Klokka er 04.30 natt til onsdag 20. april og jeg legger meg igjen etter en av de nå ganske vanlige nattlige toalettbesøkene. Alt virker normalt helt til jeg pakker dyna godt rundt meg, - her er det helt klart noe som ikke stemmer! Få sekunder senere kan jeg bekrefte at vannet har gått! Dette er jo ikke mulig! Vi var jo akkurat ferdig med svangerskapskurset i går kveld, og det er jo fortsatt en måned igjen til termin!
Samboeren min er oppe på bena på ”no time” og utsagnet til svangerskapskursets jordmor – ”Det blir aldri vanndammer under deg når vannet går, - det er bare på film det!” – blir motbevist på kort tid! Det er en elv mellom soverommet vårt og toalettet!
Vi ringer fødeavdelingen og får beskjed om å bare ta det med ro. Helt med ro klarer vi selvfølgelig ikke å ta det, - dette er jo altfor tidlig! Vi er jo ikke klare til å få hjem et barn allerede nå! Ikke har vi utstyret klart, ikke er bagen pakket, - dessuten så er jeg jo bare i uke 36! Samboeren min finner fram dataen hvor lista for å pakke bagen ligger lagret, og starter pakkinga, mens jeg holder meg ganske i ro. Da vi låser døra ved 05.15-tida kjenner jeg den første rien komme, og allerede nå gjør det ganske vondt.
På veien til sykehuset bekymrer jeg meg over at jeg ikke har fått printet ut ønskebrevet mitt. Jeg har hatt mange samtaler med jordmor angående fødsel både fordi jeg har bekkenløsning og fordi både min mor og min søster måtte ha keisersnitt. Jordmor har gitt meg beskjed om at jeg må skrive alt i et brev. Dette ligger selvfølgelig enda på dataen, og jeg gir samboeren min streng beskjed om at han må huske på å fortelle jordmoren alt som egentlig står i brevet.
Vi kommer inn på Gjøvik sykehus 05.30 og jeg blir lagt inn for å måle riene. De kommer ca hvert andre minutt og er ganske sterke. En kort tid ligger jeg inne på et venterom, men riene begynner å bli så vonde at de flytter meg inn på en fødestue. Nå nærmer det seg vaktskifte. Jordmora som har tatt i mot oss forteller at hun har sett på papirene mine hvem som har vært jordmora mi i svangerskapet, og kan fortelle oss at min fantastiske jordmor Heidi kommer på vakt nå! Gjett om jeg blir glad! Heidi er bare helt fantastisk og jeg føler meg trygg med en gang jeg hører at det er hun som skal overta! Nå gjør det jo ingenting at ønskebrevet mitt fortsatt ligger lagret på dataen, - Heidi vet jo alt om meg og mine bekymringer rundt fødselen!
I timene som følger får jeg først lystgass (greit – men absolutt ikke nok!), akupunktur (gjør meg bare søvnig) og så til slutt den helt fantastiske epiduralen. Gjør ikke vondt lenger jo! Det eneste problemet med den er at alle riene forsvinner, og dermed også progresjonen. Jeg blir satt på drypp, og da kommer riene igjen. Vondt igjen…
Klokka 09.30 snakker jordmor Heidi og samboeren min om at nå har fødselen holdt på i 5 timer og den kommer vel sikkert til å vare i minst 5 timer til. Åpningen er nå 5 cm. I tiden som følger blir gynekolog tilkalt fordi det skjer minimalt og den lille der inne reagerer ikke helt som de har håpet. Det er ikke noe gøy å se at jordmor, sykepleierstudent, barnepleier, gynekolog og ass. gynekolog står og stirrer på målingen av hjertefrekvensen til mirakelet vårt. Det er mye fram og tilbake om det skal bli keisersnitt, men de ser det stadig litt ann.
HELDIGVIS! I løpet av 2 timer går det fra 5 cm til full åpning. Gjett om alle er overrasket! Jeg føler at jeg må presse en gang før jeg får beskjed om at det er full åpning, men da jordmor endelig sier at det er full åpning, går det faktisk en liten stund før jeg føler for å presse… Ikke mange press senere kommer vårt lille mirakel til verden.
12.05 blir vår lille prins født. Han blir lagt på brystet mitt med en gang uten at noen konstanterer ”hvem” vi har blitt foreldre til. Da jeg spør ”Ble det gutt eller jente?” får de fart på seg og sjekker. Vi har blitt foreldre til nydelige, lille Oliver. Han blir tatt fra brystet mitt etter et kort minutt, og samboeren min blir med ut for å legge han i kuvøse.
