Det er sommer i 2017. Rita Therese står på badet med en test og hjertet hopper over et slag når hun ser resultatet. Et smilefjes på den lille pinnen forteller henne at hun står overfor et valg. Et valg som må tas med en gang.

Operasangeren legger bak seg sangjobben hun akkurat har gjort ferdig i Tyskland, nå er det viktigere ting som står på spill. Hun pakker det hun trenger til den korte turen, setter seg i bilen og kjører i retning Danmark. Nærmere bestemt København og Storkklinikken.

Når hun kommer ut av klinikken har hun en helt egen følelse av fred over seg. For det er som om hun allerede da er sikker:

- Jeg tror befruktningen skjedde med en gang, hun satt som et skudd der og da. Det var en helt ubeskrivelig følelse å gå fra å være ekstremt stresset til å bare kjenne helt fullstendig fred.

Og ganske riktig: To uker senere kom bekreftelsen: Festeblødning og positiv test.

- Det at jeg var blitt gravid, var helt magisk. Jeg gikk ikke på hormoner eller noe, så det opplevdes som en slags styrelse. Jeg hadde jo bedt til gud om å få datteren min tilbake. Det var en sånn bønn som jeg gjentok ofte.

De siste ukene

I Oslo noen år tidligere er Rita Therese overlykkelig over å bli gravid igjen etter å ha opplevd en spontanabort. Det foretas derfor flere ekstra ultralyder for å være sikker på at den lille jenta i magen har det bra.

Selv om ingen babyer er hverken snille eller slemme, beskriver hun datteren sin, Kaja Maria som verdens snilleste. For mamma var hun selve bildet på mye smil, glede og nysgjerrighet. Og kjøkkenbenken og matlaging var en morsom aktivitet, sammen med lange skogsturer og gode nattastunder.

- Jeg var mildest sagt en svært stresset nybakt mor, men hun var som en engel. Ammingen fikk jeg ikke til, men hun tok flasken uten problemer, vokste og utviklet seg som hun skulle.

Kaja Maria elsket å gå i Margarinfabrikken barnehage, stortrivdes blant jevngamle og ble ivaretatt av de som jobbet i barnehagen. Ja, hun møtte mye kjærlighet i det korte livet hun fikk. De siste ukene hun levde står klarest i minnet til Rita Therese:

- Hun forandret meg, og jeg tror de fleste foreldre er enige i at man ikke vet hva kjærlighet er før man har opplevd den som forelder. Det er en livsforvandlende opplevelse. Vi var veldig nære og hadde et helt spesielt bånd oss imellom, noe de fleste foreldre nok kan kjenne seg igjen i.

Ble sendt hjem

I januar 2016 blir lille Kaja Maria blir forkjølet. Når hosten stadig blir verre, tar Rita Therese henne med til legevakten, som henviser dem til barnemottaket på Ullevål. Der får hun diagnosen falsk krupp, en vanlig luftveisinfeksjon blant små barn. Den lille jenta får behandling med adrenalinmaske, kortison og paracet. Når hun så blir i bedre form, blir hun sendt hjem igjen.

Få dager etter at hun er hjemme igjen, begynner Kaja Maria å bli sykere enn hun hadde vært i utgangspunktet. Etter to dager er barnet blitt merkbart verre. Rita Therese bestemmer seg for å ta henne med til sykehuset, hvor hun nok en gang får kortison og adrenalin. Hun blir på sykehuset over natten, men det tas ikke nye blodprøver. Hun skrives ut med åpen retur samtidig som mamma får forsikringer om at det ikke er noe alvorlig som feiler datteren.

Men hjemme igjen blir hun gradvis dårligere og kaster opp det lille hun får i seg av væske. Foreldrene konsulterer sykehuset per telefon gjennom åpen retur-ordningen, men får beskjed av sykepleier om at de kan prøve å gi henne væske rett i munnen ved hjelp av sprøyte selv. Noe som blir gjort.

Seks dager etter at hun tok med jenta til sykehuset første gang, finner Rita Therese den lille datteren død i sengen sin.

Rettsmedisinsk obduksjon konkluderer med at dødsårsaken skyldes blodforgiftning (sepsis). En vanlig, men dødelig sykdomstilstand.

Fylkesmannens tilsynsrapport viser at Oslo Universitetssykehus har sviktet i ledd på ledd: Ordningen med åpen retur praktiseres ikke forsvarlig, journalføringen ved avdelingen bryter loven og manglende risikovurdering ved gjentatt bruk av kortisonsteroider strider med god praksis.

