Du husker det kanskje selv? Den bunnløse flauheten når faren din plutselig stakk hodet inn i klasserommet for å levere gymtøyet du hadde glemt den dagen. Fotballkampen hvor moren din ropte høyt og skingrende fra sidelinjen. For ikke å snakke om den rare lua hun hadde på den dagen. Rett og slett ubeskrivelig flaut!

Når du selv blir forelder vil du med all sannsynlighet oppleve det samme fra dine egne barn. Og visst kan det være litt sårt den dagen du erkjenner at du har falt ned fra foreldre-pidestallen. Barnet som tidligere lo så tårene trillet av vitsene dine, ler ikke lenger. Du er ikke lenger den kuleste pappaen eller den morsomste mammaen. Tvert imot er nesten alt du gjør feil.

Lars Halse Kneppe er utdannet journalist og psykolog, og jobber ved Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og ved flere videregående skoler i Oslo. Han har noen tanker om hvorfor ungdom i en periode tar mer avstand fra sine foreldre.

Det foreldre gjør føles så personlig

– Endringen skjer hos de fleste på ett eller annet tidspunkt i ungdommen. Det er vanskelig å si nøyaktig når dette inntreffer, og hvor lenge det varer er nok ganske individuelt, sier Kneppe. Men han forsikrer samtidig at det for de aller fleste heldigvis er en periode som går over.