- Det beste Juliet på snart to år vet er når mamma Anette bærer henne med seg ut i vannet dit det er dypt. Da blir hun holdt trygt slik at hun kan plaske og le så mye hun vil. Hjemme på Andøya i Kristiansand er det hav rundt på alle kanter. I sommer var familien på fire på stranda hver dag.

«Miiin mamma», presiserer Juliet hvis noen drister seg til å gi Anette en klem. Juliet er sammen med mamma døgnet rundt - bortsett fra når hun er i barnehagen. Hvis de skal leke, vil Juliet alltid sitte på fanget til Anette. Uansett om hun skal bygge togbane eller tegne.

Mia Gundersen i sorg: - Uforståelig

- Det er veldig koselig. Jeg er i dag en veldig lykkelig tobarnsmor med enorm kjærlighet for barna mine. Jeg kommer nok aldri til å glemme det som var, men jeg kan være til stede nå. Mentalt, psykisk og med hele hjertet. Det tar jeg ikke for gitt, sier Anette Leonore Balaj (30) til KK.

Det som var. For snart to år siden var situasjonen en helt annen for Anette og den lille familien. Ettervirkningene etter en traumatisk fødsel sendte Anette inn i det dypeste mørket som er.

- Skjønte ikke at hun var min

- Det er så skambelagt, sier Anette. Det er vanskelig å snakke med folk og å innrømme at man ikke har vært tilstede som mor 100 prosent - slik man burde. Det er ikke noe man har lyst til å si til noen.

Anette og mannen Altin hadde alltid ønsket seg mange barn. Da de skjønte at sønnen Filip skulle bli storebror til ei lita jente var det stor glede. Mens Juliet vokste inni magen koste Anette seg med å innrede jenterommet. Hun hengte opp bilder og gjorde klar krybben.

Hun brettet tøy, vasket og strøk. Hun bestilte en spesialsydd, hvit cardigan med blomsterbroderier og forbokstaven «J» som hun hengte opp på det som skulle bli datterens rom. Anette, som selv alltid hadde vært opptatt av havet, ville at rommet skulle ha et havtema.

«Jeg møtte en mann som var sjarmerende og virket veldig interessert. Helt til ...»

- Jeg kjøpte en skjellampe og hang opp. Det føltes så spesielt å kanskje kunne overføre den samme gleden til henne. Jeg kjøpte også en hvit kanin som hun bruker ennå.

Men da lillesøster endelig kom, ble det dramatisk. Fødselen startet en måned før tida. Den aktive fødselen pågikk i 15 timer før lillesøsters hjerte plutselig sluttet å slå. Det ble akutt keisersnitt.

Etterpå lå mamma Anette omtåket av smertestillende mens lillesøster lå alene i kuvøse. Det gikk timer før hun endelig fikk se datteren.

- Jeg husker at hun lå i kuvøsen ved siden av meg. Jeg så på henne og skjønte ikke at hun var min, men det var ikke på en fin, romantisk måte i babybobla. Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde født.

- Jeg er blitt meg selv igjen

Bare vondt

Da storebror Filip ble født hadde kjærlighetsfølelsene flommet. Følelsen Anette hadde nå var ikke den samme, men hun skjøv bort tanken på at noe kunne være galt. Hun tenkte at det handlet om at hun savnet storebror som var hjemme.

- Selv om også den første fødselen var traumatisk så kjente jeg på den enorme kjærligheten med en gang. Det hadde vært altoppslukende og magisk. Men med lillesøster.. det skjærer meg i hjertet å si det. Det var bare vondt psykisk og fysisk.

Med kriseteamet på sykehuset fikk hun samtale om fødselsforløpet og årsaken til at det måtte bli hastekeisersnitt. Men Anette opplevde at det var lite fokus på ettervirkningen for mor.

«Jeg klarer ikke å få orgasme med kjæresten min»

- De oppfordret til å ta kontakt igjen hvis jeg trengte det, men når du er i en sårbar, ny fase så er du i en boble. Samtidig som du ikke vil være til bry.

Ikke før senere fikk hun fortalt helsesykepleier om hvordan tida etter fødsel hadde vært for henne.

- Jeg uttrykte at jeg synes det var vanskelig. At jeg var mye lei meg og at jeg ikke fant noe glede. Jeg fortalte at jeg hadde mye dårlig samvittighet for begge barna mine. Dette var mitt lille rop om hjelp. Jeg ble ikke ignorert, men ble forklart at det var normalt å føle seg nedstemt etter fødsel på grunn av hormonell ubalanse.

Sinne og likegyldighet

Hjelpen hun hadde trengt uteble. I stedet ble Anette dårligere og dårligere. Samtidig gjorde hun alt hun kunne for lillesøster. Hun skiftet, vasket og ammet. Juliet sov oppå brystet til Anette på dagtid. Anette bysset og vugget henne i søvn hver kveld. Hun holdt henne nær store deler av døgnet. På helsestasjonen ble hun fortalt at instinktene hennes var der og at hun var flink til å lese datteren og hennes behov.

Men hjemme ble det koselige jenterommet med havtema en forsterker av de vonde følelsene. Ting var ikke slik de skulle være.

- Jeg var som et skall nesten. Jeg var helt følelsesløs. Bortsett fra at jeg kjente på mye sinne. Jeg hadde ingen andre følelser enn sinne og likegyldighet.

Iselin Guttormsen: – Kvinner får for lite kred for å føde

Rundt henne kommenterte folk at hun hadde blitt veldig tynn.

- De kommenterte på at man går ned i vekt når man ammer, men jeg hadde mistet matlysten. Jeg hadde bare ikke lyst til å spise. Jeg kjente ikke på noen tørst eller sultfølelse. Det var sikkert en del av nummenheten.

Og det skulle bli enda verre. Et par måneder etter fødselen begynte de skikkelig vonde tankene å komme.

- Jeg følte på en ordentlig tung utilstrekkelighet og hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke kunne føle kjærlighet for barna eller for mannen min. Jeg hadde ingen følelser av glede. Alt var veldig mørkt. Jeg ville bare forsvinne. Jeg skrev masse brev til ungene mine og til mannen min. Anette kremter.

- Det er grusomt å tenke på nå. Selv om jeg ikke klarte å kjenne på følelsene så visste jeg at jeg elsket dem og at jeg ville at de skulle ha det bra.

Tryglet om hjelp

Tilslutt oppsøkte Anette fastlegen og tryglet om hjelp. Da ble hun raskt sendt til traumeterapi på DPS. Endelig kjente hun på en form for håp.

- Her kommer jeg liksom, som synes det var altfor lett å bli gravid

Å snakke med noen som forstod var en ekstrem lettelse.

- Bare det å møte noen som forstod situasjonen og som kunne svare meg tilbake betød utrolig mye. Jeg forstod at de følelsene og måten jeg tedde meg på ikke var den Anette jeg egentlig er. Å få forståelse av at det ikke er min feil, at det er sykdommen og ikke meg var viktig.

Da Anette innså at hun led av fødselsdepresjon ble det viktig for henne å ta med seg datteren ut i frisk luft.

- Jeg var bare ute av huset to ganger det første halvåret. Jeg kunne ikke fortsette å sitte inne som jeg hadde gjort. Jeg kom meg ut selv om det bare ble fem minutter eller en halv time.

Til tross for at Anette var langt nede og hadde nok med seg selv synes hun det også var vanskelig å la Juliet være sammen med andre. Hun måtte lære seg å la mannen ta ansvaret mens hun selv gikk ut en tur for å bare være for seg selv.