Malin ble mormor som 33-åring: - Jeg tenkte «du må ta en test til»

Alt sviktet

Hun har alltid tenkt at i Norge er vi velsignet med et helsevesen som fungerer. Det er verdens tryggeste land å føde i, og barnedødeleligheten er ekstremt lav. Men så skjedde det som ikke skulle skje. Det gjorde noe med tilliten. Alt som kunne gå galt, gikk galt. Alt sviktet.

På det tidspunktet var Rita Therese i en fase hvor hun vurderte et karriereskifte og gikk på sykepleien på høgskolen Diakonova. Hun forteller at de enda ikke hadde hatt om pediatri, altså barnemedisin.

- Jeg fikk etterpå veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke selv skjønte eller visste hva som var galt med jenta mi. Det var bare vanvittig uflaks. Jeg fikk et veldig behov etterpå for å vite mer. Jeg fortsatte en god bit videre på studiet og fikk et veldig behov for å blande meg inn, for å være med å sørge for at pasienter ble godt ivaretatt. Jeg hadde et ønske om å avverge.

Rapporten som kom i etterkant, har ført til at det har skjedd omorganiseringer og endringer. Det kan ikke gjøre godt igjen det som har skjedd. Men midt oppi det hele er det godt for 38-åringen å vite at det er blitt en annen praksis: At hendelsen ble tatt på alvor og førte til endringer og forhåpentligvis vil ikke det skje igjen.

- At noen bare sklir gjennom helsevesenet uten å få hjelp. For det var jo det som skjedde, at hun bare skled gjennom, men uten at hun fikk hjelp. Så nærme.. Jeg husker at jeg tenkte at dette kunne like gjerne vært i et u-land. Dette er sånt som skjer med de som ikke har noe helsevesen, de som ikke har tilgang på antibiotika. Også skjedde det midt i Oslo. En helt absurd og uvirkelig opplevelse.

Nora (33) fikk beskjed om at hun ikke kom til å bli gravid

«Unaturlig at et barn dør»

Hun forteller hun senere fikk gjentfortalt av bekjenta at bydelsoverlegen, i etterkant av hendelsen måtte gå ut med et skriv til de lokale barnehagene. Dette fordi de opplevde å bli nedrent på legevakten av redde foreldre med forkjølte barn. Legen måtte understreke at dette var et helt uvanlig hendelsesforløp og forsøke å roe paniske foreldre.

- Hva føler du når du tenker tilbake på det i dag?

Hun tenker en liten stund. Ordene former seg sakte. Det er tydelig vanskelig å skulle beskrive hvordan det er å tenke tilbake på det å miste datteren sin.

- Det føles uvirkelig. Jeg kan jo egentlig ikke akseptere det. Så det er på en måte en veldig komplisert sorg. Det at et barn dør er så unaturlig. Det er som en logikk som ikke går opp. Det er noe jeg bærer med meg, og aldri blir ferdig med. Det blir en del av historien min, samtidig som jeg kjenner at det ble et veldig brudd med det livskapitlet. Det å starte på nytt var bra for meg, men man blir jo aldri ferdig med det, forteller hun og legger til:

- Kanskje grunnen til at jeg ønsker å dele det nå, er at det er en kontinuerlig bearbeidelse. I januar var det sju år siden hun døde. I august nå så skulle hun blitt ni år. Samtidig er det det aspektet at det mangler et søsken.

«Det blir barn»

Da Rita Therese var helt på bunn, da alt var som svart, var hun likevel på jobb- i praksis på et lokalt sykehjem. Hun husker fortsatt dagen det snudde.

I lunsjpausen en dag, oppsøkte hun kapellet. Der la hun seg ned på gulvet. Kun omgitt av stillheten i rommet sendte hun ut et rop om hjelp: «Gud jeg orker ikke mer. Nå klarer jeg ikke mer.»

- Etter vakten kom en kollega bort til meg. Han visste hva som hadde skjedd, og spurte hvordan det gikk med meg. Og så sa han de ordene: «Det blir barn.» Det var som å få en livline fra oven og jeg kjente de ordene som et konkret løfte, forteller hun.

Hun begynte etter hvert å komme mer og mer opp etter luft etter det som hadde skjedd, ekteskapet tålte ikke påkjenningen etter tapet av datteren. Nå var hun blitt alene, og noen påpekte at uten mann og barn kunne hun nå fokusere på karrieren. Men det var ikke det hun drømte om. Det kunne hun ikke. Ikke når hun visste hva det ville si å være mamma.

- Jeg lengtet etter et liv på landet med hus, dyr og natur. Drømmene var store, jeg var nødt til å gjøre det jeg egentlig ville. Jeg gikk inn i en periode hvor jeg ble veldig kompromissløs og oppmerksom på at tiden er veldig begrenset.

Man blir jo veldig flink på å utsette å gjøre det man drømmer om, men det kunne jeg ikke lenger. Rita Therese Ziem

Og så er vi tilbake til hvor historien starter. Den nye kursen førte til valget om å dra til Danmark for å bli gravid i all hemmelighet. Og da graviditeten var et faktum og hun endelig kunne fortelle familien sin om det, fikk hun masse støtte og kjærlighet, selv om det kanskje ikke var akkurat dette de hadde sett for seg.

- Jeg er veldig, veldig glad for at jeg turte å hoppe i det og ta det valget om å få barn på egen hånd. Jeg tenkte at det er ikke sikkert jeg finner kjærligheten før jeg er femti. Og da kjente jeg at jeg ikke kunne skylde på det dersom jeg ikke fikk barn, sier hun og fortsetter:

- Den første tiden etter fødselen, var jeg helt sikker på at det skulle gå galt. Jeg har bilder av oss da hun var nyfødt, og man kan se at jeg er helt overrasket over at hun lever og eksisterer. Det var sterkt. Maria Allegra ble oppkalt etter storesøster Kaja Maria. Allegra betyr glad og livlig.

Plutselig var de tre

Det regner ute når vi spaserer ut fra den vesle kafeen og oppover mot festningen i Kongsvinger. Vi finner ly under et tak. Rita Therese forteller om årene etter at Allegra kom til verden. For livet er ikke rett frem, men mange avstikkere og omveier til det endelige målet. Lillesøster kom som en stor overraskelse og velsignelse for den lille familien. Plutselig var de tre.

Jeg hadde jo en drøm om en perfekt familie og A4-livet, så kommer man til et punkt hvor man må revurdere hvilke muligheter man har. Rita Therese Ziem

- For en som har lyst til å bli gravid, er det å få en positiv test helt magisk. Og jeg husker da jeg oppdaget at jeg var gravid med Allegra, bare to uker på vei. Det sjokket fra familien, samtidig som jeg måtte fortelle om det valget jeg hadde gjort. Det var mange sterke følelser.

- Hvordan tenker du nå - at du har to eller tre barn?

- Jeg tenker jo at jeg har født tre barn. Også var det veldig vanskelig når jeg gikk gravid med Allegra, for da fikk jeg gjerne spørsmål om det var min første. Og det var ganske jævlig. For hvordan svarer man på det? At: «Nei, men førstemann døde, så dette er barn nummer to, men jeg har bare en.» Det var absurd og komplisert. Og jeg var på et punkt hvor jeg kunne finne på å svare akkurat det.

Da de ble tre, ble det på en måte balanse og hun følte ikke at hun trengte å forklare noe lenger.

En storesøster i himmelen

Hun flyttet til Kongsvinger og jobbet en tid som pleieassistent på sykehuset, noe hun fant veldig givende, men å fullføre sykepleierstudiet passet ikke sammen med det å være alenemamma.

Nå jobber hun som lektor med tilleggsutdanning og underviser blant annet i tysk på en barne- og ungdomsskole i nabobygda.

Musikken er alltid med henne, men nå velger hun de engasjementene og prosjektene som lar seg kombinere med småbarnstilværelsen og som gir glede og overskudd, fremfor å streve med å livnære seg som frilanser. Kanskje kommer det igjen en tid for å satse for fullt på musikk senere, kanskje ikke.

Heldigvis har hun familie i nærheten, tante Reidun fungerer som reservebestemor for de to småjentene og er masse sammen med dem. Rita Therese har fått barna hun lengtet så etter, men det vil alltid være en bit av hjertet hennes som er holdt av til den lille hun mistet. Den 17 måneder gamle Kaja Maria.

- Hvordan håndterer vi det og hvordan forteller man barn at de har en storesøster i himmelen. Det er komplisert. Femåringen begynner først nå så vidt å få et begrep om døden. Det er ingen fasit, det er på en måte min sorg, men samtidig er det en del av vår historie. Uten at jeg skal traumatisere dem for noe som har skjedd i fortiden, sier hun.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Liv Marie (45) fikk barn alene: - Jeg kunne ikke stå i å ikke ha prøvd

– Ikke vær barnas tjener i sommer. Du skal også ha ferie

– Jeg gråt mens jeg ga babyen melk fra flaske