Det var februar i 1996. Jeg fikk ei nydelig jente, men det var ikke akkurat noen drømme-fødsel.
Fostervannet gikk oppi senga i 5-tiden på morgenen 9 feb. Jeg hadde ingen rier enda. Jeg sto opp å tok en rask dusj. Bestemora mi lå over til meg. Så ringte jeg til en drosje. Fortsatt ingen rier.
Jeg kom til sykehuset 0645, da fikk jeg de første rier, de var veldig kraftig. Jeg fikk pressrier da jeg hadde 6 cm åpning, og fikk beskjed om at jeg ikke måtte presse enda. Etter 3 pressrier var hun ut.
Rett etter fødselen, hørte jeg jordmoren å 2 barnepleiere snakket seg imellom, jeg hørte at de spurte om barnet pustet å det gjorde hun ikke, så hun fikk en liten oksygenmaske på seg i noen minutter. Så sprang de ut med henne uten at jeg fikk vite hva som var galt, jeg spurte om babyen min levde, men ingen ville svare meg på det. Jeg ble sydd av en lege fordi jeg hadde fått en rift i livmorhalsen. Så ble jeg vasket i sengen, fordi jeg hadde mistet mye blod under fødselen.
3 timer etter fødselen fikk jeg vite at datteren min levde, men de måtte ta en del prøver av henne, så det tok vel 5 timer før jeg fikk se henne. Da var jeg akkurat kommet opp på rommet jeg skulle bo. Like etterpå kom en pleier med datteren min å sa at jeg måtte legge henne inntil brystet mitt for hun har lav kropstempratur, de hadde ikke klart å få den opp. Da de la den lille, kalde å nesten livløse babyen på brystet mitt trodde jeg at hun var død, men det var hun ikke.
Nå er jenta mi 9 år og nesten frisk som en fisk, hun har nettopp fått diagnosen "Lettere psykisk utviklingshemmet".
For 8 mnd siden fikk jeg enda ei lita jente, men nå gikk fødselen mye bedre, men jeg var veldig nervøs og redd for fødselen pga forrige gang....
