Livet tar noen ganger uventet vendinger og snirkler. Og den typiske norske familiekonstellasjonen er ikke lengre mor, far og to barn. Mange lever i familier med mine, dine, våre barn, og hvor man har et samarbeid med ekser og evt. eksers nye partnere. Johanna forteller her sin historie. Det hele startet da jeg var 16 år, og traff en kjekk gutt som jeg forelsket meg i, han het Tommy, og var halvt dansk.
Vi ble et par ganske fort, tross ung alder, men vi bodde fremdeles hjemme hos våre foreldre. Jeg jobbet i en bedrift, mens Tommy var student på snekkerlinja.
Vi bodde ikke i samme kommune men det var bare 3 mil til han, så vi møttes veldig ofte. Da vi hadde vært sammen i en mnd fant jeg ut at jeg ventet barn. Jeg fortalte det til mine foreldre før jeg sa noe til han, de sa at uansett hva jeg valgte å gjøre, skulle de støtte meg. De presset meg ikke i noen som helst retning, men forklarte meg hvordan livet ville bli med ansvar for ett barn og hva jeg kunne gjøre uten et barn.
Da jeg fortalte kjæresten min om barnet, ble jeg sjokkert over hans reaksjon. Jeg hadde nettopp fylt 17 år, og han ble snart 18. Han ble totalt forandret, og nektet å ha noe med meg å gjøre hvis jeg beholdt barnet, og skulle også skyte seg for han orket ikke leve hvis jeg beholdt barnet.
Hans mor kom hjem til meg og var rasende, jeg hadde stjelt sæden hans , det endte opp med at pappa kastet dem ut. Og som han sa til dem; det
må to til for å lage ett barn!
Jeg tenkte mye, og humøret svingte mye, fra latter og gråt, men jeg valgte å beholde det lille som spiret i meg. Det var tungt å gå gravid , ung og uten en å støtte seg til, selv om mine foreldre støttet meg.
Mine venner, eller såkalte venner snudde ryggen til meg. Jeg hørte heller ikke mer fra barnefaren.
Jeg var kvalm en stund i starten, men da det gikk over gikk alt bare bra.
Jeg følte meg beglodd da jeg viste meg ute, tiden gikk ganske fort og jeg este ut og fikk en kjempestor mage.
En kald vinterdag i november 94, fødte jeg verdens fineste gutt, med mørkt hår og nydelige brune øyne. Da jeg ringte Tommy for å fortelle han at han hadde fått en sønn, svarte han kaldt at "det er ikke min sønn." Det ble tatt dna tester etter en stund, som beviste at han var guttens far. Vi har pr dags dato ikke hørt noe fra han, selv om jeg har sendt brev på brev, og ringt.
Bent ble navnet til gutten. Han var en kjempe snill baby. Vi bodde hjemme hos mine foreldre til han var 4 mnd, da flyttet vi inn i en liten leilighet. Jeg hadde i mellomtiden truffet en gutt, Geir, som jeg hadde blitt sammen med, og som mer enn gjerne ville være "pappan "til min sønn.
Vi ble samboere da Bent var ca 7 mnd og mine "svigerforeldre" var helt i skyene over å ha fått ett barnebarn.
Bent ble storebror til ei jente i 96, Sofie, da han var ca 21 mnd. Sofie hadde det ikke helt bra og vi ble lagt inn på sykehus, da hun var to uker,
hun hadde hadde tarmslyng og cyster på nyrene. Men alt gikk heldigvis bra. Da hun var 8 mnd var jeg gravid igjen, til tross for p piller. Vi giftet oss da jeg var tre mnd på vei, og fødte en stor sønn en kald januar dag i 98. Etter to år til fikk vi nok en datter, Aline. I en travel hverdag glemte vi voksne hverandre og kjærligheten tok slutt. Så ble jeg alene med barna... Det var tøft, men det gikk. Etter ett år søkte jeg meg inn på skole. Jeg og barnas far ble bedre venner og samarbeidet veldig godt. Han hadde unga annenhver helg og en ettermiddag i uken.
Våren 03 traff jeg min nåværende samboer via internett, Birger het han, og var alenefar til en gutt på to år, guttens mor har psykiske problemer
og tok det tunge valget om å la gutten sin vokse opp sammen med faren. Hun har gutten innimellom, men ikke noen fast avtale.
De var fra Finnmark, så frierveien ble kjempe lang. Da august kom, flyttet de begge to inn til meg og barna. Mine nye svigerforeldre syns det var stas å få flere barn å være glad i, selv om de gjør stor forskjell på mine barn og hans sønn.
Mine barns far syns også at dette var helt greit, for i løpet av sommeren , hadde vi gjort masse sammen i fellesskap vi tre voksne, med barna. Grillet,
vært på turer til stranden mm. slik at han skulle få bli kjent med den som skulle være her med ungene hans.
Jeg startet på skole som planen var. Vi samarbeidet godt vi voksne, og barna trivdes godt i hverandres selskap.
Litt sjalusi oppsto for Birgers sønn, Han var jo ikke vant til å dele pappa med noen.
Men nå går alt bra. Jeg brukte spiral, for jeg ville ikke ha flere barn, men til tross for den ble jeg med barn igjen. Jeg valgte allikevel å fullføre skoleåret, og like etter skolen sluttet (bare et par uker )fødte jeg en stor jente, Solveig, og hun bant oss ennå tettere sammen, som om hun laget en knute rundt oss alle sammen!
Svigermor ble stolt, men gjør fremdeles stor forskjell på barna. Min eks, Geir, synes det var koselig at vi fikk et barn sammen, han har ungene like mye som før og kommer rett som det er innom på kaffe.
Sønnen til Birgers mor ser vi egentlig ikke så mye, men vi snakker med henne nesten hver dag. Hun taklet det dårlig at vi fikk et felles barn, og nektet en periode å treffe meg, for hun følte at jeg hadde stjålet fra henne sønnen. I dag har hun godtatt meg og vi treffes da vi kjører sønnen til henne en sjelden gang.
Nå har vi vært en stor ste-familie siden august 03 og det går veldig bra. Det går også greit å være stemor, og jeg er like glad i sønnen til Birger, som i mine egne barn. Når han kommer tilbake fra sin mor, utfordres jeg litt på å få han inn i de daglige rutinene, fordi vi har forskjellige grenser og regler. Det er litt slitsomt. Det er mange gleder ved å ha så mange barn, tenk deg da de legger de lubbene armene sine, rundt deg og sier "jeg er så glad i deg mamma". Da er ikke tårene lett å holde igjen. Det er dager som er slitsomme, som da barna har en dårlig dag (den får de samtidig alle seks stort sett) eller når barna er sjuke, noe de veldig sjeldent er.
Jeg er like glad i alle mine barn, og priser meg lykkelig for et valg jeg tok som 16 åring. Hadde jeg valg abort den gangen hadde ikke mitt liv vært som i dag.
