Jannicke savnet god informasjon og støtte fra sykehuset, under fødsel og da hennes datter ble syk.
Jeg dro inn på sykehuset kl 0830 på morgenen en sommerdag i år 2000. Det var ikke så veldig tett mellom riene, men siden jeg er diabetiker hadde jeg fått beskjed om å komme tidlig, uansett blir jeg ikke sendt hjem fordi blodsukkeret er meget ustabilt i denne tiden før fødselen. Jeg ble sjekket og fikk merkelig nok beskjed om å dra hjem. De hadde ikke plass. Så jeg hadde ikke noe valg.
Klokka 13.30 dro vi inn igjen. Nå begynte det virkelig å gjøre vondt. Det var 3-4 minutter mellom riene. De første timene var det ingen problemer. Jeg fikk epidural, men den virket ikke når pressriene startet. Først når pressriene begynte, kom problemene også. Jeg greide ikke å presse da jeg hadde fått en brist i ribbeinet. Jordmoren trodde jeg bare brukte dette som unnskyldning, så jeg fikk beskjed om å forsette. Etter 2 timer med pressrier skjønte hun at hun måtte tilkalle lege. Da hadde babyen ligget i nesten 2 timer nederst i kanalen. Etter en stund kom legen endelig, etter 3 forsøk med vakuumslange. Det var da 2 leger, pleiere og 2 jordmødre som hjalp til.
Jenta mi veide 4680 gram og var 52 cm lang. Jeg fikk ha henne hos meg i 5 min før de tok henne med opp på intensiven. Legen fikk aldri beskjed av jordmoren at jeg hadde bekkenløsning. Jeg måtte ha hjelp til alt - greide ikke å sette meg ned, eller stå alene de første dagene.
Da jeg kom på besøk til datteren min den første natten, var alt bra, sa personalet. Hun var bare litt irritabel...? Så kom jeg opp dagen etterpå. Jeg fikk da beskjed om at kravebenet var brukket, lungebetennelse i den ene lungen og infeksjon i den andre. Dette fordi hun hadde ligget så lenge nederst i fødselkanalen, så trangt. Da jeg kom opp til avdelingen der hun lå, var hun full av slanger. Jeg hadde ikke fått beskjed om det på forhånd. Etter 5 dager kom det en barnelege til meg og fortalte at hun var alvorlig syk. Jeg ringte til personalet på intensiven for å høre - "Nei, hun var blitt mye bedre siden dagen før..." Legen hadde bare lest i journalen fra første dag etter hun ble født.
Så fikk jeg en kraftig infeksjon i stingene, dag 5. Jeg ville da gå på intensivavdelingen og trøste meg med babyen min. Der ble jeg møtt i døra av en pleier som sa at jeg ikke fikk se henne før de hadde fått svar på infeksjonsprøvene mine. Dette tok 5 dager. Heldigvis ordnet dette seg, og jeg fikk
se henne på isolat til svarene kom. Infeksjonen var ikke så alvorlig som de først trodde. Så da ble jeg utskrevet, men Jeanett skulle bli noen dager til.
Jeg skulle få foreldre rom, men da jeg gikk til rommet var det noen andre som allerede var der. Personalet hadde dobbelbooket rommet. Så resten av tiden hun lå på sykehus, måtte jeg sove hjemme. Jeg spurte om jeg kunne få prate med en jordmor eller lege etter fødselen, før jeg dro hjem. Nei, dette hadde de ikke tid til, men jeg kunne jo prate med pleierne på barselavd. Den 11 dagen fikk
jeg plutselig beskjed om at vi skulle bli sendt til et annet sykehus. Jordmor skulle hente meg og Jeanett om 1 time...
2 dager etter mistet jeg melken. Jeg fikk kjeft av en pleier for at jeg hadde slurva med å pumpe og amme. Hvordan ammer man når man ikke engang får lov til å ta barnet opp av sengen før hun var 5 dager gammel? Så endelig etter 17 dager fikk jeg komme hjem. En lettelse...