Prosjekt «lykkelig parforhold»: – Helt utrolig hvilken effekt disse fem grepene har

Glede i små ting

- Bare det å åpne en bok jeg ikke hadde lest i på et år eller det å høre en podkast i fred hjalp meg mye i begynnelsen. Dette var små ting som ga meg glede, forteller Anette.

Også åpenhet om det hun slet med ble viktig.

- Jeg hadde ikke vært åpen om problemene mine til de nærmeste fordi jeg skammet meg, men det hjalp å fortelle. I dag jobber jeg fortsatt kun 40 prosent. Nå synes jeg ikke det er noe fælt å si lenger.

Etter et halvt år med behandling begynte hun endelig å kjenne det: At noe slapp taket.

Da Julie så småbarnsmoren synke sammen ved vogna, lærte hun noe viktig om mammalivet

- Jeg sa til mannen min at nummenheten hadde forsvunnet. Jeg kjente meg fysisk bedre. Men det tok 12 måneder før jeg begynte å føle meg normal igjen. På DPS ble jeg fortalt at fødselsdepresjon vanligvis varer i 3-6 måneder.

I dag har Anette har det godt, men hun går fortsatt ukentlig i terapi.

- Jeg er veldig takknemlig for oppfølgingen hos DPS. Jeg er glad jeg har ressurser til å skjønne at jeg trenger hjelp. Det er ikke alle som skjønner det. Det er vondt å tenke på andre som lider alene.

Vanskelig å oppdage fødselsdepresjon

I dag ser hun at hun hadde symptomer på fødselsdepresjon allerede kort tid etter fødsel.

- Det er vanskelig å oppdage selv at man er i fødselsdepresjon. Det burde ha vært et team som følger opp mor på barsel. Det er selvfølgelig et fokus på barnet, men det burde være det på mødre også. I sosiale medier og i offentligheten virker det som om mange har en fin fødselsopplevelse, men de som ikke har hatt en så hyggelig opplevelse hører man lite om.

Hylles for nytt ammebilde

Anette mener det er en systemfeil at mor ikke får se sitt nyfødte barn etter fødsel selv om det har vært et akutt keisersnitt.

- Du får jo ikke barnet på brystet eller den kosen. Det er ikke sånn at man får ha kuvøsen der man våkner opp. Det burde kunne tilpasses slik at mor og barn kan knytte bånd selv om de ikke kan røre hverandre.

Minnet om fødselen er noe hun fortsatt kan kjenne på både fysisk og psykisk. På helsestasjonen så hun brosjyrer om meslinger, astma og vold i hjemmet. Hun synes det er rart at det ikke fantes brosjyrer om fødselskader og fødselsdepresjon.

- Det burde jo være mer viktig enn noe annet. Det er så viktig med oppfølging i forkant og i etterkant. Ringvirkningene er så mye større når det kommer til kvinnehelse. Jeg kan ikke forstå at det ikke tas på alvor. Kostnadene vi sparer inn på kvinnehelse går ut igjen på et senere tidspunkt. Jeg kjenner at jeg nesten buldrer.

- Jeg våknet, og klarte ikke å gå eller tisse selv

Anette håper hennes historie kan være til hjelp for andre.

- Kjenner du på symptomer på fødselsdepresjon så finn noen å snakke med, enten det er fastlege eller helsesykepleier eller Landsforeningen 1001 dager.

Et nært og godt bånd

I dag nyter Anette hvert rop om mamma. Når Juliet ser Anette løper hun mot henne.

- Det er meg hun favoriserer. Tross alt.

I dag deltar Anette i all lek og oppmuntrer til aktiviteter de kan gjøre sammen som familie.

- Jeg kjenner at jeg elsker henne. Vi har et nært og godt bånd. Hun sitter klistra fast til meg hele tida.

Samstemte kostholdseksperter: - Effekten av dette er veldig undervurdert

- Jeg var redd for at det det vanskelige, første året skulle hindre oss i å skape bånd oss i mellom. Jeg har jobbet for å skape det båndet vi ikke hadde fra start. Det første året er jo også det viktigste. Hvis jeg tenker tilbake igjen på den tida river det i sjelen av dårlig samvittighet. Det er vondt og det kommer alltid til å være vondt å kjenne på, men vi har funnet vår vei.

I fjor begynte Anette også å finne veien tilbake igjen til sønnen Filip på tre år. Gjennom den vonde perioden hadde hun heller ikke noe energi eller overskudd til ham.

- Nå går det veldig mye bedre, sier hun.

Det beste øyeblikket i løpet av dagen for Anette er når de skal legge seg. Mamma og Juliet sover sammen i en stor seng mens pappa og storebror sover på et annet rom. Da synger mamma og Juliet «Mikkel Rev» minst fem ganger. Så sovner Juliet inntil mamma.

Psykiske helseplager øker i denne perioden

Psykologspesialist Ingvill Øvsthus leder Klinikk Partum - Norges første psykologklinikk spesialisert på kvinnehelse, svangerskap og småbarnstid. Hun forteller at psykiske helseplager øker gjennom svangerskap og spedbarnstid.

Dette savner menn på soverommet: - Litt overrasket

- I Norge vil rundt hver åttende gravide kvinne eller spedbarnsmor oppleve en periode med depressivitet innen to år etter fødselen, sier hun til KK.

Fødselsdepresjon kan utløses av ulike årsaker og ha ulik alvorlighetsgrad.

- Et krevende svangerskap, en traumatisk fødsel, en baby som er mye urolig eller det å streve med ammingen kan bidra til at vi får det vanskelig psykisk og utvikler fødselsdepresjon. Utfordringer i parforholdet, økonomiske bekymringer og søvnmangel kan også spille inn, forklarer Øvsthus.

Har man strevd psykisk tidligere i livet så kan utfordringene komme tilbake og vonde livserfaringer vi har med oss kan få større påvirkninger på oss.

- En alvorlig fødselsdepresjon vil ha stor innvirkning på kvinnens livskvalitet og fungering i hverdagen. Risikoen for selvmord øker og det er vanskelig for mammaen å ta vare på barnet sitt uten hjelp og avlastning fra andre, sier Øvsthus.

Ida Kristin (31) var på jobb som sykepleier da smertebølgene slo mot henne

Psykisk helse og fødselsdepresjon har fått mer oppmerksomhet de senere årene, men:

- Det er ikke alle kvinner som klarer å formidle til andre hvordan de faktisk har det, og i tillegg er det ikke alltid helsepersonell og folk man har rundt seg ser og forstår. Det er dessverre også slik at en del kvinner opplever at hjelpeapparatet ikke har den hjelpen de trenger eller at det er lang ventetid.

Forventningen om lykke

Øvsthus påpeker at det å vente barn og å få barn er forbundet med sterke forventninger om lykke.

- Vi skal liksom ha det ekstra bra. Når vi ikke opplever det, heller tvert om, så kan det sitte langt inne å innse det selv og å dele det med andre. Vi har kommet en lang vei, men det er nok fortsatt tabu å streve psykisk som gravid eller som spedbarnsmamma.

Dette savner menn på soverommet: - Litt overrasket

Selv om nybakte mammaer ikke får fødselsdepresjon så kan det være tøft fysisk og psykisk å gå gejnnom svangerskap, fødsel og spedbarnstid.

- Vi kan oppleve at forventningene våre om kos, harmoni og ekstra sterk lykkefølelse ikke blir innfridd. For noen føles det som et overveldende ansvar å passe på et lite, nyfødt menneske og vi kan kjenne oss mye stressa og engstelig. Vi kan ikke nødvendigvis benytte vanlige mestringsstategier som det å være sosial, trene eller holde på med hobbyer og det er vanlig å føle seg mer mentalt «frynsete» i denne livsperioden, sier Øvsthus.