Endelig fri! Hjemme i Norge igjen, fri fra fysisk og psykisk mishandling... Foto: Shutterstock
Endelig fri! Hjemme i Norge igjen, fri fra fysisk og psykisk mishandling... Foto: ShutterstockVis mer

Endelig - fri fra torturen!

Jeg hadde akkurat flyttet til utlandet for å studere da jeg møtte faren til datteren min, jeg hadde nettopp vært igjennom en del vanskelige ting hjemme og var klar for å starte på nytt.

Vi hadde kun vært sammen et par måneder da jeg fant ut at jeg var gravid.

Synet på flyet

Jeg var usikker på om jeg skulle beholde barnet eller ikke, og jeg endte med å bestille en time for å ta abort. Jeg tok flyet hjem til Norge for få det gjort, jeg var 12 uker på vei. På flyet ser jeg en jente på min alder med en baby, og jeg tenkte ”det kan være meg om ett år", og etter mye om og men valgte jeg å ikke møte opp på sykehuset likevel.

Jeg var glad for valget mitt, og lettet over at nå var valget tatt og jeg kunne se framover. Barnefaren og jeg var fortsatt sammen, men han løy, krevde mye oppmerksomhet og var så utilregnelig at jeg var forberedt på at sjansen for at jeg ble alene med barnet var stor, men lite visste jeg om det som skulle skje.

Denne historien ble "Ukens historie"

Forfatteren av denne ukes historie får vesken Lille Emma fra Haneborg

[[{"type":"media","view_mode":"media_original","fid":"61193","attributes":{"alt":"","title":"","typeof":"foaf:Image","wysiwyg":1,"class":"media-image media-image-center"}}]]

Flere historier søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?       

Flere og flere løgner

Jeg var alene under graviditeten, barnefaren flyttet tilbake til hjemlandet sitt for å jobbe og studere mens jeg ble igjen for å fullføre skolen. Da barnet var født var planen å flytte til Norge, og han skulle være med - familien skulle etableres.

Under graviditeten oppdaget jeg flere og flere løgner, men han snurret meg rundt lillefingeren om og om igjen. Tiden gikk og min perfekte datter kom til verden. Etter at hun ble født endret ting seg fort, jeg visste jeg måtte være sterk for henne, og godtok ikke løgnene hans, og oppmerksomheten ble rettet mot henne.

Babyen fikk ikke væske

Etter en natt hjemme ble hun dårlig, og vi måtte tilbake på sykehuset, hun ble innlagt i all hast for ekstrem dehydrering og vi fikk beskjed om at vi hadde mistet henne dersom vi hadde ventet noe lenger, jeg følte meg så skyldig, det var jeg som ikke klarte og amme henne så hun ikke hadde fått noe væske. Barnefaren var ikke interessert i å være på sykehuset sammen med oss, for han var det ”for kjedelig å bare stirre inn i sykehusveggene hele dagen”.

Tiden etter at vi kom hjem fra sykehuset var vanskelig, hun begynte å kaste opp all mat hun fikk i seg og hun måtte mates hver 1,5 time og vi måtte på kontroller hver tredje dag. All oppmerksomheten gikk til datteren min og barnefaren begynte å bli mer og mer sjalu og krevde mer oppmerksomhet. Han hjalp ikke til med noe og gjorde ting som det passet han.

- Hadde vært full...

Da hun var ca 2 måneder var planene igjen endret og vi ble enige om at jeg og datteren min skulle dra tilbake til Norge alene. Et par uker før vi dro begynte det for første gang, jeg kan enda huske hvordan det smalt i ansiktet mitt og smerten som kom etterpå. Jeg skjulte blåveisen og forklarte at jeg bare hadde vært så full dagen før at jeg må ha gått på noe.

Han fikk meg til og tro at jeg fortjente dette, at alt var min feil, og han fortalte meg om og om igjen at ingen andre likte meg og syntes jeg var gal. Etter noen uker reiste jeg tilbake til Norge med datteren min, han ringte meg hver dag opptil flere ganger i timen og skulle vite hvem jeg var med, hvor jeg var, hva jeg hadde på meg osv.

