Foto: Istockphoto.com ©
Foto: Istockphoto.com © Vis mer

En tøff start

Publisert

Gleden var stor da hun fant ut at hun var gravid, og alt virket helt perfekt. Siste del av svangerskapet og tiden etter ble ikke som hun hadde forventet, men preget av angstanfall og depresjon. Les hennes historie her. 

Stor glede over graviditeten
En vakker novemberdag fant jeg og min samboer ut at vi ventet et lite nurk. Etter lyging om penicillinkurpå julebord, og en del spørsmål om hvorfor i alle dager jeg plutselig gikk ned så mange kilo (ekstrem svangerskapskvalme), så slapp vi bomben om graviditeten da jeg hadde vært på ultralyd i uke 18. 
- Vi venter ei lita prinsesse, fortalte vi stolt til venner og familie.

Alt var fryd og gammen, vi storkoste oss med babyen i magen, og i syvende måned avtok endelig kvalmen. Vi var veldig sosiale, og var med på svangerskapskurs og i "venter barn" grupper! Vi stortrivdes som gravide, jeg og min kjære!

Første møte med angsten
17 mai stod vi i byen å så på borgertoget, da jeg plutselig ble svimmel, kvalm og fikk problemer med å puste. Jeg ba samboeren min holde godt rundt meg, og fortalte at jeg ikke var helt i form. Det avtok etter hvert, og jeg tenkte ikke så mye mer på dette. Vi feiret dagen videre som ingenting skulle skjedd.

Den siste tiden hadde jeg hatt stadige problemer med å konsentrere meg. Jeg klarte ikke se en hel film for jeg skjønte sjelden sammenhengen og historien. Jeg datt også ut av samtaler, noe som var veldig frustrerende!

Skremmende opplevelse
I slutten av juni skjedde det samme på nytt da vi var i et bursdagsselskap hos et familiemedlem. Jeg ble skikkelig uvel, synet mitt ble uskarpt og svimmelheten, kvalmen og pusteproblemene kom tilbake. Vi dro hjem og slappet av, og jeg fikk min mor til å komme å passe på meg. Jeg tenkte en del på dette i ettertid, og var veldig redd for at det skulle skje igjen. Noe det gjorde. Denne gangen var vi på vei hjem til min mor den 14 Juli. Vi satt i bilen. Igjen ble synet mitt uskarpt, så ble jeg svimmel, kvalm, fikk pusteproblemer og følte at ansiktet ble lammet. Jeg var kjemperedd, og løp opp til min mor. Jeg var helt fjern, løp inn i stuen og ropte på mamma, enda hun satt i sofaen. Hukommelsen var ikke god, og min mor ringte fødeavdelingen, og vi fikk lov å komme inn for en sjekk.

Innlagt på sykehus
Da vi kom på sykehuset den kvelden ble jeg fulgt inn på et undersøkelsesrom. Jordmor målte CTG og blodtrykket. Blodtrykket mitt lå på 140/99, det vil si alt for høyt. Jeg ble bedt om å vente en halvtime for å ta det på nytt før jeg eventuelt kunne reise hjem.

Det fikk jeg ikke. Blodtrykket senket seg ikke, og jeg ble lagt inn. Nervøs som jeg var, fikk jeg ikke sove.
Hadde akkurat duppet bittelitt, da jeg våknet av vannavgang kl 04.10. Jeg vekket kjæresten min, og sa at jeg trodde vannet hadde gått.
"Kan jeg ikke bare få sove litt til da, jenta mi?"
"NEI! Stå opp å hjelp meg, det er vondt!," skrek jeg.

Fødselen var i gang
Det kom inn en hyggelig dansk jordmor, og hun bekreftet vannavgang, og rier. Da klokken var 05.30 sjekket jordmor åpningen, og den var 4 cm. Jeg ble flyttet over til fødestue nr 4, og jeg sugde i meg så mye lystgass at øyene trillet rundt i hodet på meg.
Jeg presterte å fortelle jordmor hvor "jæævlig drita" jeg var, og hun måtte le litt av meg.

06.55 fikk jeg trykketrang, midt i raporten. Hjelp, vi er alene! Kjæresten min fikk panikk, og dro i alle alarmer han fant inne på fødestuen. Det kom inn en gjeng med jordmødre og sa at her var det bare å trykke, jeg hadde full åpning!

Klokka 07.42 samme morgen kom verdens fineste prinsesse til verden, frisk og fin. De første timene hadde vi det fint begge to. Vi ventet besøk av de spente og nysgjerrige besteforeldrene på ettermiddagen. Da kjente jeg plutselig svimmelheten noe VELDIG igjen. Det er helt normalt for du har mistet en del blod, fortalte barnepleieren.

Hva er det som skjer med meg?
Dagene gikk, og jeg følte meg bare verre og verre. Jeg ville ikke ut å hilse på tanter og venner som kom for å se prinsessa vår, jeg ville bare være aleine. Dette var ikke likt meg i det hele tatt. Ingen som reagerte noe på det, annet enn kjæresten min. Jeg snek meg litt unna han,og fortalte at jeg ikke var helt i form. Turte ikke fortelle han hva som egentlig var på gang til å skje. Prinsessa var det fineste jeg hadde sett, og jeg ville ha henne for meg selv hele tiden.
Dagen etter vi kom hjem, klarte jeg og fortelle moren min hva som egentlig skjedde inne i hodet mitt. Jeg var redd. Jeg var redd for å ut, jeg var redd for at noen skulle komme inn, og jeg var overnervøs for at det skulle skje noe med babyen min.

Mamma og en klok jordmor tok affære
Dagen etterpå var vi på sykehuset med tuppa igjen, fordi hun hadde litt gulsot. Da kom den nydelige jordmoren min ned i cafèen å hentet meg, og ville ta en prat. Mamma hadde fått i oppdrag av meg å fortelle noen hva som holdt på å skje meg, og vi fikk tilkalt psykriatisk avdeling, som også kom å tok en prat. Jeg hadde fødselsdepresjoner og angst. Sosial angst og dødsangst.

Vi flyttet til nytt bosted, og jeg prøvde å komme meg videre i livet. Men jeg klarte det ikke alene. Mannen min ble sykemeldt og hjalp til med den nyfødte babyen vår. Jeg fikk hjelp av helsestasjonen mens vi ventet på at jeg skulle få hjelp av en psykriatisk sykepleier. Vi måtte være flere om dette. Jeg har bare blitt mer og mer glad i jenta mi for hver dag, og det er først nå som hun har begynt å snakke litt å kommunisere med oss at jeg skjønner hva et ordentlig ordentlig mammahjerte er! Jeg elsker datteren min så forferdelig mye.

Deprimert og plaget av angst
Jeg er ikke deprimert lenger, og angsten begynner å avta, men det tok meg MANGE måneder før jeg klarte å ta et valg om å begynne på medisiner for å trene meg opp igjen i det sosiale. Jeg er blitt bedre og bedre, og mestrer en hel del. Jeg får skryt fordi jeg har en god viljestyrke.

Jeg skjønner nå i ettertid at hvis jeg kunne skrudd tilbake tiden ville jeg innsett det selv at jeg var ordentlig syk. Det som hjalp meg videre var gode venner som forsto meg og min fantastiske familie.
Jeg hadde mye kontakt med helsestasjon for å hele tiden være trygg på at ingenting var galt med datteren min, og det hjalp meg veldig at de ville være så sammarbeidsvillige. Jeg var også fornøyd med lege og psykolog fordi jeg visste at jeg ALLTID kunne ringe dem om det var noe.

Ingen selvfølge å oppleve umiddelbar morslykke
Det jeg vil frem til, er at alle har det ikke så fantastisk med en gang det kommer et lite barn til verden. Alle forventer at man skal være så lykkelig, og bare ville ut å vise frem babyen til alle døgnets tider.  Dagens samfunn må ha mer respekt og mere tålmodighet for folk som kanskje ikke har det så bra. Det er ikke bare bare å slite psykisk med små barn i hus.

Jenta vår har hatt det mer enn bra her hjemme hos oss, og vi har fått god avlastning fra besteforeldre og tanter/onkler hvis det har trengs, men husk; Ikke alle er like heldige som oss.


Illustrasjonsfoto: Istockphoto, har ingen tilknytning med personer i historien.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer