En ikke planlagt hjemmefødsel!

Publisert

Etter to helt problemfrie svangerskap var jeg nå på termindato med nr 2. Siden den første kom dagen etter termin, så tullet jeg litt med foreldre, svigerforeldre o.l. om at jeg også denne gangen skulle få dagen etter. Min mann hadde kommet hjem uken i forveien, siden han er pendler og gjerne ville rekke denne fødselen. (Han rakk nemlig ikke den første.)

Klokken halv fem neste morgen våkner jeg med lette smerter i korsryggen. Jeg skjønner at det kan være fødselen, men synes ikke det er noe å bry seg med, så jeg sovner og sover til det blir morgen. Utover dagen blir riene gradvis litt verre, men det er veldig uregelmessig, så jeg er ikke sikker på om det er rier eller kynnere. Siden jeg antar at det kan bli fødsel kjører vi "storebror" på ett år til besteforeldrene, før vi tar en tur på byen. På butikken treffer jeg en venninne som lurer på om jeg ikke snart skal få ut den ungen. Jeg svarer bare at vi får vel se etter hvert. Siden jeg fortsatt er veldig sprek, og litt lei av at det ikke blir noe mer, bruker vi tiden til å spille litt millionær med min lillebror, som bor på hybel hos oss.

I femtiden blir det plutselig så stille i magen. Etter en halv time uten å kjenne noen ting blir jeg lettere irritert, og løper opp og ned trappa til kjelleren ca 10 gangen. Da blir det igjen liv, men fortsatt like uregelmessig. Fra 5 til 20, til 7 til15 min. Altså veldig rotete.

Kl 6 drar min bror på fotballtrening, og vi setter oss til å se TV. Kl 19.30 blir det plutselig kjempevondt i ca 2 min, før det går over. Etter 5 min gjentar dette seg. Men når jeg har ventet så lenge så skal jeg se ferdig "Mot i Brøstet" før jeg drar på sykehuset. Den neste halvtimen har jeg rier med 5 min mellom. Jeg hinter til min mann at nå kunne jeg ha tenkt meg litt lystgass.

Litt før klokken 20.00 går plutselig vannet, og min mann ringer på ambulanse. Etterpå ringer han til bestemor, som ville vite når vi skulle dra. Mens han avslutter samtalen får jeg en ny ri, og MÅ presse. Jeg har lagt meg på gulvet siden vannet har gått, og må få min mann til å kle av meg for det er noe ekkelt i skrittet. Jeg kjenner med hånden, og det er barnets hode jeg kan kjenne. Min mann ringer denne gangen direkte til stedets lege, og redegjør for situasjonen mens jeg prøver å holde igjen som best jeg kan. Etterpå sender jeg ham rundt i huset på leting etter håndduk, o.l. Etter nok en pressri som antagelig ble litt lenger enn nødvendig, ligger vår andre sønn på gulvet. Han skriker til med det samme han er ute, og jeg puster lettet ut. Han lever.

Jeg tar ham opp til meg, og min mann henter dynen min som han legger over oss. Så er det bare å vente på lege og ambulanse.

Mens vi venter ringer en avslappet nybakt pappa og jordmor, til bestemor og gratulerer henne. Hun holder på å besvime i den andre enden, og glemmer helt det vanlige spørsmålene om alt er bra osv. Mens vi prater med henne kommer legen, ambulansepersonalet og min veldig forfjamsede lillebror på 17 år, samtidig inn døra. Etter et overblikk over stua går han lettet ned i kjelleren, mens jeg og nurket blir lagt på båre og båret ut i vinterkulden uten klær, og med bare en dyne over oss.

Vi hadde en fin tur på sykehuset, og etter vi kom dit fjernet de morkaken og sydde noen få sting, før jeg ble trillet inn på barsel kl 23.30 Dagen etter fikk jeg høre at min lillebror hadde ryddet opp på stua og vasket de skitne hånddukene etter oss. Så hvem ellers kunne bli fadder på det lille nurket på 3640g og 51 cm. I dag er det lille nurket 5 år og slett ikke liten lenger. Men gjett om han skal få høre hvor han ble født, etter hvert som han skjønner noe av det.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer