Våre historier, er solskinnshistorier, sa min venninne i dag. Vi er begge "ufrivillig" gravide med hver vår nummer to, og vi er begge redde for den forestående fødselen.
Hvordan hun kan si at våre tidligere fødsler er solskinnshistorier, med tanke på at begge var i Januar, henholdsvis 2000 og 2001, får meg til å humre litt. Det var vinter, det var kaldt og her vi bor finnes ikke et snev av sol fra oktober og helt frem til mars. Begge fødslene var harde og lange.
Jeg har i dag sittet og lest på fødselshistorier til øynene ble store og våte. Alle fødsler som ikke ender med skade på mor eller barn, eller det tristeste av alt, at man mister det lille underet for godt, kan vel kalles solskinnshistorier. Vi overlevde begge to, og guttene våre er friske og raske og vokser som ugress en varm sommerdag. Likevel, hadde det bare vært opp til meg, hadde det bare blitt med den ene
gangen....
Het diskusjon.
Jeg har den siste tiden surfet en del på ulike "mamma/gravid/foreldre" sider, og to diskusjoner er gjengangere overalt. To emner som evner å engasjere og irritere de fleste vordende og værende mødre. "Skremselshistorier" og "Planlagt keisersnitt"
Mange er de som kommer med sine skremmende historier om grufulle fødsler, og mange er de som sier at slikt ikke hører hjemme noe sted. Og nesten alle har en formening om hvilke fødselsmetode som er best, både for mor, barn og ikke minst naturen..:)
Min Historie
Så jeg skal ikke ta noen minutt for minutt beskrivelse av min fødselsopplevelse. Kort fortalt hadde jeg "råtne" rier og ble satt på drypp fra tidlig morgen til gutten ble trukket og klemt ut, sent samme kveld. (Vannet gikk kvelden før.)
De siste timene snudde de bort apparatet slik at jeg ikke lengre kunne se i hvilken mengde de lot dette helvedes stoffet renne inn i årene mine. Når det gjelder smerte kan jeg bare si det som det var... det var beyond.. hinsides alt jeg hadde kunnet forestille meg. To ganger forberedte de keisersnitt, men hver gang kom det vaktskifte og det var på'n igjen. Jeg fikk ikke spise noe, kun vann fra 21.00 mandag til 00.30 onsdag da fødslen var over.
Utpå kvelden nærmet det seg, men gutten satt fast og de mistet fosterlyden fra og til. Han hadde "antenne" på (den ble satt inn om morgenen da de mistet fosterlyden første gang.)
Det ble klipping og en ung dansk lege fikk opplæring på sugekoppen. Riene stoppet i det hodet skulle ut, full guffe på dryppet, mer klipping, en dame lå oppå magen min og skjøv, to dro...og da jeg kjente at alt løsnet, og var sikker på at gutten var ute... da var det bare en liten "total ruptur" som fant sted. Jeg revnet fra A og til og med B. Nå var det lett å få han ut, han hadde navlestrengen to og en halv gang rundt halsen..derfor varierende fosterlyd.
Gutten var flott, så ut som "den siste moikaner" med en stor rød og opphovnet nese :) og smeltet det jeg måtte ha igjen av aggresjon mot hele fødselsakten. Det var vel her det berømmelige solskinnet kommer inn :)
Etterpå...
Da jeg klagde siste dagen på sykehuset over redselen for at et av stingene hadde gått opp, ble jeg møtt med latter av vakthavende jordmor. Det var kort og godt ikke mulig mente hun. Etter tre uker med smerter, tvang jeg meg selv til å ta en titt... og joda. Da var det for sent, ting hadde grodd for mye og villkjøttet i det åpne såret ville gå bort av seg selv sa de. De fjernet knuten som stod midt inni såret og lot det gro ferdig "åpent", med det arret det førte med seg.
Etter over en måned i daglige grønnsåpebad (for å forhindre infeksjoner) sliter jeg den dag i dag med smerter og sår hver gang jeg har avføring. Virker som om den normale bakteriefloraen har helt gitt opp... Jeg er nesten alltid sår og tørr.
Jeg fikk heller ingen oppfølging og ettersjekk på "Rupturen". Det eneste spørsmålet jeg fikk var... klarer du holde på avføringen? Kunne man det, hadde man intet å klage over.
Generelt sett har min erfaring med helsevesenet i hele denne historien vært arroganse og total mangel på forståelse fra leger og fagpersonell. Først nesten to år etter fikk jeg time til ultralyd med tanke på skaden, da via min egen fastlege som var overrasket over at dette ikkje skjedde 3 måneder etter fødselen. Men da jeg etter 6 måneders ventetid skulle inn, var jeg ved et "uhell" blitt gravid igjen...
Å føde
Så nå sitter jeg her... og tenker.. skjer det samme igjen, ender jeg med utlagt tarm. Skjer bare noe lignende igjen kan jeg glemme all seksuell glede og behov for all fremtid. Det tok 1 1/2 år før jeg orket tanken på sex sist gang. Jeg er sydd på kryss og tvers. Hvor mange ganger tåler man det før alt blir hardt og "trevlet"? Hvor mange ganger tåler man det før sinnet blir hardt og "trevlet"?
Så har vi alternativet, planlagt keisersnitt. Jeg kan søke. Men det er også en metode forbundet med risiko og smerter, og fare for komplikasjoner. I følge noen, faktisk ikke noe en "virkelig kvinne" ville gjøre. Ut skal nurkene, med tyngdekraften, koste hva det koste vil. Og vakkert skal det til og med være.
Sannheten er at jeg vil ingen av delene. Og høres min historie "sint" ut, så er det bare av den enkle forklaring..at jeg er redd.
Venter..
6 måneder igjen, og i mellomtiden venter jeg på at det skal oppdages en tredje metode... :)
