En uke med rier endte i keisersnitt

Publisert
Sist oppdatert

Natt til 12 mars begynte jeg å få ganske regelmessige kynnere/rier som kom hvert syvende minutt og var småvonde, endelig trodde jeg ventetiden snart var over, så feil kan man ta!!
Fikk Vesle My til å hente Emilie på søndagen i tilfelle vi skulle til sykehuset i løpet av dagen, dette begynte å gjøre vondt. Men klokken tolv begynte det så smått å avta igjen, fortsatt vondt, men ikke så regelmessig!

Hadde så vondt at jeg lå og kasta opp natt til 13mars! Var hos legen klokken tolv og ble sendt på sykehuset i Drammen siden jeg nesten ikke kjente liv lenger. Var først på sykehuset ved halv to tiden, da tok de først sparketest, hun sparket ikke en eneste gang, fikk saft som heller ikke hjalp! Så tok de UL, som viser at hjertet slo og hun pustet, men ikke der heller kunne de se at hun rørte på seg! Legen mente dette ikke var et godt tegn og sa vi måtte komme tilbake på kvelden for eventuell igangsetting.

Kom tilbake klokka halv ni og fikk ny sparketest, ikke nå heller ble det målt noen spark, men den legen som var der da sa at det ikke hadde noe å si, så lenge de hørte hjertet. Jeg holdt på å bli gal og var livredd siden den ene legen sa ditt og den andre datt. Hva om noe skulle skje med jenta mi etter 9 lange måneder?

Den 14 mars hadde jeg så sterke rier at jeg bare lå dobbelt på sofaen og hylte! Reiste på sykehuset, hadde 1 cm åpning og liten blødning, men ikke noe mer skjedde. Hvorfor kunne de ikke sette meg i gang snart? Jeg begynte jo å bli utslitt! Fikk nåler for å prøve å modne litt, men så ikke ut som om dette hadde noen annen virkning enn at det bare blei enda vondere uten å åpne noe mer!
Blei igjen sendt hjem på kvelden uten noen liten Jennie i armene enda! Utrolig sliten, men glad for å endelig se Emilie igjen!
Natt til 15mars la jeg inn denne meldingen på Mammentt sitt diskusjonsforum :

Jeg er kjeeeempe sliten nå, orker snart ikke holde ut dette lenger. Klarer ikke sove, gjør alt for vondt..... Skal vel få igjen nå, siden jeg hadde en drømmefødsel med Emilie! Syns det verste med dette er at jeg ikke kjenner liv. Ja jeg har jo sett på UL at hun puster og at hjertet slår, men hva F hjelper det når jeg ikke kjenner noe da... Er jo eneste forsikringa man har for at den lille har det bra. Mye klagingen her nå, men trenger virkelig å få det ut. Tusen takk for at dere følger med og gir oppmuntring?

Den 16 mars var ikke riene like regelmessige som sist gang de blesjekke på sykehuset, men de som var, var kjempe harde, sleit med å komme meg igjennom dem! Fredag 17 mars ringte vi opp klokken 7om morgenen til sykehuset og fikk lov å komme klokka halv ni til ny samtale! Ble tatt ny sparkeprøve og hjertelyden lå litt høyt så de vurderte og sette meg ig ang. Men de skulle ta en UL for å se an litt til. Der fant de ut at Jennie kom til å bli stor og at dette kanskje burde bli keisersnitt for å få henne ut!

Hadde så vondt på kvelden at de fant ut at de ikke kunne sende meg hjem igjen, jeg fikk til slutt ei morfin sprøyte, riedempende og en sovetablett for å få sove å samle litt krefter! Men lørdag den 18 mars fant de ut at de skulle sende meg hjem IGJEN! Jeg gråt og gråt og gråt, viste ikke om jeg lenger hadde krefter eller psyke til å få ut denne ungen. Ville bare legge meg ned å slippe noe mer. Ei uke med rier er alt for mye!

Ny melding jeg la inn på Mammanett :
"Jormødrene jeg har hatt er kjempe koselige og prøver å gjøre alt for meg. Men det er den forbaska teite legen som i dag plutselig ombestemte seg og fant ut at nei vi får se om det skjer av seg selv først.... Jeg lå å hylgrein, men hjalp ikke en dritt. jeg kunne komme tilbake til mandagen så kunne vi se det an. Grrr sint da ja! Mette (jordmora) kom inn til meg rett etterpå og så hvor jæv.... jeg har det og hun skulle prate med legen igjen, hun syns heller ikke det var forsvarlig å gå sånn når jeg er så redd og har så vondt. Men han ville ikke høre på henne heller, vi måtte bare se det an over helga først. Akkurat nå lurer jeg særiøst på hvor angreknappen på dette svangerskapet er, huff fælt å si, jeg vil jo ha Jennie jenta mi, men er så sliten at jeg tror jeg snart kreperer her!"

19 mars, store jenta mi blei 2år og jeg fikk ikke være sammen med henne engang, hun hadde det kjempe bra hos bestemor og bestefar, men det er den verste dagen i midt liv, ikke nok med at jeg hadde kjempe vondt, men jeg savna store jenta mi og jeg som hadde gleda meg til vi skulle kose oss sammen på 2års dagen hennes!

Klokken ett klarte jeg ikke stå oppreist lenger og frode fikk lempa meg ut i bilen og kjørt til sykehuset atter igjen! Hadde nå 2 cm åpning, skal det endelig snart være over??? Klokken 4 var det 3 cm åpning og jeg begynte endelig å se litt lys i enden av tunnelen! Fikk lov til å sitte i badekar og det var kjempe deilig, fikk slappet litt av, men etter tre kvarter var det ikke deilig lenger, da fikk jeg helt hetta og ville bare opp igjen!

Blei kjempe svimmel på kvelden og fikk ikke reise meg aleine fra senga, følte jeg var overkjørt av en lastebil. Når de sjekket åpningen klokken halv ti om kvelden hadde det igjen stoppa opp, var fortsatt bare 3 cm åpning, så jeg fikk igjen morfinsprøyte, rie dempende og sovemedisin.
Den 20 mars fikk jeg lystgass og det hjalp meg masse, holdt vel på å spise opp hele maska. Hehe! Riene var verre enn noen gang og jeg lurte på om jeg kom til å klare meg ut denne dagen. Klokken fem over halv to gikk endelig vannet og riene økte.

Kvart over to skulle jordmor sjekke åpningen og sette en sonde på hodet til Jennie. Plutselig blei hun ganske stressa, hun trodde ikke det var et bakhode hun kjente. Det kom en haug med mennesker inn til meg.... Legen sjekka åpningen og kom fram til at det var 8cm åpning, men det var ikke noe bakhode som lå nedover, det var ansikt. Siden hun var så stor ble jeg sendt avgårde i hui og hast og lagt i narkose. De var redd hun skulle sette seg fast.

Så klokken 15.17 var hun tatt ut ved hjelp av hastekeisersnitt. HVORFOR kunne jeg ikke få keisersnitt før????????
Men nå har jeg to nydelige prinsesser her, Emilie på 2år og Jennie som var 4300 og 50cm lang!

ida83

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer