Som førstegangsfødende hadde jeg store forhåpninger til fødselen. Etter å ha gått på svangerskapskurs sammen med samboeren min, hadde jeg funnet ut at både badekar, lystgass og akupunktur var noe av det jeg ville bruke da fødselen var i gang. Men sånn ble det ikke

Vannet gikk
Ei uke etter ultralydterminen gikk endelig vannet. Og hvilken opplevelse det var! Jeg var ganske så lei, og hadde jo en kjeeempemage. Klokka halv sju om morgenen våkna jeg av at jeg måtte på do. Det var jo ikke uvanlig det. Men akkurat da jeg hadde lagt meg i senga igjen, kjente jeg et lite ”pfoff” inni meg. Hoppa faktisk ut av senga og gikk på badet, hvor jeg så noen dråper lyserosa væske i trusa. Gikk så tilbake til senga, hvor jeg nesten kasta meg over samboeren min, og hoppet sittende opp og ned i senga mens jeg ropte av glede ”vannet har gått, vannet har gått”. En noget forfjamset sambo spretter opp, og skjønner omsider hva som er i ferd med å skje.

Samboeren gikk i dusjen, mens jeg ringte føden for å fortelle om vannavgang. Ettersom hodet var festet allerede i uke 33, trengte vi ikke stresse, det var så vidt det pipla frem noen dråper fostervann. Så, etter at begge hadde dusja, spist, pakket ferdig bagen (igjen) og alt var ordnet, var vi etter en 20 minutters kjøretur fremme på sykehuset 2 timer etter vannet hadde gått (ikke noe stress nei!)

Ventetiden på sykehuset
Vel fremme på føden blir vi tatt i mot av jordmor Liv, kjempekoselig dame. Hun tar registrering, og finner ut at vi ikke burde reise hjem, ettersom jeg har noen få svake rier, og ingen åpning. – Jeg kan si en cm for å være snill, sa hun. Vi får et venterom hvor det ligger ei fra før, men setter oss i dagligstua og ser på tv. Jeg husker veldig godt at det var stafett på ski for menn, for jeg satt og telte minutter mellom riene på klokka i hjørnet. Riene var ikke så kraftige, men de kjentes likevel godt.

Vi treffer et av parene fra svangerskapskurset, som skal ha keisersnitt dagen etter. De hadde fått samme rom som oss, men forlot rommet da de skjønte at riene mine faktisk begynte å bli ganske ille.

Klokka to ble det ny registrering, med en jordmor ingen av oss likte. Ville ikke gi oss fødestue ettersom det ikke var større åpning, så vi måtte være på rommet med to andre, og rier som ikke gjorde meg til den mest selskapelige.

Ryggsmerter
Etter vaktskifte kommer jordmor Heidi. Blid som bare det, og som ser på meg og sier at nå er det på tide med ei fødestue. Vi vagger inn på fødestua, og jordmor Heidi vil gjerne ha meg i dusjen før vi skal i badekaret. Dusjen var varm og god den, men lenger enn det kom jeg visst heller ikke. For under dusjen tok riene seg opp. Jeg klarte å komme meg i seng selv, men så kom ryggsmertene i tillegg til riene. Og ryggsmertene var konstante. Riene toppet bare smerten.

Akupunktur hjalp ikke meg
Jordmor skjønte at jeg hadde store problemer, da åpningen var på knapt 1,5 cm, og klokka var 15:30. Hun ville først prøve med akupunktur. Jo da, noen nåler her og der, men absolutt ingen virkning. Så var det tid for å prøve steriltvannspapler. Litt sviing i ryggen, men heller ingen virkning. Klokka ble 16:30, og jeg husker svært lite fra akkurat dette. Lystgass ble prøvd, men maska blei kasta i veggen så mange ganger at de var redd den skulle bli ødelagt. I tillegg gjorde den meg bare kvalm, så det ga vi opp ganske raskt. Men kl 16:45 ble det satt petidin, for både lege som ble tilkalt, og jordmor Heidi skjønte at jeg kom til å svime av på grunn av ryggsmertene hvis de ikke gjorde noe. Petidinen hjalp også fint lite, det dempet visstnok riene en del, men det var ikke det som var verst, det var ryggen som var konstant vond.

Åpningen var 2,5 cm klokka 18:45. Lege kom og sjekket, men kunne ikke skjønne hvorfor jeg hadde så vondt i ryggen. Jeg forklarte at jeg skada ryggen min for mange år siden, og at det er noe galt med en ryggvirvel, men at ingen kunne si eksakt hva det var. Legen antok at fødselen gjorde at nervene i ryggen kom i klemme, for jeg begynte å miste følelsen i beina.

Truet med å kaste anestesilegen ut vinduet!
Etter halvannen time i helvete, ble endelig åpningen 3 cm, og anestesilegen ble tilkalt. Endelig skulle de prøve å sette epidural. De hadde visst spurt om det var greit, noe samboeren min hadde sagt klart i fra om at det var bare å sette i gang. Og anestesilegen prøvde. Og prøvde og prøvde, men nåla gikk ikke inn. Og jeg husker en ting; ”Hvis du prøver en gang til skal jeg kaste deg ut vinduet”. Siste gangen han prøvde, hørte jeg nemlig nåla skrape mot skjelettet.

Så gikk anestesilegen, jordmor Heidi og legen på gangen. De hadde alle skjønt at noe måtte gjøres, før jeg kom til å svime av og få hastekeisersnitt. Så etter litt kom alle tilbake, anestesilegen et par minutter etter de to andre. Og da fortalte han at han skulle prøve noe. Prøv hva du vil, tenkte jeg.

Spinalbedøvelse hjalp
Så satte han spinalbedøvelse. Denne type bedøvelse blir jo egentlig bare satt under operasjoner og lignende, men han så ingen annen utvei enn å prøve. Og så kom jeg til himmelrike. Jeg takket ”Trollmannen fra Oz” for det han gjorde, han fikk masse klemmer før han gikk. Tror han ble noget paff, men hvilken forandring. Jeg hadde ingen smerter, men kunne kjenne at folk tok på meg.

Full aktivitet
Jeg ble plutselig så god form at jeg ville dusje! Men, men x antall slanger i armene, fikk jeg visst ikke lov. Samboeren min gikk på gangen en tur for å snakke med moren sin, som skulle opereres dagen etter. Så, plutselig begynte fosterlyden å bli lav. Jeg hadde fått satt drypp, og nå satte de næring rett i blodet på meg for å se om det kunne hjelpe. Elektrode ble plassert på babyens hode, jeg fikk kateter, i tilfelle det ble keisersnitt. Ute i gangen var det visst full aktivitet, noe samboeren min hadde sett. De kom løpende med ei seng, og en ny lege, men det verken han eller jeg visste, var at den var påtenkt meg selv.

Lav fosterlyd
Plutselig var rommet fullt av folk. Mens jordmor Heidi masserte magen, steg fosterlyden opp igjen, og da gikk de heldigvis igjen! Jeg hadde definitivt IKKE lyst på keisersnitt. Hadde jeg hatt vondt så lenge, skulle jeg jammen ha vondt litt til! Riene kom og gikk i jevnt tempo, og det så faretruende ut for babyen, ettersom fosterlyden ble lavere og lavere under hver ri. Men den holdt seg noenlunde bra oppe imellom riene, så derfor gikk det bra enn så lenge. Så kom jordmor Liv på vakt igjen, hun som tok imot oss da vi kom om morgenen. Like blid, og hun syntes nok synd på meg som ikke hadde født til tross for at riene hadde vært kraftige så lenge.

Klokka nærmet seg 23, og bedøvelsen forsvant raskere og raskere. Lege ble på nytt tilkalt, og jeg lå og telte sekunder på riene til jeg ble grønn i hodet. Klokka 23:22 kom legen inn, og sa at anestesilege skulle sette nye spinal om 20 minutter. De ville vente litt på grunn av fosterlyden. Det er de lengste 20 minuttene i hele mitt liv. Jeg husker veldig godt da klokka var 23:40. Da ringte jeg på jordmor, som akkurat hadde gått ut, og ga henne klar beskjed: ”Når er det to minutter igjen til han skal være her!” Jordmor smilte, og sa han var her snart. Klokka 23:47 ble nye spinal satt, og igjen takket jeg Trollmannen fra Oz for mirakelhandlingen hans. Men heller ikke denne gangen fikk jeg lov til å dusje… Så gikk alt veldig kjapt. Fosterlyden ble stadig lavere, mens dryppet ble økt for å få fortgang på sakene.