Ga etter

Jeg hadde fått det så bra i Norge, jeg var endelig lykkelig. Selv om belastningen med å fortsatt bli psykisk nedbrutt og kontrollert fra han fortsatt var der, kunne han ikke lenger røre meg fysisk. Jeg hørte fra alle kanter at han var jo barnefaren og det er best for datteren min at vi var sammen, at hun hadde rett til å kjenne han, og av en eller annen grunn som jeg enda ikke forstår valgte jeg å flytte sammen med han igjen. Jeg pakket sammen livet vårt i Norge og flyttet til hjemlandet hans. Dette skulle vise seg å bli den største feilen jeg noen gang har gjort.

Slagene kom igjen

Etter kort tid begynte han og slå igjen, han sa til meg gjentatte ganger at han kun ville slå meg steder ingen kunne se blåmerkene mine, at aldri noen ville få vite om det. Han tvinnet håret mitt rundt hånden sin og dro til og slang hodet mitt i veggen og gulvet, det tok over en uke før jeg kunne ta på eller ligge med høyre siden av hodet ned, og alt han ville si var hvor heldig jeg var siden han ikke kastet meg ned trappen.

Han styrte alle pengene, og datteren min fikk ingen nye klær eller leker, han låste oss til tider inne så vi ikke skulle gå ut. Han overbeviste meg om at det var min skyld, så jeg var for flau til å si det til noen. Men etter nesten 5 måneder klarte jeg ikke lenger, det gikk utover datteren min, og jeg så hva det gjorde med henne, jeg fikk moren min til og bestille flybillett hjem. Endelig, jeg var så lettet! Nå skulle jeg hjem igjen, men det skulle vise seg og ikke være så enkelt. Han visste at jeg hadde bestilt billetter hjem og i starten var det greit, før han plutselig skiftet helt om og tok passet til datteren min. Jeg følte meg så hjelpesløs og ante ikke hva jeg skulle gjøre nå.

På flukt i fremmed land

I min frustrasjon tok jeg med skift for to dager til meg og datteren min, jeg byttet ut nøkkelen til bakdøren med en ekstra nøkkel til boden så han skulle tro jeg ikke hadde nøkkel og snek meg ut mens han var på jobb. Vi tok tre forskjellige busser i 12 timer til vi kom fram til en familievenn i en annen by. Jeg var der litt før jeg fikk komme inn på et krisesenter. Alt var så uvisst. Jeg prøvde og få hjelp hos den norske ambassaden, men ble bare avfeid og fikk beskjed om at slike saker kunne ta opptil ett år. Hva skulle jeg gjøre nå, jeg står helt alene i et fremmed land uten penger eller muligheten til å reise hjem?

Jeg fikk tak i en advokat og fikk tidspunkt for en rettssak, her skulle vi finne ut av en samværsordning som begge måtte godta før jeg fikk dra hjem, og dessuten kunne de bestemme at datteren min ikke skulle flytte ut av landet. Men hvordan kunne jeg godta at han skulle ha datteren min alene etter alt han har gjort?

Endelig var dagen for rettssaken her, og jeg følte ingenting, bare innerst inne et ørlite håp om å få dra hjem. Men vi ble ikke enige, og saken ble sendt videre til en høyere rett. Jeg feiret 1 års dagen til den vesle jenta mi - hvem hadde vel trodd det skulle være sånn på henne første bursdag? Jeg begynte å se på leiligheter for alle forberedte meg på at jeg måtte bli i landet.

Det største

En uke etter bursdagen hennes var det rettssak. Etter mange timer i retten kom vi endelig fram til en avtale, selv om jeg ikke var enig var løsningen den beste for datteren min og meg. Sjansene for at han ville opprettholde avtalen var minimal og jeg måtte bare håpe på det beste. Øyeblikket da advokaten kom og spurte meg: Hva synes du om å dra hjem på søndag? var ubeskrivelig. Endelig skulle vi hjem, jeg løp tilbake til krisesenteret, pakket sakene våre, endelig! Den dagen jeg landet i Norge, og vi ble hentet på flyplassen er noe av det største jeg har opplevd.

Tiden etter har ikke vært smertefri, han har plaget oss lenge og kommet med drapstrusler. Han har kun sett henne en gang etter dette, og det er over 2 år siden. For hver dag som går blir ting bedre, men jeg tror ingen kan glemme smerten ved det å bli mishandlet. De fysiske sårene har grodd men det psykiske vil for alltd hjemsøke meg. Om jeg bare hadde søkt hjelp tidligere kunne jeg kanskje sluppet all smerten, og all smerten det har påført min datter, og det er min største anger.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: