Frem til hun var 13 år, var alt normalt ved Melisa Norstad Heggebergets barndom. Hun vokste opp i Trysil, med mor, far og to yngre brødre.

Da eldstedatteren ble tenåring, kom mistanken om at noe ikke stemte gradvis hos mor Lieke van Zwienen.

En dag da Melissa hadde på seg de samme klærne som hun hadde gått i de siste dagene, ba Lieke ba henne om å gå på rommet for å skifte til rene klær. Noen minutter senere, kom Melisa ned igjen, men hun hadde fortsatt på seg de møkkete klærne.

– Først trodde jeg bare at Melisa var vrang – det er jo ikke unormalt at tenåringer protesterer og ikke vil høre på foreldrene sine. Men da jeg hadde bedt henne om å skifte klær for fjerde gang, og hun kom ned med de samme, skitne klærne på, begynte jeg å få en mistanke om at det var noe galt.

Senere samme kveld ble mistanken forsterket. Det var påske, og familien spilte brettspill. Melisa prøvde å telle, men hun klarte ikke å telle riktig. Hun var fast bestemt på at hun gjorde det riktig, men de andre i familien, så at det var feil. Hun hadde aldri hatt slike problemer tidligere.

– Vi ble veldig bekymret, og kjørte til legesenteret. Heldigvis traff vi en nevrolog som tilfeldigvis var der i praksis, og han forsto at noe var galt.