Tangforløsning
Lege, barnepleier og to jordmødre diskuterte kraftig, og endelig fikk jeg følelsen av at jeg måtte bæsje. Dryppet ble økt enda mer, og jordmor Liv presset oppå magen min samtidig som jeg presset selv. Fikk plassert beina i bøylene i fødesenga, og fikk beskjed om å presse. Jeg var veldig bedøvet, og kjente ikke akkurat når riene kom før de virkelig kom, og hadde hele tiden pressetrang. Fosterlyden ble stadig svakere, og legen bestemte seg for tangforløsning. Så ble dryppet skrudd opp til maks, mens tanga ble plassert. Det gjorde ikke vondt, men så kjente jeg ei ri som var på vei. Legen dro en del med tanga, men babyen lå høyt. Hun måtte så vente på neste rie, men ble innmari stressa på grunn av at nå var fosterlyden delvis borte. Hun skulle til å dra, men da kjente jeg ei ny rie på vei. Ei kraftig ei sådan!– Nå drar jeg, sa hun. ”Neeei”, skrek jeg. ”Veeent, vent, vent, vent, vent, vent, vent osv i et halvt minutt; Nåååååååå”. Så dro hun av alle sine krefters makt, og jeg holdt på å bli med. Klokka var da 00:49 (ingen hadde sett på klokka, men en annen lege som hadde blitt tilkalt kom akkurat inn døra, og hadde sett på klokka utenfor før han gikk inn). Babyen lå nemlig ganske høyt, og på skrå, og jeg følte virkelig at babyen ble dratt ut av meg, selv om hun i etterkant påsto at jeg hadde pressa kraftig samtidig.

Endelig over!
Jeg fikk den lille gutten på magen med en gang etter navlestrengen var klipt. Det skjedde også i litt hast, da de ville få ham til å puste selv først. Etter få minutter ble samboeren min med barnepleier og en annen lege som hadde kommet inn for vask og veiing. I mens skulle jeg syes, jeg hadde visst blitt klipt også jeg! Så sydde legen meg i 45 minutter, underveis jordmor kom inn og sa at gutten var litt blå, og ble lagt litt i kuvøse. Men ellers var alt i orden, han veide 3150 gram og var 49 cm lang.

Et nydelig syn!
Så kom de tilbake, samboeren min med sønnen vår i armene. For et nydelig syn. Så skulle lille gutten prøve å suge litt, mens vi slappet av. Etter en stund ville jeg virkelig dusje, noe jeg fikk lov til å prøve. Ble støttet inn i dusjen, og satt der en god stund. Tror jeg brukte ei halv flaske balsam for å få ut alle tuggene som hadde kommet dit under fødselen. Jeg la meg jo i senga med vått hår, og lå og vridde på meg i 11 timer etterpå!!! Holdt på å besvime på vei til senga, men klarte det akkurat. Legen mente jeg hadde mista en del blod, men det kom noen fra laben og tok noen blodprøver for å forsikre seg om at alt var i orden.

Store ryggsmerter etter fødselen
Dagen etter kom sjokket. Jeg kom på rommet klokka fem om morgenen, men våkna sååå opplagt klokka halv sju. Da klarte jeg knapt røre på meg. Fikk tilkalt jordmor og barnepleier, som hjalp meg opp av senga. Hadde bare delvis følelse i beina, og gikk bare delvis alene. I løpet av de neste to døgnene måtte jeg ha hjelp til det meste. Klarte ikke løfte gutten min engang, på grunn av ryggsmertene. Etter hvert gikk det bedre, men smertene var der lenge etterpå.

Dette var absolutt ikke slik jeg hadde forestilt meg min første fødsel. Jordmødrene på barselavdelingen var veldig ålreite, og flere av dem kom for å snakke med meg om opplevelsen jeg hadde hatt. Spesielt var jordmor Liv, som var med i start- og sluttfasen av fødselen god å ha der de dagene jeg var på barsel.

Denne historien ble ganske så lang, men det var slik jeg opplevde min første fødsel. Det blir forhåpentligvis ikke den eneste, og jeg håper å kunne føde vaginalt igjen senere. Men da skal ryggen min tas hensyn til, og det skal legges alternativer på forhånd!