke så langt som han nok kunne ha gjort. Men han sier selv at han synes det er helt greit, da andre ting er mer viktig, forteller Aina.
LES OGSÅ: - Legen sa jeg skulle sende henne i barnehagen! Barnet hadde nesten 40 i feber
Viktig markering
Kristian har glemt mye av det som skjedde da det stod på som mest, men han ser gjerne på bilder og snakker om tiden på sykehuset. I helgen er det Den internasjonale barnekreftdagen 2015, en markering både han og moren er svært opptatt av.
– Det er viktig å støtte denne kampanjen fordi det fortsatt er en del uløste gåter i forhold til behandling av kreft. Mange krefttyper har nå fått langt bedre prognoser enn tidligere, men det er fortsatt mye forskere og leger ikke vet. 75-80 % av alle barn i Norge som får kreft overlever.
- Det er bra, men det betyr at det fortsatt er 20-25% som det ikke går så bra med. Det må vi prøve å endre på, sier de to.
LES OGSÅ: Familiens liv snudd på hodet da fem år gamle Ole fikk kreft
