diplomatfella
diplomatfellaVis mer

Diplomatfella

De beste foreldrene er de som ikke har barn. Slik var det også med meg før jeg ble mor. Alt virket så enkelt den gangen. Dersom et barn skrek etter is i butikken tenkte jeg:  ”Ærlig talt! Er det virkelig så vanskelig? Skal de la den skrikerungen bestemme alt?”


Første gang jeg selv hadde en hysterisk toåring som holdt på å stupe kråke ut av handlevogna fordi hun ikke fikk det som hun ville, fikk jeg passet mitt påskrevet. Jeg følte meg maktesløs. Udugelig. Ynkelig. Som den verste moren i verden. En voksen person som lot  seg styre av en liten toåring. Hjelp! Hva gjør jeg nå. Søren heller, alle stirret på meg. En eldre dame ristet oppgitt på hodet. To fjortisjenter så på hverandre med halvkvalte knis. Og jeg visste veldig godt hva de tenkte. ”Ærlig talt. DET må hun vel klare. Den dagen jeg blir mor…” 


OK, så er jeg ikke så flink til dette som jeg trodde jeg skulle bli. Jeg skal innrømme at jeg har gitt etter flere ganger enn jeg burde. Og hva føler jeg i ettertid? En tapsfølelse. Følelsen over å være en person uten ryggrad. En person som lar seg styre til å gjøre det som alle vet er feil. Og igjen, jeg lar en toåring bestemme. Da har jeg havnet i  Diplomatfella. Gir du barna lillefingeren, tar de gjerne hele armen i tillegg. Her er det ingen vei ut, har du først havnet i Diplomatfella blir du værende der.  Jeg vet dette, for jeg har opplevd det, og opplever det gang på gang. De er kanskje små, men til gjengjeld ganske smarte. Mye smartere enn du tror, faktisk. De vet veldig godt hvordan de til tider skal tvinne deg rundt lillefingeren. Og jeg går fem på. Gang på gang.


Hva gjør man så? Skal man gi etter for barnas krav? Finne på en avledningsmanøver og håpe at dette lar seg løse en gang i fremtiden? Gå inn i seg selv og bli en litt myndigere person? Være like kompromissløs tilbake? Alle disse tankene og følelsene hopet seg opp en dag jeg skulle levere min datter i barnehagen. Min sønn var 5 måneder og jeg var hjemme i fødselspermisjon. Hjemme et år for å ta vare på et lite barn. Kafèturer og barseltreff. Å kose seg med en liten baby som gurgler og smiler. Å drømme seg bort i en liten babyverden. Med mindre du har en treåring i trassalderen som nekter å gå i barnehagen.


”Jeg viiiiil ikke gå i banedagen! Jeg vil være hjemme som Lukas er!!!” ”Men, lille vennen min, Lukas skal også gå i barnehagen når han blir så stor som deg. Kan du være så snill og ta på skoene?” ”NEI!” Dunk sier det når skoen treffer veggen. Slik var det nesten hver eneste dag i denne perioden.  En evig kamp om det meste. Hun nektet å kle seg, spise frokost, nektet å ta på skoene og nektet å gå i barnehagen. Hver eneste dag måtte jeg erkjenne at jeg kom til kort. Dette maktet jeg ikke. Jeg gikk igjennom alle ulike foreldreroller. Fra den rolige, sindige som forsøker å ta det hele med fatning og snakke rolig med barnet, til den strenge kjeftesmella som rev seg selv i håret og ropte ”nå er det nok!” Uansett hva jeg forsøkte, kom jeg til kort. Diplomatfella var vanskelig å komme ut av.


En dag, da alt hadde gått galt, jeg hadde gått fra å være snill, til streng, til myndig, til diplomatisk, til snill igjen, til krakilsk, til sinna, til frustrert og jeg vet ikke mer hva jeg skal si! Da jeg skulle kle henne la hun seg på bakken og hylte. Hun dro av seg genseren, så jeg kunne bare glemme å ta på jakken jeg hadde i hendene. Skoene kastet hun langs gulvet i gangen. ”Dunk!” Hun ble flinkere og flinkere til å treffe blink på baderomsdøra. Til slutt seg jeg sammen på gulvet og sukket. ”Jeg orker ikke mer,” sa jeg og ble sittende og stirre apatisk ut av lufta. Amalies raseri ga seg. Hun så på meg med undring i blikket. Et stille minutt ble vi sittende og stirre på hverandre.


Amalie brøt stillheten. Hun reiste seg og hentet genseren sin. ”Maje ta på gessir,” sa hun. Og så gikk hun og hentet skoene sine. ”Maje ta på sko.” Jeg satt like forundret og så på i det hun hentet sekken sin og lurte på om vi skulle gå i barnehagen snart. ”Ja, lille venn. Nå går vi.” Da kom det et stort smil om munnen hennes. ”Jeg er glad i mammaen min, jeg!” Hun smeltet mitt hjerte. Plutselig var jeg ikke lenger en mislykket mamma. Jeg var Amalies mamma. Og det var helt perfekt.  Det var å leve et liv fullt av kjærlighet. Vi ble sittende og holde rundt hverandre før vi gikk.


Gratulerer! Du er den mest fantastiske mammaen barnet ditt har fått!

Skrevet av Line Konstali

Annonse:

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: