Det som skulle være den fineste tiden i mitt liv viste seg å være et mareritt. Foto: Shutterstock.com
Det som skulle være den fineste tiden i mitt liv viste seg å være et mareritt. Foto: Shutterstock.com Vis mer

Drømmen om spedbarnstiden ble et mareritt

Publisert

 - Fødselsdepresjoner har mange ansikter og mitt er ett av dem, forteller denne mammaen.  

Min første, og til nå eneste fødsel, gav meg varige men. Jeg klarte ikke å godta at det hadde blitt som det hadde blitt, og jeg gråt elver og innsjøer i all ensomhet - lenge etterpå. Lenger enn de 7-10 dagene som det står om i bøkene under «barseltårer». Skuffelsen var enorm. Jeg følte meg lurt. Hvorfor var det ingen som hadde forberedt meg ordentlig? Jeg var bitter og vantro, og jeg er det kanskje enda. 

Jeg var tom

Etter tjuefire timer og tre mislykkede epiduralforsøk var barnet ute og i godt behold, men jeg var ødelagt. Jeg klarte ikke å gå videre og late som om ingenting hadde skjedd. At jeg bare var nok en fødende kvinne. En i rekken. Jeg lengtet tilbake til den trygge tiden, da barnet var godt plantet inne i meg. Da jeg kunne beskytte henne med min egen kropp. Jeg lå og tok meg til magen i fortvilelse over at det ikke var noen der inne. De gode sparkene. Jeg var så tom. 

LES OGSÅ: Fødselsdepresjon   

visste ikke mine arme råd 

Barseloppholdet ble alt annet enn jeg hadde forestilt meg. Kall meg naiv, men jeg hadde sett for meg dette: En høy og myk seng, der jeg, pasienten, skulle ligge og bli oppvartet. Der sykepleiere tok vare på det nyfødte barnet, mens den nybakte moren fikk hvile etter sitt livs maraton. Slik ble det ikke.

Den samme natten jeg fødte mitt barn ble jeg trillet ned til barselavdelingen i mørket. Med det nyfødte barnet i armene stod jeg med bare føtter på det kalde linoleumsgulvet. Fullstendig overlatt til meg selv. Spedbarnet knirket og pep. Hun virket så ubekvem, og jeg, den førstegangsfødende, visste ikke mine arme råd. Jeg hadde aldri tatt i et nyfødt barn før.

Jeg skalv. Jeg hadde ikke sovet på 48 timer, og adrenalinet pumpet gjennom kroppen. Barnet mitt lå etter ni måneder for første gang i armene mine, og nå skulle vi sove? Det bråkte utenfor rommet mitt som bare hadde en svingdør ut til gangen. Ringeklokkene ville aldri slutte å ringe. En kvinnestemme ropte på personalet. Hun ropte «hjelp!» Jeg fikk panikk, og løp ut i gangen. Løp barbeint med mitt blødende underliv mot dørene, mot den veien jeg antok at personalet måtte befinne seg. Jeg fant dem, og de kom.

Tre timer etterpå dro jeg tilbake dit personalet var. "Dere må hjelpe meg, jeg får ikke sove." "Noen må ta barnet. Vær så snill… Jeg må sove, jeg får ikke sove, jeg har ikke sovet på to døgn." Den livslange frykten min for ikke å få sove ble for alvor vekket til livs. Nå hadde jeg attpåtil et barn som jeg måtte ta meg av. Jeg følte at knærne mine sviktet, at jeg mistet henne i gulvet. Jeg kunne ikke miste kontroll nå. Ikke denne gangen. 

Er du egentlig lykkelig nå?

Jeg husker lite fra den aller første tiden med mitt nyfødte barn, og det tror jeg er veldig vanlig. Kroppen produserer hormoner i etterkant av en fødsel som gjør at vi glemmer. Disse godgjørende hormonene gjør det forøvrig mulig for oss kvinner å ville føde igjen på tross av de uutholdelige smertene det innebærer. Og det er helt sant, for med tiden har til og med jeg forsonet meg med smertene. Nå ønsker jeg meg faktisk flere barn! 

Det jeg derimot husker fra den første tiden er den følelsesmessige usikkerheten jeg gikk gjennom. Jeg prøvde hele tiden å fortrenge tankene som liksom lurket i bakgrunnen "Er du egentlig lykkelig nå?" "Er det fint nå?" "Er du glad i henne?" Jeg tror jeg var ordentlig lei meg store deler av tiden, uten å helt vite hvorfor der og da. Jeg følte mye sinne, spesielt ovenfor hvordan jeg hadde opplevd fødsel og barselomsorg. Men, det var først når kolikken eskalerte og hadde pågått en stund at elendigheten begynte å vise sitt sanne ansikt.

LES OGSÅ: Fra singel til åttebarnsmor - på fire år! 

Harehjerte

For å gjøre en lang historie kort; Vi fikk et barn som gråt stort sett hele tiden. Følelsen av å ikke vite hva det var, påkjenningen av å rugge, gynge og trille hele dagen uten å kunne sette seg ned og slappe av et eneste sekund gjorde meg gal. Jeg hadde skuldrene under ørene mesteparten av tiden, og hjertet mitt banket som et harehjerte. Jeg var stresset og redd. Jeg ble ikke kjent med henne og jeg følte at jeg ikke var tilstrekkelig glad i henne. Det var for mye negativitet rundt situasjonen, men jeg gav mitt ytterste hele tiden. Smilte og lo når jeg var rundt henne. Sang og koste. Jeg har alltid vært flink sosialt, og nå var jeg var livredd for at babyen min skulle gjennomskue skuespillerprestasjonene mine, så jeg samlet de kreftene jeg ikke hadde.

Det som skulle være den fineste tiden i mitt liv viste seg å være et mareritt. Det opplevdes som et enormt personlig nederlag. Jeg følte ikke at det var rom for å snakke om det noe sted. Jeg gråt på helsestasjonen, men det endte alltid med at jeg tørket mine egne tårer og forsikret alle om at det tross alt gikk bra. I virkeligheten gruet jeg meg til hver dag. 

Ammingen var stressende for hun vred seg i smerter og sprutgulpet i enorme mengder. Allerede da hun var seks uker fant vi ut at hun hadde KISS. Og jeg orker nesten ikke å se på bilder fra den tiden fordi hun ligger i spenn som en banan. Jeg får vondt i hjertet av å se på det. Vi fikk heldigvis ordnet på fysikken, men gråtingen vedvarte, og når hun fylte tre måneder var det ingen tegn til forbedring. 

Jeg gjorde ikke annet enn å google, samle informasjon om alt mellom himmel og jord, finne ut av hvordan jeg kunne gjøre ting bedre for henne. Kanskje hadde jeg for kraftig utdrivingsrefleks? Kanskje hun hadde reflux? Jeg klarte ikke godta situasjonen, så jeg slet meg selv ytterligere ut på å finne løsninger. I tillegg måtte jeg holde meg unna alle mulige matvarer som kunne inneholde melk, sånn i tilfelle hun hadde melkeproteinallergi. Det ble for mye for meg, og jeg angrer på at jeg ikke ba om hjelp tidligere, men det var akkurat som om jeg ikke klarte å se situasjonen utenfra.

LES OGSÅ: Livet med en psykopat 

Tilslutt kom kræsjet

Jeg begynte å ligge våken mellom nattammingene og engste meg for at hun skulle våkne igjen. Telle timer i desperasjon. Jeg var så til de grader utslitt, men kroppen min var i stressmodus konstant. Jeg reagerte ikke med å bli trøtt og sovne. Tvert i mot. Jeg gikk ofte hele døgn uten å sove, og det ble bare verre. Så en dag hadde jeg gått to og et halvt døgn uten søvn og derfra ble det helt svart. Jeg kræsjet og gikk rett inn i et intenst panikkanfall som jeg selvfølgelig ikke husker noe av, men kjæresten min sier at han var livredd.  Foreldrene mine hentet oss, og vi ble kjørt ned til Sørlandet der jeg fikk valium av en lege i familien. Etter det var jeg syk. Vi oppsøkte fastlegen da vi kom hjem og jeg fikk sovemedisiner og henvisning til psykolog, men ventetiden var lang, og sovemedisinene gav meg kun fire timer søvn av gangen. I mellomtiden prøvde jeg meg hos privat psykolog uten suksess, og jeg var innom legevakta en natt i desperasjon fordi jeg trodde jeg holdt på å miste forstanden. Da fikk jeg faktisk henvisning til akutt-psykiatrisk, men jeg orket ikke ta det steget.

Fant hjelp

Dagene var lange og vi klarte oss såvidt fordi kjæresten min sluttet å jobbe. Hadde det ikke vært for at han er selvstendig næringsdrivende og kunne gjøre noe sånt vet jeg ikke hva som hadde skjedd med oss. Helsestasjonen henviste mor og barn til Nic Waal-senteret,  fordi de var redde for at samspillet ikke var bra nok. Jeg ble skikkelig fornærmet, for var det en ting jeg hadde jobbet ekstra hardt med så var det jo nettopp å være den perfekte mor utad. Heldigvis møtte jeg en klok dame der som så at det var jeg som først og fremst trengte hjelp. Hun fortalte meg at jeg hadde rettigheter og at jeg måtte dra til legen min og be henne henvise meg til Lovisenberg distriktpsykiatriske senter. Der møtte jeg til slutt en psykiater som reddet livet mitt, men vi kom ikke i gang med terapi før etter sommeren og da var barnet allerede åtte måneder. 

I etterkant har livet sakte men sikkert blitt bedre, og jeg sover nå selv om jeg går på medisiner for å få hjelp til å slappe av.  Ettåringen er et mirakel, og mye løste seg for henne over sommeren. Da hun var ti måneder begynte hun i barnehage, og det er vondt å si det, men først da ble det ordentlig bra mellom henne og meg. Jeg trengte tid alene til å hente meg inn. 

Til andre som kjenner seg igjen

Fødselsdepresjoner har mange ansikter og mitt er ett av dem. Jeg skriver om opplevelsene mine på min blogg fordi jeg synes det er viktig at erfaringene kommer frem i lyset. Gudene vet at jeg kunne trengt å lese noe som dette da det stormet som verst. I løpet av de siste ti årene har tilfeller av fødselsdepresjoner i Norge doblet seg. Dette er ganske alvorlig i et land som kan skilte med å være verdens beste land for mor og barn. I dag nyter jeg morsrollen til det fulle, og det gode er at lykken i hverdagen kjennes ekstra bra fordi vi hadde en så tøff start som vi hadde.

Til deg som sliter med vonde tanker i barseltida, vi er mange som er i samme situasjon som deg! Ikke vær tilbakeholden med å søke hjelp, det blir bedre!

Birgitta Blix. Fra bloggen: Relativt unge mødre   

Kjenner du deg igjen? 

Fødseldepresjon er en tilstand som kan ramme kvinner etter fødsel, og skiller seg fra vanlige "barseltårer" ved å være en mer varig tilstand med mer alvorlige symptomer. Men det du bør vite om depresjoner er at det finnes effektiv behandling for å bli frisk, og at det svært sjeldent er en varig sykdom. 

Slik får du hjelp 

Kontakt din fastlege. Helsesøster eller jordmor kan også henvise deg til riktig instans for å få hjelp. Be om hjelp for utreding av fødselsdepresjon. Kanskje har du også familie og venner som kan være din "talsmann" innenfor helsevesenet slik at du får hjelp. 

Hvis du har konkrete tanker eller planer om å skade deg selv og/eller din baby trenger du akutt hjelp. Da er legevakt riktig sted å henvende seg for å få hjelp.

Elisabeth Lofthus, redaktør Mammanett.no og psykiatrisk sykepleier. 

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer