REDSEL HOS BARN: Det å ha perioder hvor man er redd for ulike ting er en helt normal del av alle barns oppvekst. Foto: A3pfamily/NTB Scanpix
REDSEL HOS BARN: Det å ha perioder hvor man er redd for ulike ting er en helt normal del av alle barns oppvekst. Foto: A3pfamily/NTB Scanpix
Redsel hos barn:

Dette er barna aller mest redd for

- Alle barn vil på et eller annet tidspunkt i barndommen oppleve en redsel for å miste omsorgspersonene sine.

Nekter barnet ditt å legge seg om kvelden fordi det er redd for monstre under sengen? Eller har du en ekstrem mammadalt som mer eller mindre er klistret til kroppen din 24 timer i døgnet?

Det å ha perioder hvor man er redd for ulike ting er ifølge Bente Storm Mowatt Haugland, en helt normal del av alle barns oppvekst. Haugland er forsker og klinisk psykolog ved Regionalt Kunnskapssenter for barn og unge, Uni Helse, og har jobbet mye med ulike angstlidelser hos barn.

– Den normale angsten eller redselen som barn opplever i oppveksten kaller vi ofte for «utviklingsangst» og avhenger av barnets alder.

– Barn i alderen 6-9 år er for eksempel ofte redd for atskillelse eller separasjon fra omsorgsgivere. Mens barn i alderen 10-13 år vil oftere være redd for ulike farer, og ungdom i alderen 14-17 år vil være redd for å komme til kort og bli evaluert og kritisert, forklarer hun.

Hva vi er redde for er ifølge Haugland til en viss grad kulturelt betinget, men noen redsler går likevel igjen på tvers av ulike kulturer.

– Hos yngre barn kan det være redsel for tap av kroppslig støtte, høyder, fremmede, atskillelse eller separasjon fra primær omsorgsperson og mørke. Hos litt eldre barn kan det dreie seg om en sterk redsel for at mor eller far skal dø, sier hun.

Redsel kan gi utfordrende atferd

Familieveileder og forfatter Heine Vihovde Vestvik har skrevet «Den lille redselsboka» hvor han lærer foreldre å identifisere ulike typer redsler og hvordan de kan hjelpe barnet med å mestre dem. Ifølge Vestvik er det ofte redsel som ligger bak en del av den utfordrende atferden man ser hos barn.

– Barn kan for eksempel slå omsorgspersonen fordi det er redd for å bli forlatt, det kan nekte å gå på skolen fordi det er redd for sosial utestengelse og skam, eller det kan nekte å legge seg fordi det er redd for monstre. Den vanskelige atferden er med andre ord barnets forsøk på å regulere den vanskelige følelsen selv, «plan B» som vi kaller det.

– Gjennom god følelsesmessig samregulering med oss voksne i slike situasjoner, vil barnet gradvis utvikle strategier der følelsene kan komme klarere frem, for eksempel gjennom ord i en samtale, eller gjennom å fysisk søke omsorgspersonen for beskyttelse, sier han.

LES OGSÅ: - Det er viktig å snakke med barn som bekymrer seg for terror

Redsel for å være adskilt fra foreldrene

Allerede fra barna er noen måneder gamle kan man se tydelige tegn på at de ikke liker å være alene.

– Vi er konstruert for sosialt samspill og som liten er vi totalt avhengig av en omsorgsperson for å overleve, sier Vestvik.

– Frykten for å bli forlatt kan ofte bli veldig dominerende for barnet, og det kan bruke all sin tid på å prøve å unngå alle slags former for separasjoner. Det kan være alt fra mikro- separasjoner når forelderen må snakke i mobilen eller lage en middag, til større separasjoner når barnet skal leveres i barnehagen.

– Selv om disse situasjonene ikke er farlige for barnet, er det også naturlige instinkter som er i sving i barnet, det føler seg faktisk i fare. Det vil også være en naturlig sammenheng mellom å ofte føle seg alene og å utvise mye redsel for å være alene.

– For litt eldre barn kan denne redselen gis seg utslag i at det blir redd eller usikker i sosiale situasjoner, og at bekymringen for at det kan bli stående alene i for eksempel et friminutt, uten at noen vil leke med det, kan få barnet til å prøve og unngå slike situasjoner, sier han.

Redsel for fantasifigurer

Når barnet begynner å utvikle evnen til abstrakt tenkning i treårsalderen, blir fantasi-forestillinger om farlige skapninger ifølge Vestvik en uunngåelig del av barnets verden.

– Denne redselen innbefatter alle skumle fantasier om farlige vesener, for eksempel spøkelser, dinosaurer, zombier, monstre og mumier, sier han.

– Inspirasjonen kan komme fra søsken, bøker, tv-programmer, fortellinger eller eventyr. På et eller annet tidspunkt vil de fleste barn få for seg at det finnes noe skummelt der ute, som kan «ta dem» for eksempel når de er alene på rommet, i senga for å sove, i skogen for å leke, eller til og med nedi do når de skal sette seg på skåla. Slike fantasier har sin funksjon ved å holde barnet nær «flokken», men kan ofte bli vel dominerende for barnet, spesielt ved leggetider, sier han.

For små barn kan også masker, kostymer og andre utkledninger være skremmende, fordi de ennå ikke har utviklet forståelse for hva det er.

– Opp til barnet er tre år og ofte litt eldre, opplever barnet en dobbel redsel; hvor ble det av den personen som nettopp stod her og som jeg kjente? Og hvem er denne skumle personen som er foran meg nå?

– Det blir ekstra skummelt med det uttrykksløse ansiktet i masken, men kanskje med øyne som beveger seg. Det er derfor julenissen ofte ikke er så koselig likevel, selv om han har med seg gaver, eller at Halloween blir en blandet opplevelser for veslegutt. Også ulike roboter, for eksempel store menneske- dukker som beveger seg og lager lyd, eller mindre leker, som en hund som bjeffer mekanisk, vil kunne fremkalle tårer hos den minste.

– Å ta på seg en skummel maske og for å skremme barnet er med andre ord ikke en god ide, selv om den er humoristisk ment, legger han til.

BARNS REDSLER: Heine Vihovde Vestvik har skrevet bok om de ulike redslene barn har. Foto: Privat
BARNS REDSLER: Heine Vihovde Vestvik har skrevet bok om de ulike redslene barn har. Foto: Privat Vis mer

Redsel for å få vondt

Ifølge Vestvik kan noen barn allerede fra toårsalderen av begynne å bli redd for ting som for dem kan virke vondt, men som kanskje egentlig er ganske uskyldig.

– Dette kan være frisøren, tannlegen eller helsesøsteren, men også for eksempel tannpuss, negleklipp, hårvask og eller til og med håndvask. Noen barn vil være langt mer sensitive enn andre på dette feltet, og beskytte seg mye mot alle former for kroppslig stell, noe som ofte resulterer i litt slitsomme basketak med omsorgspersonen, sier han.

Det er heller ikke uvanlig å være redd for ulike dyr; alt fra edderkopper og fluer, til løver og haier.

– Av og til skyldes skrekken et ublidt møte med for eksempel en hund eller en veps, men ofte er det tilstrekkelig med den forestillingen av fare som dyret utløser i barnet. Denne skrekken kan bli ganske omfattende, og gjøre det vanskelig å gå på tur, være ute å leke eller i hele tatt bevege seg med barnet på arenaer der barnet tror det kan møte dyret. Noen dyr er jo også litt farlige, men den reelle faren står ikke i samsvar med alle de forholdsreglene barnet må ta og redslene de får knyttet til det spesifikke dyret.

LES OGSÅ: Hva gjør man når barnet har tannlegeskrekk?

Redsel for å miste foreldrene

– For alle barn vil på et eller annet tidspunkt i barndommen en redsel for å miste omsorgspersonene sine gjøre seg gjeldende, sier Vestvik

– Kanskje det er fordi mamma er syk i en periode, de leser gjerne en bok om døden i barnehagen, eller barnet ser et dødt dyr. Døden kommer uunngåelig inn i barnets verden, som for å forberede det på noen som en gang også vil skje. Det er derfor en naturlig redsel, men kan likevel bli ganske dominerende for barnet i en ganske lang periode, og barnet kan trenger mye trøst og samtale om dette. Denne redselen kan også gå mer over til sorgreaksjon etterhvert.

Slik hjelper du barnet ditt:

For å hjelpe barna med å mestre redselen, kan foreldre ifølge Bente Storm Mowatt Haugland være sammen med barnet og støtte det i situasjonene barnet frykter.

– Er for eksempel barnet redd for edderkopper, kan man kanskje prøve å se på bilder eller en film sammen. Man kan også nærme seg en leke-edderkopp for å oppdage at «dette går bra», «redsel er ikke en farlig følelse» og «jeg trenger ikke være redd for å være redd», råder hun.

– Slik får barnet viktig øvelse i å regulere sin egen følelse av redsel. Er tenåringen redd for andres evaluering og ikke klarer å presentere fag foran klassen, kan han/hun for eksempel trene seg først foran foreldrene. Som et første trinn før presentasjonen gis foran en liten gruppe elever og dernest hele klassen.

– Foreldre må ikke overbeskytte barna ved å forsøke å skjerme dem fra situasjoner som er utfordrende eller som de er redde for. Foreldre bør heller ikke kritisere eller presse barn som er redde. Både overbeskyttelse og kritikk/press vil bare øke barnas engstelse og bidra til at de ikke lærer å mestre de angst-fremkallende situasjonene/tingene. Barna fratas da også den stoltheten og mestringsfølelsen de får når de overvinner sin redsel, sier hun.

Heine Vihovde Vestvik beskriver tre steg til mestring av redsel.

– Det første steget er å regulere redselen gjennom å vise barnet at du forstår det og sette ord på redselen. Det andre steget er forsiktig eksponering, gjerne gjennom litt avledning eller premiering. Det siste steget er det han kaller selvinstruksjon som består i å snakke med barnet om hva det tenker og hjelpe det med å finne betryggende tanker. Sistnevnte vil fungere best fra barnet er tre-fire år gammelt.

LES OGSÅ: Barn kan også ha tvangstanker

Kan utvikle seg til angstlidelse

Mye av utviklingsangsten går ifølge Haugland riktignok over av seg selv, men for enkelte kan den forverre seg og utvikle seg til en angstlidelse. Dersom engstelsen går ut over det man forventer at barn i den alderen skal kunne mestre, mener hun det kan være lurt å søke hjelp.

– Dette kan for eksempel være oppgaver som å ta bussen til skolen på egen hånd, delta i bursdagsselskap alene, sove på eget rom, være alene hjemme i kortere perioder eller presentere skolearbeid foran klassen. Hjelp kan søkes hos helsesøster eller kommunepsykolog. Ved alvorlige plager kan det være bra å søke hjelp i BUP via henvisning fra fastlege.

– Det er viktig å ikke vente for lenge med å søke hjelp dersom engstelsen er blitt plagsom og går ut over barnet og familiens hverdagsliv og livskvalitet. Vi ser at foreldre ofte venter svært lenge med å søke hjelp for barn som har store angstplager. Dette er uheldig- da barnet kan utvikle lav selvfølelse, lav mestringsfølelse og andre relaterte psykologiske vansker - for eksempel depresjon. Vi har i dag gode metoder som hjelper en stor andel av barn som har angstproblemer. Når foreldre ber om hjelp for sine barn – om det er hos legen, helsesøster eller i BUP må de be om å få kognitiv atferdsterapi, som ut fra forskning anbefales som første valg for behandling av angstlidelser hos barn.

LES OGSÅ: 7 tips for å hjelpe ditt sjenerte barn

Til forsiden