Natt til 6. juni sov jeg dårlig. Hadde vonde kynnere - spesielt da jeg gikk på toalettet (som var ganske ofte) og ved 6-tiden begynte jeg å mistenke at det kunne være noe på gang. Det kom noe brunrosa utflod og mensmurringene var kraftigere enn før. Men jeg hadde latt meg lure tidligere i uka, så jeg ble ikke altfor forventningsfull. Dessuten skulle jeg på kontroll på poliklinikken kl. 11 på mistanke om svangerskapsforgiftning - og trodde jeg ville få noen svar da (hvilket jeg ikke gjorde, en helt annen historie).

Hadde noen svake tak i mage/rygg under i løpet av formiddagen, var absolutt ikke overbevisende vondt, men kom ganske regelmessig så jeg tok tiden på dem og fant ut at de kom med ca 5 minutters mellomrom. Utover ettermiddagen ble det litt mer fart på ”kynnerne” eller hva det var, de varte ca et minutt og siden de kom med så kort mellomrom tok jeg en telefon til føden og vi fikk komme til en sjekk. Vi tok med bagen, men lot den stå i bilen da jeg trodde det var ganske store muligheter for at vi ble sendt hjem igjen. Takene ble nemlig uregelmessige og svakere på veien til sykehuset (selvfølgelig…) og jeg ble lettere oppgitt. Vi ble tatt imot av en kjempekoselig jordmorstudent som koblet oss opp til CTG, målte blodtrykk osv. Etter å ha ligget nokså ukomfortabelt en god stund med mer eller mindre ingen kynnere i det hele tatt ble det slått fast at jeg ikke var i fødsel og kunne reise hjem igjen. Men først ble jeg undersøkt av både studenten og veilederen hennes, og de kunne ganske overrasket slå fast at det var avflatet livmorhals med 2 cm åpning og spent vannblære (hurra!!). Men – ingen rier ingen fødsel, så vi sa pent adjø og vendte nesa hjemover.

På vei ut av sykehuset var det som om noen hadde skrudd på en bryter, for plutselig hadde jeg skikkelig VONDT. Så det var dette som var rier, altså… Men siden kroppen min hadde skuffet meg noen ganger, så dro vi likevel hjem (5 minutter å kjøre). Vel hjemme hadde jeg vondt, vondt, vondt – sto på alle fire i sofaen og gråt og riene kom nærmest uavbrutt. Fikk ingen pauser til å ta meg inn så samboeren ringte til fødeavdelingen. De sa at jeg skulle ta en varm dusj, og komme tilbake hvis det fremdeles var like vondt. Så da satt jeg på en krakk i dusjen og gråt og spylte magen med varmt vann. Det hjalp litt, for det ble litt pause mellom riene i det minste. Men de var vonde, så vi reiste tilbake etter 45 minutter hjemme.
Så ble vi igjen tatt imot av studenten og faktisk geleidet rett inn på en fødestue. Det var en surrealistisk opplevelse – skulle vi virkelig få møte babyen vår??
Selvfølgelig begynte rieaktiviteten å avta igjen, og jeg ble sååå oppgitt og sint på den dumme kroppen min. Jeg ble tilbudt noe å spise, og da jeg hadde tatt én bit av skiven kom det en skikkelig ri, og jeg prustet og peste så smulene sto (lekkert…)

Så var vi endelig i gang. Åpningen var nå 5-6 cm og riene kom tett. Jeg sto i prekestol og pustet meg gjennom riene og syntes det gikk fint selv om det selvfølgelig var vondere enn jeg hadde forestilt meg. Etter hvert begynte jeg å hyperventilere litt og ble både svimmel og uvel. Jeg kastet opp og spurte om det kanskje kunne være aktuelt med noe smertestillende snart. Da ble jeg servert lystgassen, og det var slettes ikke verst. Ble litt ruset og lett i hodet og syntes det hjalp godt. Dessuten var den god å brøle i – for det gjorde jeg! Det var rett og slett godt å brøle og rope (har aldri likt ”hysteri” med skriking og sånt, men…).
Jordmødrene syntes etter hvert at babyen var litt ”stille”, at pulsen var litt høy kombinert med lite aktivitet så jeg ble beordret opp i sengen og fikk servert glass etter glass med saft uten at det hjalp.
Så kom vi på at babyen også under svangerskapet hadde veldig stille perioder hvor det eneste som hjalp var cola – dermed forsvant samboeren ut døra på jakt etter cola. Det var IKKE gøy at han forsvant, men jeg ble lovet at babyen ikke kom mens han var borte…

Så ble det bestemt at babyen trengte kontinuerlig overvåkning av pulsen via en elektrode på hode. Vannet ble tatt ved 7-8 cm, elektroden kom på plass – og riene ble enda vondere. Men babyen viste tegn til å ha det bedre, antakelig hadde den spente vannblæra presset på hodet hennes og gjort henne stresset. Samboeren kom tilbake med 3 liter cola (han er verdens søteste) og det kom godt med etter hvert. Vi var rett ved full åpning rundt vaktskiftet, så jordmorstudenten bestemte seg for å bli fordi det var så nærme (trodde vi…) Så fikk vi en ny jordmor som viste seg å være nøyaktig det vi trengte. Hun var erfaren, myndig og myk på en gang.

Ved full åpning begynte problemene. Babyen ville ikke komme nedover i bekkenet, og jeg måtte stå på alle fire, ligge på siden, opp i prekestol – ingenting hjalp. I tillegg hadde jeg fått et riestimulerende drypp som gjorde at riene kom veldig tett, var veldig sterke og j…lig vonde. Det var som om et tog ute av kontroll var sluppet løs i kroppen min og jeg begynte å bli redd og panisk. Babyen sto like høyt og jeg fikk aldri trykketrang. Likevel måtte jeg trykke for å se om hun kom ned – ikke gøy å trykke når kroppen står i bue, men hva gjør man ikke for å få en frisk baby. Jeg ropte om hjelp, nå orket jeg ikke mer – hadde hatt full åpning i over en time og det var på tide å tilkalle lege. Det tok sin tid før han kom, og i mellomtiden hadde jeg nærmest gitt opp. Jeg brølte og gråt, kunne ikke noen bare ta denne ungen ut. Tilslutt måtte jordmor være litt streng med meg, skulle dette gå bra måtte jeg være tilstede og ikke gi opp.

Så kom legen vi ble så glade i. ”Hjelp meg, hjelp meg” skrek jeg da han kom inn døren og han sa at nå skulle jeg forløses. Jordmødrene hadde hentet vakumutstyr, men han ba om tenger. Babyen var fremdeles høyt oppe. Så bedøvet han meg, og deretter gikk det ganske fort. Det var ren tortur da han satt tengene på plass, så fikk jeg beskjed om å presse hvilket virket umulig – men det ble meg fortalt etterpå at jeg hadde presset som bare det og at babyen kom ut som et samarbeid mellom meg og legen, et fascinerende syn visstnok.

Så var hun ute, skrek med én gang og var plutselig oppå magen min. Jeg trodde ikke det var sant at hun faktisk var ute, en aldeles velskapt jentebaby som kikket opp på meg. Jeg kunne bare ikke tro at det hadde gått bra tilslutt. Legen lappet meg sammen mens pappa’n og jordmor gikk ut for å veie og måle. I tillegg til å ha blitt klippet, hadde jeg fått en liten revne ned mot endetarmen og en revne til vaginalt. Legen hadde gitt meg en solid pudendalblokade, så syingen kjente jeg overhode ikke noe til. Legen skravlet og spøkte, og jeg var helt høy på adrenalin og endorfiner.

I tillegg til en litt kort navlesnor rundt halsen var babyen stoooor - 4604 gram, 55 cm og 37,5 cm rundt hodet, en kombinasjon som gjorde det vanskelig for henne å komme helt ned i bekkenet. Så åpningsfasen var som tatt ut av boken ( kun 3 timer med ”gode” rier) mens utdrivningsfasen var komplisert. Alt Marie fikk av merker etter fødselen var en liten halvmåne på hvert bollekinn som forsvant etter knappe to dager.

Neste gang får jeg nok ikke lov til å føde en såpass stor baby vaginalt, men det får vi ta hvis og når det blir aktuelt. Akkurat nå koser vi oss hjemme – melka er på plass og Marie er kjempeflink til å spise. Hun er verdens peneste baby såklart og mamma og pappas store stolthet.