Spontanabort er ganske vanlig og kan ramme hvem som helst. Nesten alle, cirka 97 prosent, skjer i løpet av de 12 første svangerskapsukene og etter denne perioden føler de fleste gravide at de er på trygg grunn.
Å oppleve en spontanabort etter uke 12 kan derfor komme som et stort sjokk og være svært vanskelig å takle.
For syv år siden oppdaget Karoline Vittayadilok Olsen (29) og samboer Thomas Werner (26) at de ventet sitt første barn.
Karoline har PCOS (polycystisk ovarialsyndrom) en tilstand som kjennetegnes av at hormonene er i ubalanse, noe som blant annet påvirker eggløsning og menstruasjon. Hun tror derfor først at dette er årsaken til manglende menstruasjon og graviditeten oppdages ikke før hun er nesten 13 uker på vei.
– Graviditeten var absolutt ikke planlagt og vi fikk vite at vi kunne søke om å ta abort. Men til tross for at vi var ganske unge hadde vi sett for oss en fremtid sammen og bestemte oss for å beholde barnet. Vi vennet oss raskt til tanken på å bli foreldre og ble veldig fort glad i barnet i magen. Jeg husker at det var en stor opplevelse å kunne få se det på en tidlig ultralydundersøkelse, forteller hun.
Mistet barnet i uke 18
Lykken skal imidlertid vise seg å bli kortvarig. I svangerskapsuke 18, knappe fem uker etter at paret har fått vite at de skal bli foreldre, opplever de en senabort.
Ifølge Landsforeningen uventet barnedød er dette et medisinsk begrep som brukes når et barn dør i mors liv før graviditetsuke 22. Etter dette defineres det som en dødfødsel.
Karoline, som var fullstendig uforberedt på at noe slikt kunne skje, husker best hvor brått alt hendte.
– Vi reiste i full hast til sykehuset hvor vi fikk vite at deler av fostersekken hadde kommet ut. Det var en svært traumatisk opplevelse, spesielt fordi jeg måtte føde barnet, forteller hun.
– Etter dette gikk jeg på en psykisk smell og fikk en depresjon. Takket være at jeg hadde en veldig støttende samboer, kom jeg meg gjennom det. Vi tenkte at vi jo var veldig unge og at det kanskje ikke var vår tur til å bli foreldre ennå.
Guttemamma Ida (31): - Det var fysisk vondt å se rosa jenteklær
Forventet at det ville skje igjen
Tre år senere blir Karoline gravid igjen. Paret er nå mer etablert og føler seg enda bedre rustet til å bli foreldre, men begge kjenner på frykt for at det skal ende i en ny senabort.
Og i uke 18 skjer det som ikke får skje. Igjen kjenner Karoline tegn til at noe ikke er slik det skal være, det er som et nedpress i underlivet.
Hun oppsøker lege og undersøkelsen viser at hun har fem cm åpning, barnet er ikke til å redde.
– Da de fortalte at jeg kom til å miste igjen, klarte jeg ikke å ta det inn. Det var nesten som forventet, fordi jeg hele tiden hadde følt at det kom til å gå galt igjen. Men selv om det denne gangen ikke var et like stort sjokk, var det utrolig trist. Jeg spurte meg selv om hva det var som var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å få til dette?
Karoline forteller at følelsene hennes rundt det å få barn endret seg litt etter disse to traumatiske hendelsene. Selv om paret fortsatt ønsket seg barn, var det skremmende å tenke på å kanskje måtte gå gjennom det samme en gang til.
– Så valgte jeg å ta et stort grep i livet mitt og slankeopererte meg. Jeg ønsket å jobbe med kroppen min slik at jeg, så godt jeg kunne, la forholdene til rette for en ny graviditet. Det endte med at jeg gikk ned mye i vekt og vi kom til et punkt hvor vi tenkte at det kunne være greit å prøve igjen. Hvis det ikke lykkes denne gangen, ville vi vurdere adopsjon.
Spurte venneparet om å dele om sønnens altfor tidlige død
Fikk ekstra god oppfølging
Det hører med til historien at Karoline ved sin andre graviditet fikk påvist celleforandring som førte til at hun måtte gjennom en konisering.
Dette er ifølge NHI et lite inngrep hvor den nederste delen av livmorhalsen, livmortappen, fjernes. Inngrepet gjøres for å forhindre celleforandringer fra å utvikle seg til livmorhalskreft.
Med tanke på denne operasjonen og at hun har PCOS, forventer paret at det vil ta tid å bli gravid. Overraskelsen er stor da de i 2019 lykkes på første forsøk.
Oppfølgingen Karoline får gjennom svangerskapet er særdeles god. På grunn av celleforandringen får hun flere ekstra ultralydundersøkelser. Legene mener dessuten at årsaken til spontanabortene kan være at hun har svak livmorhals.
Ifølge Helsenorge.no innebærer dette at livmorhalsen etter første trimester er for svak til å holde fosteret og fostervann inne i livmoren. Det sys derfor et bånd rundt livmorhalsen (et cerclage) for å forhindre at den åpner seg.
Ubehag ved samleie? Kan være fordi du har bakovervendt livmor
I tillegg får hun hjelp med kostholdet, da det som slankeoperert kan være vanskelig å få i seg tilstrekkelig næring under svangerskapet. Til tross for all ekstra oppfølging går Karoline på tå hev gjennom graviditeten og er hele tiden mentalt forberedt på at det kan gå galt.
– Det var en skikkelig milepæl å passere svangerskapsuke 18. Det var også stort da Thomas for første gang kunne få kjenne bevegelse på utsiden av magen, noe vi jo ikke hadde fått oppleve før.
– Etter uke 18 hadde vi et sterkere håp om at det ville gå bra, men det var fortsatt skummelt. Jeg satte meg derfor hele tiden små mål. Det første var å komme til uke 25, da jeg visste at legene kan forsøke å redde barn etter det, men jeg følte at jeg ikke begynte å glede meg før jeg var i uke 30.
Surrealistisk å føde et levende barn
Seks uker før termin, i uke 34+5, blir datteren Alina født. Fødselen tar knappe fem timer, men blir ikke uten dramatikk. Barnet ligger nemlig fortsatt i seteleie og fordi riene starter lenge før termin har legene ikke fått fjernet båndet rundt livmorhalsen, noe som fører til intense smerter.
– De slet med å få løsnet den fordi den var sydd så godt på, for meg var dette den mest traumatiske delen av fødselen. Da ga meg epidural for å døyve smertene litt, men den hadde ingen effekt før båndet var av. Da var det som om noen fikk skrudd av en bryter og jeg kjente ikke lenger smerter. Resten av fødselen gikk kjempefint, forteller hun.
Karoline beskriver det å endelig få oppleve å føde et levende barn som en surrealistisk opplevelse.
– De første dagene følte jeg nesten som at det var en drøm. Når jeg så på Alina måtte jeg faktisk si til meg selv at dette var min baby, en baby vi endelig kunne få ta med hjem og bli kjent med.
– Da vannet gikk husker jeg at jeg hadde tusen tanker i hodet, jeg var veldig redd for at noe skulle gå galt under fødsel. Samtidig var det også noe i meg som sa at dette ville gå bra og heldigvis fikk vi til slutt regnbuebabyen vi alltid har drømt om.
Godt å ha en grav å gå til
Karoline og Thomas valgte å gravlegge de to barna de mistet. De bestemte seg tidlig også for å være veldig åpen om alt som har skjedd og oppfordret venner og familie til å stille spørsmål. For dem har dette vært viktige skritt i sorgprosessen.
– Å miste barna var ikke bare tøft for oss, men også for dem vi har rundt oss. Mange velger å holde slike ting for seg selv, noe jeg forstår da det er et veldig sårt tema, men for oss har det vært viktig å snakke om det.
– Vi var usikre på om vi ville gravlegge barna, men jeg husker Thomas sa at fordi de ikke fikk oppleve verden på en verdig måte, ville han at de skulle få forlate den på en verdig måte. Vi holdt derfor en liten seremoni med prest og har fått en gravplass vi kan gå til. Fremover kommer jeg til å være bevisst på å fortelle Alina om at hun har to søsken, for selv om de ble født så alt for tidlig var de jo mine babyer, sier hun.
Sjelden å miste så seint
Ifølge Thorbjørn Brook Steen, fødselslege ved Oslo Universitetssykehus, er det bare 0,4 prosent sjanse for å oppleve en abort så sent som i uke 18.
Vanlige årsaker er infeksjoner, for tidlig vannavgang og svak livmorhals. Missed abortion, det at man på ultralyd oppdager at fosteret er dødt uten at det har blitt støtt ut, kan også forekomme etter uke 12.
Dersom man som i Karolines tilfelle opplever flere senaborter, er det ifølge Steen naturlig å tenke seg at dårlig hold i livmorhalsen kan være årsaken.
– Men for å legge et cerclage skal man være ganske sikker på dette og kun gjøres etter nøye vurderinger. I Norge er vi ganske restriktive, mens det i land som India er veldig vanlig og kan bli satt på kvinner som venter tvillinger på grunn av risikoen for å føde tidlig. Norge ligger stort sett på linje med andre sammenlignbare vestlige land, sier han.
Tidligere operasjoner på livmorhalsen kan være en grunn til at den er for svak til å holde fosteret og fostervannet inne i livmoren, men ifølge Steen må det ofte større kirurgi enn det som kalles konisering til for at dette skal ha noen innvirkning.
– Hos noen kan sammensetningen av bindevev være grunnen til at livmorhalsen ikke holder, men dette er et felt hvor man ikke er helt sikker på årsak.
Anbefaler å føde vaginalt
Alle som mister etter uke 12 og opp til termin anbefales å føde vaginalt. Ifølge fødselslegen er det to grunner til dette.
– Man kan gjøre et mini-keisersnitt, men dette er ekstremt sjelden og jeg har aldri i mine snart 20 år som fødselslege gjort dette. Årsaken er at et slikt keisersnitt vil påvirke livmorveggen og livmorens evne til å bli gravid og holde på graviditeter senere.
– Det å gå gjennom en fødsel er også en psykologisk prosess, selv om det høres veldig vondt ut. Å se fosteret gjør noe med kvinnen som har vært gravid i forhold til sorgprosessen. Fosteret blir behandlet som noe som har vært levende og ikke bare noe som skal ut av kroppen. Etter en slik fødsel får kvinnene også alltid muligheten til å se og holde fosteret.
