Et normalt svangerskap endte i akutt keisersnitt i uke 36
Jeg vil gjerne fortelle foreldre og de som venter barn om min noget spesielle fødsel.
Et lett svangerskap
Dette var mitt første svangerskap og jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente, annet enn at vi skulle ha barn og vi ville ikke vite kjønnet før fødselen var over. Jeg var forberedt på å være litt kvalm, få bekkenløsning, gå opp alt for mange kilo osv. Jeg skjønte fort at jeg var heldig etter flere samtaler med andre gravide. Jeg var ikke kvalm en eneste dag, fikk ikke bekkenløsning, men jeg gikk riktig nok opp en del kilo. Ca. 20.
Alle kontrollene var fine. Blodtrykket sa legen var glimrende. Og jeg hadde kjent mye liv i magen. Forventningene var store da tiden begynte å nærme seg, og jeg gikk på svangerskapskurs for å få ytterligere informasjon og forberede med mentalt på en vanlig vaginal fødsel.
Babyen sparket ikke
Da jeg var i uke 36 merket jeg at den lille viltre krabaten i magen ikke lenger var så vilter. Det svirret mange spørsmål i hodet mitt, hva kunne være galt? Det var over en uke til neste kontroll hos lege så derfor tok vi turen til legevakten for å være på den sikre siden. Jeg hadde på forhånd gjort meg opp en mening om at hvis jeg bare fikk høre hjertelyden så var alt i orden. Men tanken på at jeg kunne bære på et dødt barn var skremmende.
Hos legen hørte vi en god og sterk hjertelyd og dermed var jeg beroliget. Men det var ikke legen. Han henviste oss til fødeavdelingen for å være på den sikre siden. De har mye bedre utstyr på sykehuset enn på legevakten. På føden ble jeg lagt på en seng slik at jordmor kunne sette på elektrodene for å kunne ta sparkeprøver. I løpet av 1 time med sparkeprøver ble det registrert kynnere men så godt som ingen spark. Jeg hadde ikke kjent noe, men maskinen hadde registrert bittelitt bevegelse hos babyen.
Nå kom en fødselslege inn i bildet for å ta ultralyd og etter hvert kom også overlegen til for å se på ultralyden. Han fortalte at babyer er normalt veldig rolige i siste del av svangerskapet for å forberede seg på den tøffe jobben det er å komme ut. Men min baby var unormalt rolig, og den viste ingen tegn på respirasjonsbevegelser. Derfor forberedte han oss på at det kunne bli et keisersnitt i løpet av dagen, fordi babyen mest sannsynlig ville ha det bedre hvis vi avsluttet svangerskapet og at den ikke ville klart en vaginal fødsel.
Vi fortsatte med sparkeprøver og legen ville ha meg inne til observasjon over natten og imens skulle de avgjøre hva som ble gjort videre. Mannen min reiste hjem for å hente litt klær og toalettsaker og på den tiden han var borte ble avgjørelsen tatt.
Du skal ha keisersnitt - nå!
Legene kom inn på rommet til oss og fortalte at de anbefalte et keisersnitt umiddelbart og at alle legene, sykepleiere og anestesilege sto klare til å ta imot oss. Dette kom som et sjokk fordi det ble plutselig dårlig tid og sykepleiere kom inn for å sette inn kateter og kanyler i armene mine. De var tydelig stresset.
På turen til operasjonsstuen tenkte jeg på alle de månedene jeg hadde gått gravid. Vi hadde gledet oss så mye og forberedt alt. Alt var kjøpt inn. Jeg kunne ikke la være å tenke på det verste utfallet. Tenk om babyen døde?
Alt gikk veldig fort etter at jeg ble lagt på operasjonsbordet. Spinalbedøvelse ble satt og det var ledninger og slanger overalt. Og det krydde av de grønne menneskene. Mannen min fikk være med under operasjonen og han var en fantastisk støtte å ha der. Da ungen var ute så jeg sykepleieren løpe ut av rommet med barnet i armene og mannen min fulgte etter. Ingen visste noe. Imens ble jeg sydd igjen. En sykepleier spurte hvordan jeg hadde det. "Jeg vet ikke", svarte jeg. "Vet ikke før jeg vet hvordan barnet mitt har det".
I grevens tid
Etter en stund (kanskje 15 minutter) kom en barnelege inn til oss. Han fortalte at vi kom i grevens tid. Barnet var likblekt og hadde ikke blod i kroppen sin, men det levde. De måtte gi barnet umiddelbart blodoverføring og hjertekompresjoner. En stund så det kritisk ut men det stabiliserte seg. Han gratulerte oss med ei velskapt jente, ei jente med tæl i.
Jenta ble ført til nyfødt intensivavdeling for observasjon. Det var kanyler, slanger og ledninger overalt på den stakkars lille jenta vår. Utrolig nok ble hun sterkere og sterkere for hver dag og etter 9 dager var vi hjemme. Vi var heldige og har i dag verdens fineste jente!
Hva skjedde? Hvorfor hadde ikke jenta vår blod? Det eneste svaret vi har fått av legene er at blodet hennes hadde gått over i mitt system, og hun fikk ikke noe tilbake. Mest sannsynlig har ikke dette vart lenge, men gått fort. Hun var normalt stor i forhold til fullgåtte 36 uker av svangerskapet. Fødselsvekten var 2400 gram og hun var 46 cm. lang. Dette skjer i ytterst få svangerskap og legene hadde ingen erfaring på dette. Ved senere svangerskap er jeg blitt tilbudt ekstra oppfølging, men det er liten mulighet for at dette skjer meg igjen.
Vær på vakt!
Min oppfordring til alle gravide: lytt til kroppen din, vær bevisst på å kjenne liv hver dag - mye liv. Ikke vær redd for å oppsøke lege/føden hvis du har mistanke om at ikke alt er som det skal.
Jeg ønsker alle lykke til i svangerskapet og videre som foreldre!
Hilsen Karin
