Min største drøm er å bli mamma. Jeg er nå 26, min samboer er 33. Helt siden jeg var 19 år har jeg drømt om å få mange barn. Har jobbet i barnehage, park og vært dagmamma. Jeg har ikke gjort annet enn å passe barn. Barn, det er liksom mitt felt. Etter å prøvd å få barn i fem år, å er vi endelig ferdig med utredningen. Og det viste seg at jeg har tette eggledere. Så nå skal vi ta prøverør og jeg skal mest sannsynlig begynne med medisinene i april.Av og til så har jeg det helt forferdelig. Alle rundt meg har barn eller er gravide. Og jeg tenker mye på at vi kanskje aldri kan kan få egne barn. Men vi har et håp om at vi skal klare det på første forsøk. Det kommer til å bli en tøff prosess både psykisk og fysisk.Humøret mitt er veldig opp og ned. Noen dager tenker jeg ikke så mye på det å være ufrivillig barnløs, men noen dager og de er det flest av, da kan jeg være trist og lei. Det sliter på samboeren min også, men han har det ikke på samme måte som meg. Jeg kan bli trist og lei når jeg treffer kjente som er gravide eller har fått barn. Jeg ønsker dem jo alt godt, men det er veldig vondt.Noen dager kan håpet om at det skal gå bra være stort. Jeg går og kikker på baby klær og leker, og har kjøpt litt også. Da tenker jeg at vi får bruk for det.Jeg vet at det vi nå skal gjennom blir vår største påkjenning hittil. Vi har valgt å være åpne. Har fortalt venner og familie og noen på jobben hva visliter med. For jeg klarer ikke holde alt inni meg, jeg må noen ganger få det ut. Ofte får vi høre at det går nok bra.