Lill forteller om da hun hentet sin datter i Kina
Dette er vel også en slags "fødselshistorie". Det er bare det at vår kjære datter har på en måte vært gjennom to fødsler. En da hun kom ut av sin biologiske mors mage, og en da hun ble lagt i mine armer på et hotellrom i Kina!
Her er min historie:
Vi reiste til Kina den 6 januar 2002. 7 uker før hadde vi fått tilsendt et bilde og en beskrivelse av det som skulle bli vår datter. Sånn sett føltes det vel nesten som å gå med veer i 7 uker. Ventetiden før dette var 2 år, så jeg hadde et langt svangerskap.
Vi ankom Kina og hotellrommet vårt en søndagskveld og fikk beskjed om at vi ville få barna våre kl. 15 neste ettermiddag. Det var ikke lett å sove den natten skal jeg love dere. Frokost var umulig å få ned og timene mot kl. 15 sneglet seg avsted. I ett-tida gikk vi ned i restauranten for å prøve å få i oss litt mat. Vi regnet med at det nok var lenge til vi igjen kunne sette oss ned for å spise.
Mens vi satt i restauranten var det noen som oppdaget en Minivan som parkerte utenfor hotellet. Full oppstandelse!! Det strømmet ut barn og pleiere. Vi fikk vite at det var barna fra det ene barnehjemmet som var ankommet hotellet. Unødvendig å si at det var umulig å spise noe mer da vel!
Vi gikk til rommene våre og begynte ventingen på at det skulle banke på døra. Ungene og barnehjemspersonalet var i gangen utenfor rommet vårt. Vi hørte de, og det var nesten uholdbart å ikke gå bort for å kikke! Vi var 10 familier som ventet på våre barn, vi var nummer 6 i rekken, så vi
regnet med at vi måtte vente en stund over kl. 15. Ca. 15.15 banket det på døra. Kameraet ble skrudd på og vi gjorde oss klare. Men o' skuffelse. Det var bare ei fra hotellet som lurte på noe.
Vi pustet ut og begynte ventingen på ny. Noen minutter senere banket det på igjen. Jeg holdt på å besvime. "Nå skjer det!" sa mannen min og satte på kameraet igjen.
Inn kom barnehjemsbestyreren og tolken vår. Tilslutt kom en pleier med Astrid på armen.
Astrid kikket forsiktig på meg. Pleieren snakket med henne på kinesisk. Hun sa nok noe sånt om at "her er din nye mamma". Jeg fikk Astrid på armen ganske fort. Hun gråt. Ganske fort stilnet gråten og jeg fikk et nydelig smil. Kort tid etter forsvant alle menneskene ut av rommet vårt, fødselen var over og vi stod der alene igjen med denne lille vidunderlige skapning som nå var blitt vår datter.
Da Astrid merket at alle kjente forsvant satte gråten i igjen. Hun gråt og gråt og var så lei seg. Hun lurte nok på hva slags rare folk vi var og hvorfor ikke pleieren hennes kom og hentet henne igjen. De neste timene og natten var tøffe for henne. Tilslutt sovnet hun utmattet, men sov urolig hele natten. Dagen etterpå skjønte vi at det nok var noe mer enn at hun var lei seg. Vi tok en tur på sykehuset, og ganske riktig.
Vesla hadde lungebetennelse. I tillegg hadde hun halsbetennelse og forstoppelse. Med medisiner ble hun raskt bedre, og etterhvert kom det også noen forsiktige smil. Hun knyttet seg svært raskt til sin nye mamma og skulle helst ha kroppskontakt hele døgnet. Vi ga henne alt hun krevde og ønsket og gjorde alt vi kunne for at hun skulle forstå at hun nå hadde en mamma og pappa som elsket henne og som skulle ta vare på henne for bestandig.
I tillegg til at Astrid var syk var hun også svært understimulert. Hun kunne ikke sitte, knapt holde hodet sitt selv og var generelt veldig svak. I dag, 7 mnd. senere går hun stødig, spiser det meste, leker,
koser, prater, ler, er veldig bestemt, er tydelig glade i sin mamma og pappa og er vel omtrent som barn på 1 ½ år flest. Litt til har hun å ta igjen, men det kommer.
Vi gleder oss hver dag for dette lille under som har skjedd at nettopp vi skulle få bli foreldre til dette deilige lille barn.
Lill
