Min største drøm er å bli mamma. Jeg er nå 26, min samboer er 33. Helt siden jeg var 19 år har jeg drømt om å få mange barn. Har jobbet i barnehage, park og vært dagmamma. Jeg har ikke gjort annet enn å passe barn. Barn, det er liksom mitt felt.
Etter å prøvd å få barn i fem år, å er vi endelig ferdig med utredningen. Og det viste seg at jeg har tette eggledere. Så nå skal vi ta prøverør og jeg skal mest sannsynlig begynne med medisinene i april.
Av og til så har jeg det helt forferdelig. Alle rundt meg har barn eller er gravide. Og jeg tenker mye på at vi kanskje aldri kan kan få egne barn. Men vi har et håp om at vi skal klare det på første forsøk. Det kommer til å bli en tøff prosess både psykisk og fysisk.
Humøret mitt er veldig opp og ned. Noen dager tenker jeg ikke så mye på det å være ufrivillig barnløs, men noen dager og de er det flest av, da kan jeg være trist og lei. Det sliter på samboeren min også, men han har det ikke på samme måte som meg. Jeg kan bli trist og lei når jeg treffer kjente som er gravide eller har fått barn. Jeg ønsker dem jo alt godt, men det er veldig vondt.
Noen dager kan håpet om at det skal gå bra være stort. Jeg går og kikker på baby klær og leker, og har kjøpt litt også. Da tenker jeg at vi får bruk for det.
Jeg vet at det vi nå skal gjennom blir vår største påkjenning hittil.
Vi har valgt å være åpne. Har fortalt venner og familie og noen på jobben hva vi
sliter med. For jeg klarer ikke holde alt inni meg, jeg må noen ganger få det ut. Ofte får vi høre at det går nok bra.
Før vi viste at jeg hadde tette eggledere så fikk vi ofte høre at når man vil bli gravid så skal man ikke tenke så mye på det. Men jeg visste at det var noe som var galt, for fem år
uten å bli gravid er veldig lang tid. Da må man bare tenke på det. Det er veldig enkelt for andre som ikke er ufrivillig barnløs, men man må ha vært gjennom det selv for å vite hvordan det er. For det å ikke få barn og vente år etter år det er en sorg.
Samboeren min er lege og må jobbe en god del. Men jeg har siden jeg var 19 alltid visst at når jeg får barn så skal jeg prioritere å være mye hjemme.
Jeg sitter ofte å drømmer om hvordan ting skal bli, planlegger hva jeg skal kjøpe. Det er det som holder motet mitt oppe. For jeg må jo ha et håp at jeg også skal bli mamma en gang og at min samboer skal bli pappa.
Så nå ser vi fram til å begynne på prøverør forsøket. Tenker positivt, og håper det går bra. Men det er mange tunge stunder også. Men jeg gleder meg sånn til å bli mamma at jeg snart ikke klarer å vente mer. Men kanskje vi snart har hellet med oss vi også.
Skrevet av Anita Oppedal
7 februar 2003