Siden jeg har blitt klippet blir jeg sydd mens vi venter på morkaka. Tiden går og da klokka blir 13.05 hentes gynekologen inn igjen. Morkaka mi har visst ingen planer om å komme ut… Jordmor går ut for å hente akupunktur. Gynekologen sier til meg at "Nå kommer du til å hate meg, men jeg er nødt til å prøve å få den ut ved å trykke på magen din. Går ikke det, må den opereres ut." Trykkinga er VOND! Og da jeg får beskjed om å trykke selv også, er det som en fødsel på ny. Det er VONDT-VONDT-VONDT! Da den heldigvis plutselig løsner er alt det vonde glemt…
De triller meg inn på kuvøserommet og jeg får titte på den lille prinsen vår. Jeg får også holde han litt, men får beskjed om at han har det best inne i kuvøsen. Etter 4 timer blir han endelig målt og veid. Han er 46 cm lang og veier 2930 g. Fin størrelse for en gutt som er født i uke 36!
Det er mye fram og tilbake om de skal sende han til Lillehammer. Han har pusteproblemer, men noen ganger kan det gi seg av seg selv etter en stund. Det er vondt å se det lille mirakelet vårt ligge der og streve med pusten… Han ser så bitteliten ut der inne i den store kuvøsen! 5 timer etter fødselen blir det bestemt at Oliver må flyttes til Nyfødtintensiven på Lillehammer, siden han begynner å bli sliten.
Jeg blir sendt i dusjen, mens den nybakte pappaen ser på at ambulansepersonellet henter mirakelet vårt i en reisekuvøse og triller bort. Jeg har etterpå skjønt at det var veldig tøft å se på, så det var kanskje like greit at jeg var i dusjen. Få minutter senere sitter vi begge to i bilen vår på vei til Lillehammer. Jeg begynner å gråte med en gang vi kjører ut fra parkeringsplassen. Det er en stor psykisk påkjenning å sitte i egen bil 5 timer etter fødselen uten Oliver. Vi snakker mye om hvor rart det føles, - det er akkurat som om ingenting har skjedd… Det er en tøff kjøretur for oss begge.
Da vi kommer til Lillehammer når vi faktisk igjen ambulansen, slik at vi begge er ute av bilen før Oliver blir tatt ut av ambulansen. Det er godt å se han før han blir trillet inn. Oliver blir tatt rett opp til nyfødtavdelingen, mens vi kommer etter, etter å ha parkert bilen. Han blir med en gang lagt i åpen kuvøse med varme over og under, og blir undersøkt av lege og sykepleier. Han blir lagt på CPAP og de begynner med antibiotika med en gang. Det blir spekulert mye i hvorfor han ble født før tida, og det eneste de ser som en mulig grunn, var mine to urinveisinfeksjoner, - men dette er i grunnen også bare spekulasjoner.
De ansatte ved nyfødtavdelingen på Lillehammer er bare helt fantastiske, så vi føler oss hele tiden trygge og godt tatt vare på. Det som er litt synd når man har et barn på nyfødtavdelingen på Lillehammer er at man selv må ligge på barselavdelingen i 5. etasje, mens barnet ligger i 9. etasje. Helst vil vi jo vært i nærheten av Oliver hele tiden!
Oliver ligger med CPAP i 4 døgn, får antibiotika gjennom veneflon i 5,5 døgn, har sonde og får oksygen i 6 døgn. Under utskrivingssamtalen med overlegen på Nyfødt, Lillehammer, på onsdag 28. april, blir det sagt at alle problemene rett og slett skyldes umodne lunger. Noe som i og for seg er rart siden Oliver ble født i uke 36.
Torsdag 29. april får jeg og Oliver reise tilbake til Gjøvik sykehus og være på vanlig barsel der i to døgn. Vi koser oss masse! Det er både fantastisk godt og rart å ha Oliver ved min side 24 timer i døgnet! Nå må jeg klare alt selv. Må stole på at Oliver klarer seg fint uten alle ledninger og maskiner!
Første natta på Gjøvik kommer faktisk jordmor Heidi inn på rommet vårt og gir meg en STOR klem. Hun inviterer oss til en samtale hos henne om fødselen og tiden på Lillehammer sykehus siden hun skjønner at dette har vært en stor påkjenning. Jeg blir helt rørt. Hun er jo egentlig ferdig med sin jobb nå som Oliver er født. Hun sier til og med: ”Ikke tenk på når det passer med en time, - JEG ringer DEG!”
Det er helt fantastisk deilig å kunne sitte her og titte bort på mirakelet vårt. Jeg kjenner at jeg nesten begynner å gråte hver gang jeg tenker på det. Det var en tøff start, - men nå er alt helt perfekt! Oliver er SELVFØLGELIG verdens vakreste gutt! Han er nå akkurat blitt 5 måneder, - blid og fornøyd, og VELDIG glad i mat! Det er ikke lenger noen som kan se at han ble født for tidlig. Vår perfekte lille prins.
Bente, 25. september 2005
