DØDFØDSEL: Hilde og Simen fikk to dager sammen med sin dødfødte datter. Plutselig hadde hjertet hennes stoppet. FOTO: Ida Bergersen
DØDFØDSEL: Hilde og Simen fikk to dager sammen med sin dødfødte datter. Plutselig hadde hjertet hennes stoppet. FOTO: Ida Bergersen
Dødfødsel:

- Det vanskeligste er å leve hver dag uten henne

Hilde var høygravid og hadde to små gutter hjemme, da babyen i magen sluttet å sparke.

«Vi skal bare ned på graven en tur, kommer snart!» sier Hilde Ågesen (26), til sine to sønner, Jakob (3,5) og Iver (2,5). De er i full gang med middagsforberedelser sammen med pappa, Simen Hammer (29).

Ned en vei og gjennom en liten skog. Det tar bare fem minutter å gå til graven til Kine Sofie. Hun ble født 18. juni i år, og hun var helt perfekt. Men hjertet hadde sluttet å slå dagen i forveien.

Omtrent et halvt år tidligere oppdaget Hilde ved en ren tilfeldighet at hun var gravid. Det var tredje gang, og alle gangene hadde hun brukt prevensjon.

Hilde reagerte med å bli sint – hun hadde mer enn nok med å ta vare på sine to sønner. Men hun var i uke 13. Hun var allerede ferdig med de første 12 ukene, som hun hadde bekymret seg for i de to forrige svangerskapene. Nå måtte det jo gå bra.

Hilde ser på graven til datteren sin. Graven er dekorert med blomster og lys. Noen meter unna er oldeforeldrene til Kine Sofie gravlagt. Hilde hadde aldri sett for seg at neste begravelse, skulle være for sin egen datter.

– Jeg var høygravid, og i babyshower til venninnen min som hadde termin akkurat samme dato som meg. Plutselig fikk jeg en rar følelse i kroppen – det var akkurat som en kald, gufsete vind gikk igjennom hele meg. Det var kjempeekkelt, og jeg fikk en følelse av at noe var galt. Men jeg kunne jo fortsatt kjenne babyen inne i magen, så jeg prøvde å legge vekk bekymringene mine, forteller Hilde.

Hilde kjente ingen flere bevegelser i magen fra det tidspunktet. Og en time senere, fikk hun «murringer». Hun hadde vært på sykehuset et par ganger tidligere på grunn av premature rier, og hun prøvde å slå seg til ro med at det var tilfellet denne gangen også.

– Utover kvelden fikk jeg frostrier. Jeg ble kjempekald og hakket tenner, samtidig som jeg hadde feber og smerter i magen. Mannen min var en time unna, så jeg måtte ta meg av barna og holde ut til han kom hjem. Så dro vil til sykehuset.

GRAVID FOR TREDJE GANG: Hilde gledet seg stort til å møte den lille jenta i magen. Men gleden ble brått snudd, da hjertet hennes hadde sluttet å slå... FOTO: Privat
GRAVID FOR TREDJE GANG: Hilde gledet seg stort til å møte den lille jenta i magen. Men gleden ble brått snudd, da hjertet hennes hadde sluttet å slå... FOTO: Privat Vis mer

Fikk bekreftet at den vonde magefølelsen stemte

Da Hilde kom til sykehuset, og inn døra på fødeavdelingen, falt hun sammen i gråt. Hun hadde en sterk følelse av at noe var galt, og da ultralydundersøkelsen ble satt i gang, fikk hun bekreftet det. Legen fant ikke babyens hjerteslag. Det var allerede for sent. Kine Sofie hadde trolig dødd den formiddagen.

– Jeg var helt uforberedt på hva som møtte oss. Hilde fikk en bekreftelse på det hun fryktet, mens jeg fikk sjokk, og reagerte med å bli sint. Jeg trodde jo at jeg skulle bli pappa for tredje gang, sier Simen.

– Jeg følte meg lammet. Jeg hadde null kontroll over reaksjonen min. Da legen bekreftet at Kine Sofie var død, var det så vondt å høre at jeg ble helt tom. Det var en grusom, altoppslukende følelse, forklarer Hilde.

Både Hilde og Simen hadde vanskeligheter med å ta innover seg hva som hadde skjedd, og fødselen måtte gå sin gang.

– Jeg tenkte: Barnet er dødt, hva er vitsen med en naturlig fødsel? Det føltes så absurd at Hilde måtte igjennom en fødsel, sier Simen, tydelig preget av hva de har vært gjennom sammen.

– Jeg visste jo at jeg måtte føde, og jeg ønsket å føde på naturlig måte. Det er alltid det beste for mor. Og jeg hadde jo to barn som jeg skulle ta vare på senere når jeg kom hjem, sier Hlide.

Eldstemann, Jakob, ble født i løpet av tre kvarter. Ivers fødsel varte i tre timer. Denne fødselen, tok ni timer, og var helt klart den vanskeligste for Hilde.

– Jeg var ikke motivert, derfor ble det forferdelig vondt. Jeg tok imot all bedøvelse jeg kunne få – jeg ønsket ikke å ha både psykiske og fysiske smerter. Under en vanlig fødsel, vil barnet hjelpe til ved å sparke og vri seg. Et dødt barn gjør ingenting. Begge gutta ble tatt med ut med en gang - Jakobs lunge kollapset, og Iver ble født for tidlig. Kine Sofie fikk jeg rett på brystet. Det var veldig annerledes…

LES OGSÅ: - Jeg har to barn i himmelen

Hadde vi ikke delt henne, ville vi ha stått helt alene i sorgen

I forkant av fødselen hadde jordmor forklart at Hilde og Simen burde sørge for å ta masse bilder av Kine Sofie, kle på henne, skifte bleie, og ta imot besøk av familie og venner. Spesielt Simen hadde vanskeligheter med å forstå hvorfor – hun var jo død. Han ville helst bare komme seg hjem.

– Jeg ønsket å dele henne. Det var en baby, og det var vår baby. Jeg hadde blitt så godt kjent med henne i magen. Vi var tydelige på at familie og venner selv fikk bestemme om de ønsket å se henne, og mange ønsket å holde og kose med henne. Hadde vi ikke delt henne, ville vi ha stått helt alene i sorgen, sier Hilde.

– Da Kine Sofie ble født, endret jeg mening. De to dagene vi hadde på sykehuset, var veldig fine. Jeg forstår at folk har vanskeligheter med å sette seg inn i situasjonen – de fleste er veldig forståelsesfulle, men noen har sagt at jeg må komme meg videre, forklarer Simen, og ser bort på Hilde.

– Det er en del som sier: Men du har jo to barn igjen. Da får jeg lyst til å svare: Okei, men om du hadde hatt tre barn – hvem kunne du ha valgt bort? Om du har barn fra før av eller ikke, spiller ingen rolle; Kine Sofie er like mye vårt barn, som det Jakob og Iver er. Ingen vil kunne erstatte henne, sier hun bestemt.

Å forlate sykehuset etter to dager sammen med Kine Sofie, ble tungt. Simen måtte kjøre dem hjem, og han gråt så mye at det var vanskelig å se klart.

– Jeg gråt fra sekundet vi dro, for da forlot jeg henne. Da vi kom hjem, falt jeg sammen. Alt føltes så meningsløst, sier Hilde.

Brukte lang tid på å planlegge begravelsen

Etter å ha fått samlet seg, gikk Hilde rett i planleggingsmodus. Hun rakk ikke å reagere ordentlig på hva som hadde skjedd, før begravelsen var over.

Da hun skulle planlegge begravelsen, dukket det opp mange spørsmål. Kunne de ha begravelse i kirken? Hva kunne de få støtte til? Hadde de råd til en begravelse i det hele tatt? Det eneste hun visste, var at hun ville gjøre det ordentlig.

– Begravelsesplanleggingen var veldig spesiell. Jeg var veldig opptatt av å velge riktig sang og sanger, prest, kirke og så videre. Alt skulle stemme 100 prosent, sier Hilde.

Hilde brukte lang tid på planleggingen. Hun forklarer at det vanskeligste var å velge riktig sang, fordi de fleste sanger passer til de som har hatt et liv.

– Det ble helt feil, for Kine Sofie hadde ikke et liv i denne verdenen. Hun hadde det i magen min, men ikke på utsiden. Til slutt fant jeg sangen «Small bump» av Ed Sheeran. Den handler om å miste et barn under graviditeten. Jeg forelsket meg helt i den sangen.

Hilde og Simen var åpne om situasjonen fra dag én. Det ble lagt ut dødsannonse i avisen, og Hilde skrev på Facebook at alle som ønsket å komme i begravelsen, var velkomne.

– Det var utrolig mange folk som møtte opp i kirken. Folk kom langveis fra – de kjørte i flere timer for å kunne delta, og både jordmor og helsesøster fra helsestasjonen kom. Dessverre kunne ikke min mor komme, da hun har Alzheimers, så vi har valgt å ikke fortelle om hva som har skjedd…

Hilde tar en pause, før hun fortsetter:

– Jeg ble helt overveldet over hvor mange som ville dele begravelsen med oss. Det ble en veldig fin begravelse.

HAR IKKE HATT TID TIL Å SØRGE: – Selv om vi mistet et barn, måtte vi fortsette å være Jakob og Ivers mamma og pappa, sier mamma Hilde. FOTO: Ida Bergersen
HAR IKKE HATT TID TIL Å SØRGE: – Selv om vi mistet et barn, måtte vi fortsette å være Jakob og Ivers mamma og pappa, sier mamma Hilde. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

Vi har ikke hatt tid til å sørge

Dere har to barn fra før. Har det hjulpet dere med å komme videre?

– Ja, sier Simen kontant.

– Når man har to aktive gutter, må hverdagen gå videre. Vi har ikke hatt tid til å sørge. Jeg ble sykemeldt i tre uker, og om jeg skulle vært borte fra jobb flere uker, måtte jeg ha fått en psykologuttalelse. Eller så hadde jeg ikke fått betalt, og da går det ikke rundt økonomisk, forklarer han.

Hilde er hjemmeværende, og tar vare på barna. Bare noen få måneder etter at Kine Sofie ble født, fikk Iver diagnosen epilepsi, noe som krever mye oppfølging.

Iver sitter ved spisebordet sammen med mammaen sin. Han holder et bilde av Kine Sofie i hånden, koser med det, og sier: «Baby». Det er tydelig at guttene har et forhold til lillesøsteren sin.

– Selv om vi mistet et barn, måtte vi fortsette å være Jakob og Ivers mamma og pappa. Iver var for ung til å forstå så mye av hva som hadde skjedd, men Jakob forsto ganske mye. Han ble lei seg for at han ikke fikk mate og trille lillesøsteren sin, noe han hadde gledet seg veldig mye til, sier Hilde, og fortsetter:

– Jakob ble sint på legen. Han var sint fordi han ikke kunne reparere Kine Sofie. Vi snakker fortsatt mye om henne, og vi besøker graven ofte.

For en liten stund siden, fant Jakob en død fugl på bakken. Han stoppet opp og studerte den, før han sa: «Kine Sofie død, og pip pip død». Han gikk videre, og det tok en times tid før han plutselig utbrøt: «Så bra!» Hilde spurte hva som var bra. «Så bra at Kine Sofie ikke er alene, hun har pip pip».

– Han syntes det var fint at hun hadde noen å leke med. Barn forstår ofte mer enn det vi tror, sier Hilde.

En infeksjon førte til at Kine Sofie døde

For en måneds tid siden, fikk Hilde og Simen svar på obduksjonsrapporten. Hilde hadde hatt en infeksjon, høyst sannsynlig den samme som da hun var gravid med Iver. Men den gangen ble det oppdaget i tide. Hilde var usikker på om hun ville vite dødsårsaken. Hun ønsket at det skulle være «krybbedød i magen», for da er det ikke skummelt å prøve på nytt.

– Å få beskjed om at Kine Sofie var død, er det tyngste jeg noensinne har opplevd. Men det vanskeligste, er egentlig å leve hver dag uten henne. Jeg hadde gledet meg sånn til å møte henne, trille og amme.

Hvordan kommer du deg igjennom de tøffeste dagene?

– Jeg vet ikke. Jeg tror det hjelper å komme seg ut døra, og bare akseptere at man plutselig sitter på en benk i offentligheten og gråter. Jeg har ikke helt funnet ut av hvordan jeg skal håndtere det. Men jeg håper at venninner etter hvert skal invitere meg med på ting slik som før – det hjelper å koble av, sier Hilde.

LES OGSÅ: For ni år siden mistet Miriam sin 1 måned gamle datter i krybbedød. Etter flere år med redsel har hun nå fått en liten sønn

Vanskelig når andre spør hvordan det går med babyen

Det har aldri vært naturlig for Hilde å skrive tekster, men etter at hun mistet datteren fikk hun et behov for å skrive ned tanker og følelser. Noen av tekstene har hun delt på sin personlige Facebook-side.

– Jeg ønsket å bryte stillheten rundt stille fødsel. Jeg ønsket å dele et innlegg fordi jeg selv syntes at det forklarte situasjonen vår bra. Deretter ble det flere innlegg. Noen er glade for at jeg deler, mens andre ikke forstår hvorfor. Det er de som ikke forstår, som jeg prøver å treffe, sier Hilde.

For de fleste er det å miste et barn, helt utenkelig. Mange har sett Hilde med den voksende magen når hun har hentet og levert guttene i barnehagen, og noen har spurt om hvordan det går med barnet, etter at kulen på magen forsvant.

BESØKER GRAVEN OFTE: Hilde besøker datterens grav hver eneste dag. FOTO: Ida Bergersen
BESØKER GRAVEN OFTE: Hilde besøker datterens grav hver eneste dag. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

– Jeg svarer at hun døde, at vi mistet henne… at hun heter Kine Sofie. Ofte ender det opp med at det er jeg som står og trøster den andre personen, for den personen er jo også noens mamma eller pappa, og de reagerer sterkt.

Synes du at det er vanskelig å få slike spørsmål?

– Det er vanskelig, fordi det tar fokuset bort fra Jakob og Iver. Jeg står midt i sorgen, men når jeg er i barnehagen, fokuserer jeg på Jakob og Iver. Men om noen spør, mister jeg fokus, og da kan det være vanskelig å holde igjen tårene.

Hilde valgte å snakke om tragedien i et foreldremøte i begge avdelingene i barnehagen. Hun ønsket å forklare situasjonen, og si ifra om at hun gjerne tok imot spørsmål, men helst utenfor barnehagen.

– Jeg forklarte at de gjerne må snakke med Jakob og Iver om det, for de vet alt. De har vært med hele veien – de har holdt Kine Sofie og kost med henne. Og vi snakker ofte om henne og besøker henne på graven. Det er klart at det preger hverdagen deres også, sier Hilde, og fortsetter:

– Ofte kan jeg være litt «monstermamma». Om jeg er inne i Kine Sofie-tanker, og Jakob og Iver begynner å krangle, så jeg faller ut av disse tankene. Da kan jeg bli unødvendig sur.

Vanskelig å leve som normalt

Det kan være veldig vanskelig å gå tilbake til en normal hverdag når sorgfølelsen tar opp så mye plass. Simen har hatt stort utbytte av å jobbe, på den måten klarer han å skifte fokus, men det blir vanskeligere for Hilde som ofte er alene på dagtid.

– I dag kjøpte jeg blomster. Jeg følte at det var en fin dag, jeg hadde ikke grått ennå. Men på vei hjem fikk jeg tunnelsyn. Jeg fikk ikke puste, og den lammende, ukontrollerbare gråten kom. Plutselig kan jeg bare knekke sammen i offentligheten.

Den dårlige samvittigheten kommer ofte snikende om Hilde føler på lykke. Å føle glede etter å ha opplevd noe så vondt, føles fjernt.

– Jeg har lurt på om jeg er unormal. Om det er vanlig å ha slike tanker som jeg har. Det er få som er åpne om å miste et barn på den måten – det skal liksom ikke snakkes om. Men vi er jo ikke alene om å oppleve noe slikt.

LES OGSÅ: Tristan (3) ble påkjørt og drept av toget

Hverdagen må fortsette

Jakob og Iver har sørget for at hverdagen måtte fortsette. At både Hilde og Simen må stå opp hver dag, og fortsette livet slik som før – selv om det er tøft.

– De får oss til å smile. Jeg vet at mange par går fra hverandre om de mister et barn – det er kanskje enklere om man ikke har barn fra før, for hver gang man ser på hverandre, tenker man på barnet man mistet, sier Hilde.

– Jeg synes at dette har gjort oss sterkere som par. Om en av oss har en dårlig dag, kan den andre hjelpe til litt ekstra. Men det er vanskelig når begge har en dårlig dag, og da kan det hende at vi krangler, sier Simen.

Selv om det kan virke som at flere par går fra hverandre etter å ha mistet et barn, er ikke prosentandelen høyere enn blant befolkningen ellers. Hvordan man takler en slik krise som par, vil nok i stor grad avhenge av hvor solid forholdet er fra før.

– Par som er gode til å kommunisere, har store muligheter for å overleve en slik krise. Men andre som ikke har denne basen i forholdet, kan ha problemer med å holde sammen, fordi store forskjeller i hvordan man sørger kan skape misforståelser og dårlig kommunikasjon. Vi vet at også nærhet og seksualitet kan bli komplisert, fordi ønsker og forventninger ikke stemmer overens. Mange par opplever allikevel at de blir enda sterkere, fordi en slik krise skaper større nærhet og sterke bånd, forklarer Trine Giving Kalstad, fagsjef i LUB.

Par som mister sitt første barn, ser ut til å ha høyere risiko for å slite over lengre tid. Har man barn fra før, kan man ikke la sorgen ta overhånd – da må man komme seg opp om morgenen. Det er ikke enkelt, men det gir motivasjon.

– Jeg tror at det viktigste man kan gjøre som par, er å finne et språk for dette. Alle reagerer forskjellig, derfor er det utrolig viktig å snakke godt sammen. Vær tydelig på hvordan situasjonen påvirker deg, og vær nysgjerrig på hvordan det påvirker partneren. Gir hverandre rom til å sørge ulikt – vær litt raus. Kanskje forskjellene kan bli en støtte etter hvert? Man må jobbe litt for å bli kjent på nytt, og finne ut av hvordan man kan være der for hverandre, selv om man egentlig ikke har krefter til det, sier Kalstad.

HVERDAGEN MÅ GÅ VIDERE: Iver og Jakob sørger for at mamma og pappa klarer å smile, selv om de står midt oppi en stor sorg. FOTO: Ida Bergersen
HVERDAGEN MÅ GÅ VIDERE: Iver og Jakob sørger for at mamma og pappa klarer å smile, selv om de står midt oppi en stor sorg. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

Det er rart å gravlegge forventningene sine

Hilde og Simen tror at venner og kollegaer synes det er vanskelig å forholde seg til dem, og noen har tatt litt avstand. Simen merker at kollegaer ikke ønsker å prate om det som skjedde i plenum, noe som ender med at han må ta den samme praten mange ganger.

– Det er litt slitsomt, egentlig. Men det er jo et sårt tema, som mange synes det er vanskelig å snakke om, og da er det enklere på tomannshånd. De som har barn selv, vil ikke sette seg inn i det, for det er det verste du kan tenke deg, sier Simen, og tilføyer:

– Jeg rakk jo aldri å bli kjent med henne, annet enn å kjenne bevegelsene utenpå magen, og se henne på skjermen under ultralydundersøkelser. Jeg fikk ikke den samme nærheten som Hilde. Det er rart å gravlegge forventningene sine. Jeg hadde jo sett for meg å følge henne opp kirkegulvet – slike småtanker jeg gledet meg til, som jeg aldri får oppleve.

Både Hilde og Simen har fått god hjelp av LUB (Landsforeningen for uventet barnedød). Simen deltok på en guttekveld som ble arrangert, hvor han møtte åtte menn han ikke kjente fra før, men som har opplevd det samme.

– Vi padla, grilla, drakk noen øl, og delte våre historier. Det var litt rart, men samtidig veldig deilig. Det er bare de som har opplevd det samme, som kan forstå hvordan man har det.

Jeg håper virkelig at vi klarer å få et barn til, men det vil ikke erstatte Kine Sofie

Kine Sofie var ikke planlagt. Hilde skulle ikke ha flere barn – i alle fall ikke så tett. Men nå opplever hun en trang til å få et barn til.

– Jeg ønsker ikke å avslutte svangerskapsperioden eller babyperioden med et barn som ikke lever. Det tror jeg ikke at jeg kan leve med. Jeg håper virkelig at vi klarer å få et barn til, men det vil ikke erstatte Kine Sofie. Vi har tre barn, dette vil i så fall bli det fjerde barnet. Vi kommer alltid til å ha bilder av henne fremme, sammen med tingene hennes, sier Hilde.

På en benk i stua står tingene hennes fremme. Bamsene hennes, og bilder som ble tatt i løpet av de to døgnene de fikk sammen.

– Jeg ønsker å ta en tatovering av fotavtrykket hennes på min fot, for da går hun alltid med meg, sier Hilde.

Selv om det kan være veldig positivt å ha barn fra før, vil det for mange bli vanskelig, da sorgen tar så mye plass.

– Det er viktig å gi plass til sorgen, og akseptere at den i starten tar så mye plass. Etter hvert bør man finne måter som gjør at man kan hente inn litt krefter til å klare å komme seg igjennom hverdagen. Å sørge over et barn er psykisk og fysisk tungt, derfor er det viktig å hente seg inn igjen, og det kan man gjøre ved å finne frem til ting som kan gi deg litt pauser fra sorgen, sier fagsjef i LUB, Trine Kalstad.

Det er viktig å involvere barna i en slik situasjon, men hvor mye og hvordan, er opp til hver enkelt, ifølge Kalstad.

– Man kan snakke med barn om alt, men det må være på barns premisser og tilpasset deres behov for informasjon. Dette er ofte foreldrene flinke til å vurdere selv. Men det er viktig å fortelle sannheten og involvere barna i for eksempel å ta avskjed og skape noen minner. Dersom man som barn mister et søsken, og opplever at foreldrene har skjult sannheten, kan det utfordre tillitsforholdet deres. Derfor vil jeg oppfordre alle til å snakke sant, men vurdere hvor detaljert det skal være.

Til forsiden