BARN SOM TEMA: Kafépraten kan gå fullstendig i stå med endeløse digresjoner om barn. Foto: Maskot
BARN SOM TEMA: Kafépraten kan gå fullstendig i stå med endeløse digresjoner om barn. Foto: Maskot Vis mer

Mamma

Er du en av dem som alltid styrer samtalen over på barna dine?

Du pleide å være så morsom og interessant - så ble du mamma...

Så skjedde det igjen: Bursdagsmiddag på ­restaurant med venninner, superhyggelig. Flere av dere har ikke sett hverandre på flere år, fordi … ja, fordi livet. Så det er helt naturlig å oppdatere hverandre på barn og familieliv.

Så går praten videre, til verdensproblemer og hva livet har lært dere. Dere snakker om spennende jobbprosjekt og nye leiligheter, om flyktningkrisen og om barndomsminner og norsk politikk. Etterpå går du hjem med en stadig tilbakevendende tanke: Har du ikke gjort det igjen? Vært hun som stadig klarer å styre samtalen inn på barna sine. Den som – uansett tema – evner å komme med en artig anekdote om noe barna har sagt eller gjort som kanskje til og med er en aldri så liten digresjon. Du var kveldens «mombie».

LES OGSÅ: Er du en god mor?

Mombie-skammen 

Mombie: En sammenskrivning av ordene mom og zombie. Ifølge internettets urbane ordbok: En kvinne som tidligere var interessant og kunne snakke om det meste, gjerne også en god lytter, som etter at hun fikk barn får alle ­samtaler til å kretse rundt de små menneskene hun har skapt.

En mombie har ikke lenger nattevåk å skylde på, er ikke lenger hormonelt forstyrret av amming. Likevel opptar barna fortsatt store deler av tiden og tankene til mombien, og det hjertet er fullt av, renner gjerne munnen over med.

Men det var jo ikke en sånn mor du skulle bli. Du skulle jo være like kul som før, like interessant som før. Litt sånn «jovisst har jeg tre barn hjemme, men det definerer da ikke hvem jeg er!» Så feil kan man ta.

Men kjenner du på mombie-skammen, er du ikke alene.

Samfunnsviter og forsker Kristin Briseid jobbet først deltid og var deretter hjemme med fire barn i  ett år. Da hun fikk spørsmål i sosiale sammenhenger om hva hun jobbet med, og sa som sant var at hun var hjemmeværende, var reaksjonen ofte et blankt fjes. Det var ingen reaksjon, ingen oppfølgingsspørsmål. Enten ble samtalen penset inn på noe annet enn yrkesstatus, eller så fant vedkommende som hadde spurt så interessert, noen andre å snakke med.

– I ettertid har jeg tenkt mye på hva som lå i den ­reaksjonen. Jeg har aldri følt på at jeg ikke har hatt noe interessant å si, selv om man er hjemme med barn fortsetter man å være et menneske med flere sider. Det var heller sånn at folk ikke visste hva de skulle spørre meg om, husker Briseid. 

– Jeg kjente på en skam ved å velge som jeg gjorde, og det tror jeg er ganske utbredt. Vi har hørt så mye om hvor viktig det er å ikke la seg hindre profesjonelt av å få barn, hvor tragisk det er å drive med omsorg og hekling og matlaging. Det sitter i oss som innarbeida stemmer. 

Briseid er for lengst tilbake i full jobb, barna er blitt 8, 11, 15 og 17 år, og hun er i innspurten på en doktoravhandling. Av alt hun har gjort i sin karriere, er det å ha omsorg for barn noe av det som har lært henne aller mest, men samtidig gir minst kred.

– Når det gjelder å snakke om de verdiene og egenskapene jeg har utviklet gjennom omsorgsutøvelse, føler jeg at jeg legger bånd på meg. I de tilfellene jeg har snakket om det offentlig, i lokalavisa blant annet, har jeg visst at dette blir folk provosert av, mener Briseid.

– Men jeg er for eksempel helt sikker på at det å ha ansvar for mennesker som krever en blanding av fast hånd og varhet for følelsesuttrykk, gir gode lederegenskaper. Jeg har også lært å skille mellom hva som er viktig og hva som er bagateller. Jeg er blitt mer samfunnsengasjert av å ha tid sammen med barna, og jeg mener det har utviklet meg personlig. Men det gir ikke uttelling på CV-en, jeg tenkte på det senest for noen dager siden da jeg skulle oppdatere den. For kan jeg skrive at jeg har vært hjemme­værende? Jeg endte med å si som sant er; jeg har erfaring som seniorrådgiver, forsker og hjemme­værende.

Kristin Briseid brukte erfaringene hun gjorde seg som hjemmeværende til å skrive boka «Likestillingslykke». I noen år ble hun en slags offentlig mamma som sto fram som velutdannet, men hjemmeværende. Hun opplevde det som tabu.

– Det kostet meg personlig mye å prate om det offentlig på grunn av den skammen jeg følte, det var slitsomt. På den ene siden var jeg redd for å sette livet på vent, og for å ødelegge fremtidige jobbmuligheter. Jeg fryktet at årene med deltid og ett år som helt hjemmeværende ikke skulle bli tillagt noen verdi. På den annen side måtte jeg forsvare valget jeg tok. 

LES OGSÅ: Hvorfor oppdrar vi barna så forskjellig?

Retten til å være en god mor

«Myten om den kule mor», kaller psykolog Guri Vindegg den, forventningen om at dagens mødre skal fremstå som uberørt av morsrollen. I et innlegg i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, skrevet da hun var i sin andre fødselspermisjon, beskriver hun hvordan samfunnets forventninger til mødre har endret seg: Der det var en selvfølge at våre mødre skulle legge tid og krefter inn på å være en god mor og måtte kjempe seg inn i arbeidslivet ved hjelp av bedre permisjonsordninger og barnehageplasser, må dagens mødre tilkjempe seg retten til å være en god mor – også.

– Jeg kan ikke si å ha sett mye til noen ytre krav om å oppgi egne behov for barnets skyld. Tvert imot. Kravene til dagens mødre går snarere ut på å ta vare på seg selv, ta vare på forholdet, ta vare på karrieren og pensjonspoengene  Der forrige generasjons mor måtte kjempe for å få være noe mer enn bare god, må dagens mamma kjempe for det å få være god, skriver Vindegg i innlegget sitt. 

Briseid er enig.

– Vi er blitt mødre med et bakteppe som er fullt av budskap fra samfunnet om at karriere er kjempeviktig og at morskapet er en hindring. Vi har ikke fått høre at det er viktig å være en god mor i det hele tatt, og jeg er usikker på om vi skjønner hvor viktig det faktisk er, sier hun.

– Retten til å være gode foreldre burde være en felles kamp for vår generasjon. Å legge opp til et samfunn der folk bruker mer tid på omsorg kan være fornuftig i et større perspektiv.
Kanskje vi skal starte i det små? For eksempel ved å tillate oss å snakke om de små ting også, som de kule små folka vi har hjemme? Er det ikke de nære samtalene der noen åpner for å bli personlig, som ofte er de mest interessante? Og er det ikke fortsatt noe i 70-tallsfeministenes mantra om at politikk er personlig; du kan ikke bare snakke i store linjer, for selv storpolitikk handler om menneskers liv?

Og dessuten: Den som mener at barn er kjedelig, kan umulig ha kjent et barn selv.

LES OGSÅ: Et helvete å bli mor?

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: