Jeg tror jeg med sikkerhet kan kalle fødselen min for en drømmefødsel!

Fødselen startet mandag 17. januar 2005, tre dager på overtid.

Klokken 20.30:
Jeg kjente plutselig en rar følelse i kroppen, var det en ri, tenkte jeg? Jeg sa ikke noe til den vordende far, jeg ville vente å se om samme rare følelsen kom tilbake. Og jammen gjorde den ikke det, omtrent etter 15 minutter. Da sa jeg til min samboer at nå er det noen som gjør seg klar for å hilse på oss. Han bare smilte og visste ikke helt hva han skulle si.

Klokken 23.00:
Vi fant ut at vi skulle gå å legge og, og kanskje få litt søvn. Vi ble liggende å prate lenge, vi telte minutter mellom riene, enda var det 15 minutter mellom. Ca klokken 00.30, sovnet min samboer etter en lang arbeidsdag - men han fikk ikke sove lenge. Jeg gikk på toalettet, slimproppen hadde gått, jeg fikk nærmest panikk da jeg så slim og blod som lå igjen på papiret. Gikk inn på soverommet, jeg ristet. Jeg vekket min samboer igjen, han trøstet alt han kunne, og enda så redd jeg ble, så ble jeg rolig til slutt.

Klokken 03.00:
Riene kom fortsatt med 15 minutters mellomrom, jeg fikk min samboer til å ringe fødeavdelingen, der sa jordmoren at vi måtte bare komme når vi følte for det. Jeg ble med ett enda roligere.

Klokken 04.00:
Riene kommer med 10 minutters mellomrom, og vi begynner og gjøre oss klar til å dra til fødeavdelingen som ligger ca. 8 minutter unna, vi kom oss avgårde da klokken var passert 05.00 om morgenen, og riene kom nå med ca 7 minutters mellomrom.

Klokken 05.25:
Vi har kommet oss inn på fødeavdelingen og jeg blir vist inn på et undersøkelsesrom, av snille, gode jordmor Tine, hun undersøker meg. 4 cm åpning, sa hun med rolig og trygg stemme. Etterpå skulle hun sette venflon i hånden på meg, men ble kjempe plaget, etter fire forsøk, ringte hun på en lege som skulle prøve, på sitt andre forøk satt den!
Klokken 06.15:
Jeg ble trillet inn på fødestuen, og da jeg var kommet inn gikk vannet, det kom, men bare i små mengder, så jordmor var usikker på om vannet var gått, men det var det... Jeg fikk fatt i en prekestol, og gikk fram og tilbake inne på fødestuen og stod og trippet under hver ri.
Klokken 07.45:
Det hadde vært vaktskifte, og snille, fantastiske jordmor Siri kom inn, sammen med barnepleier Tonje, snakk om hærlige mennesker!!! Jeg gikk fortsatt med prekestolen, men smertene ble jo ikke akkurat mildere. Jordmor Siri ville ha meg opp i fødestolen, for å undersøke åpningen, den var blitt 8 cm, dette gikk jo strålende. Jeg fikk tilbud om å prøve lystgassen, noe som etter hvert ble min beste venn... Det ble satt drypp på meg, riene avtok i styrke og var ikke sterke nok til å få fremgang. De "gasset" på med drypp, riene var fæle, og jordmor ville ha meg opp på kne over en saccosekk for å se om hodet kom lenger ned. Det var i og for seg en veldig behagelig stilling, og hodet kom bare lenger og lengre ned.

Klokken 09.30:
Jeg kjente jeg ville presse, jordmor Siri, ba meg pent om å holde igjen, det var en liten kant igjen, så skulle jeg få presse. Jeg strevde hardt for og ikke presse, og det kom nok noen mindre pene ord ut av meg da... Jordmor Siri oppmuntret meg og gjorde "ventetiden" helt grei.

Klokken 10.05:
Jeg fikk begynne å presse... AUUU!!! Det var varmt jeg svettet som en gris. Jeg presset og presset, men lille gullet vårt kom ikke helt ned. Jordmor Siri sa, på neste ri klipper jeg deg litt. NEI, ropte jeg, jeg skal ha bedøvelse. Slapp av, du kommer ikke til å kjenne noen ting, sa jordmor Siri, å jammen hadde hun rett. Da klokken var litt over halv elleve på formiddagen, sa jordmor Siri til barnepleier Tonje - 10.45 er ungen ute. - Nei 10.42, sa barnepleier Tonje... Det eneste jeg tenkte var at det sannsynligvis nå var bare en 5- 10 minutter igjen til vi fikk møte babyen vår, jeg fikk nye krefter til å presse, og presset med jeg klarte.

Klokken 10.42:
Jeg kjente en klump som glidde ut i voldsom fart, det var rart, det var vått og ikke minst, all smerte var borte. Jeg hørte et vræl, det var babyen VÅR, vår Nora Madelen var endelig kommet til verden. Jeg fikk henne opp på brystet, dette var nurket som hadde vokst inni meg, sparket og bokset inni meg... Tårene trillet, jeg var så glad!! Det var over, vi var blitt en familie.

Etter hvert ble hun stelt og vasket, målt og veid. Nora var en stor og frisk jente på 54 cm, og 4720 gram, da hun ble født, nå er hun blitt et halvt år og er verdens herligste jente på over 10 kg...

Hilsen mamma Stine!