Fire svangerskap - bare et barn i live!

Noen ganger er skjebnen hjerterå. Eline Risvik har opplevd to spontanaborter og en dødfødsel. Da hun ventet barn nummer fire var hun livredd - og med god grunn skulle det vise seg!

Mistet først to spirer i spontanabort 

Eline (24) og hennes samboer hadde bare vært sammen i litt under et år da de fant ut at hun var gravid. De var unge og de hadde ikke vært sammen lenge, men de bestemte oss for å beholde barnet.

– Vi var begge sikre på vårt valg og etter 12 fullgåtte uker, følte jeg at dette var min store lykke. En uke senere, på min bursdag, begynte jeg å blø. Vi dro på sykehuset og der ble det konstatert at jeg hadde spontanabortert, forteller Eline.

Fire måneder senere var hun gravid igjen. Denne gangen var Elineredd, men tenkte at det sikkert gikk bra. Etter 14 uker mistet de barnet igjen. 

– Jeg var knust, forteller Eline. – Hva var galt med meg? Dette er jo det kvinner skal, kunne få barn, så hvorfor var jeg så mislykket?

Fast bestemt på å bli mamma: To spontanaborter stoppet ikke Eline.
Fast bestemt på å bli mamma: To spontanaborter stoppet ikke Eline. Vis mer

Paret fikk en samtale med lege på sykehuset hvor de sa at det ikke regnes som "uvanlig" før man har tre spontanaborter. 

Nå er det vår tur!

Eline var sliten, lei seg og visste ikke om hun klarte dette igjen. 

– Men, da legene var så positive og dette var det  ville, prøvde vi igjen.

Etter et par måneder var hun gravid igjen. Denne gangen fortalte de det ikke til noen og lot ukene gå. De dro på flere private ultralyder og fulgte nøye med. Alt så fint ut. Månedene gikk og babyen holdt seg i magen, men Eline klarte fortsatt ikke glede seg – tenk hvis jeg mister igjen, spurte hun seg stadig.

Da fem måneder var passert av svangerskapet følte Eline at dette gikk fint. 

– Vi begynte å glede oss og handlet inn ett par småting. Sykehuset mente vi ikke hadde behov for noe ekstra oppfølgning, siden to spontanaborter var vanlig. Derfor gjennomførte vi hyppige kontroller på private klinikker, og ingenting virket galt. Jeg fikk roen over meg og tenkte at nå var det vår tur, vårt barn, forteller hun. 

En liten gutt

På ultralyd fikk de vite at de ventet en liten gutt; lille Oscar. Eline var lykkelig. I uke 27 begynte paret å ordne barnerommet. 

Eline turte ikke kjøpe inn for mye, men bestilte vogn og satt opp barneseng. Hun kjøpte og vasket også en del klær og begynte å organisere så alt skulle være klart til babyen kom hjem.

– I uke 29 begynte jeg å merke at babyen sparket mindre. Stresset som jeg var, ringte jeg til sykehus og jordmor for å høre. De mente det bare var fordi jeg var så langt på vei at det var dårlig plass. Jeg fikk også ekstremt mye vann i kroppen, men det mente jordmor bare kom av uflaks, sier Eline.

LES OGSÅ: Vår kamp - vi ble ikke trodd! 

Den verste beskjeden man kan få

21. desember 2009 var hun 30 uker på vei. Paret hadde bestilt privat ultralyd i Oslo, og dette skulle kombineres med innkjøp av julegaver. En riktig kosetur!

Men turen ble alt annet enn paret hadde forestilt seg.

– Jeg og samboeren min kom inn til legen og han startet ultralydundersøkelsen av min store mage. Han viste meg at beina hans lå ved ribbeina mine og hodet var langt ned. Så ble han stille, erindrer Eline.

Legen så på skjermen og så spurte han Eline hvor hun bodde. Eline fikk umiddelbart en følelse av at noe var galt. 

– Er det ingen hjertelyd? Spurte hun.

– Nei, dessverre, svarte legen.

Eline begynte å hylgråte. Dette var den verste beskjeden hun kunne få.

– Vi ble sendt avgårde til sykehuset. Mange tanker surret rundt i hodet mitt. Ville vi se barnet? Var det egentlig dødt? Hvorfor skjer dette?

LES OGSÅ: Færre barn dør av svangerskapsforgiftning 

Fryktet for morens liv

Da vi ankom sykehuset krevde paret en ultralyd til, bare for å få det bekreftet. 

– De ga oss samme beskjed. Barnet var dødt. Jeg fikk så en pille som skulle starte fødselen, og de begynte å ta prøver. Legene løp inn og ut av rommet mitt, og jeg skjønte at det var noe galt. Plutselig begynte hele kroppen min å riste. Jeg hadde ingen kontroll. De målte blodtrykket mitt og det var farlig høyt. Blodkar i øynene mine sprakk, så etter en liten stund var jeg blodrød i begge øynene, forteller Eline.

De ga henne flere typer blodtrykksmedisin, men ingenting senket trykket. Etter åtte forskjellige piller og sprøyter, var det endelig en medisin som hjalp litt.

Ristingen fortsatte og legene sa at babyen måtte ut nå. Eline hadde fått HELLP svangerskapsforgiftning og nå stod hennes liv i fare. 

– Jeg spurte fortvilet om jeg var nødt til å føde dette barnet. Kan dere ikke bare ta det ut med keisersnitt? Spurte jeg og samboeren.

Det kunne de ikke. De sa det var veldig farlig i den situasjonen Eline var i nå, og mente hun kunne dø av det. Etter to timer var det fullt kaos. Alle løp rundt og samboeren hennes hørte legene snakke utenfor. De sa hun kom til å dø om ikke barnet kom innen en time. 

– Jeg hadde kraftige rier, men tilslutt sa de at de måtte trille meg inn til operasjon. De hadde jo nettopp fortalt meg at jeg kunne dø av det, så jeg likte ikke helt den tanken. Men så merket jeg at hodet begynte å komme. Legene var over seg av glede, for de sa jeg mest sannsynlig ikke ville overlevd om barnet ikke kom nå. To press og barnet var ute, forteller Eline.

Samboeren hennes var ikke der under fødselen. 

Legene og jordmødrene anbefalte dem å se barnet. 

Eline og samboeren hadde bestemt seg for ikke å se barnet. De var redde for at det ville gjøre det hele mye verre.

LES OGSÅ: To minutter mellom himmel og helvete

Den lille gutten var en jente

Da lille Oscar var ute, sa plutselig jordmoren: "Dette er ikke en gutt, og hun er veldig lik mammaen sin" 

– Jeg ble så sint. Jeg ville ikke vite dette. Hvorfor gjorde hun dette mot meg? Men dette hadde de vært igjennom før og hadde erfart at å se barnet ville hjelpe. Da jeg hørte at det ikke var en gutt allikevel, og at hun lignet på meg, da måtte jeg bare se, forteller Eline som aldri har angret på dette.

– Der lå min lille jente. Hun var så velskapt og nydelig. Liten prinsesse på 1 kg. Jeg holdt henne og tok bilder. Jeg klarte ikke å gi slipp. De tok på henne klær og la henne i en seng. Jeg klarte ikke tenke at hun var død, hun var jo helt lik som alle de andre barna på fødeavdelingen. 

Jeg er så glad jeg fikk møte henne

I ettertid er Eline utrolig glad for den tiden jeg fikk med datteren sin og at hun tok bilder.

– Etter hun ble trillet ned på kjølerommet, gikk jeg inn til min samboer. Jeg gråt og fortalte om den lille jenta, Victoria, som var vårt navnevalg om det ble en jente. Han ville ikke se henne, det ble for tungt.

Etter dette følte Eline seg bare tom. Hun ville bare sove og våkne til en levende baby. Men, det var ikke mulig. Legene sa fortsatt at hun var i livsfare og proppet henne med medisiner. Hun ble liggende på sykehuset hele julen og kom ikke ut før 1. nyttårsdag. 

– Jeg elsker jul, så det var ekstra tungt at dette skjedde da. Jeg tenkte på min stakkars familie som satt hjemme og ikke fikk hygget seg på samme måte som vi planla. Det var den verste julen jeg noen gang har hatt. Mitt nyfødte barn lå på et kjølerom og jeg satt neddopet i en sykeseng, forteller hun.

Til minne om Victoria
Til minne om Victoria Vis mer

 

Ville ikke reise fra henne

Med blodfortynnende og medisiner for lever og nyre, fikk hun endelig reise hjem, men da ville hun ikke dra. 

– Det var så forferdelig å dra fra den lille jenta mi, det var ikke sånn det skulle være. Jeg hadde ikke innsett helt at hun var død, og jeg gråt hele veien hjem og sa til samboeren min at nå lå hun der nede på kjølerommet og følte seg helt forlatt. 

Da vi kom hjem hadde moren hennes tømt barnerommet. Sengen var skrudd ned, klærne var borte og Eline måtte ringe og avbestille barnevognen.

Fikk sammenbrudd

– Jeg var fortsatt veldig syk og klarte ikke ha på lys eller sove. Etter noen uker tror jeg at jeg hadde et lite psykisk sammenbrudd. Jeg dro og hentet alle babypakkene i butikker og på posten, og begynte å dekorere soverommet vårt med barneting. Dette var helt ubevisst, men jeg ser jo i ettertid at det var galskap. Samboeren min forstod ikke hva jeg holdt på med. Hvorfor ville jeg ha alle disse babytingene?

Hvil i fred lille Victoria: Eline besøker fortsatt graven hver uke.
Hvil i fred lille Victoria: Eline besøker fortsatt graven hver uke. Vis mer

Eline forteller at smaken hennes endret seg. Et ugleteppe på gulvet fra barneavdelingen på Ikea var der og da det fineste teppet Eline kunne tenke seg. Wallstickers til barnerom kom også opp på veggen. Det så tilslutt ut som det bodde et lite barn der. 

Fikk endelig begravet henne

Først etter tre måneder begynte Eline å innse at dette ikke var normalt. Da var endelig obduksjonen ferdig og de fikk gravlagt datteren sin. 

– Begravelsen var utrolig trist, men jeg var glad den endelig skjedde. Det tok lang tid og jeg var sint og skuffet over at det hadde tatt så lang tid. Victoria hadde nemlig ligget på kjølerom i over en måned etter obduksjonen uten at vi ble kontaktet. Det hadde vært en misforståelse, sa de. Jeg tror begravelsen ble en slags avslutning på min galskap. Jeg tok ned alle barnetingene fra veggene og pakket alle klær i boden, forteller Eline.

LES OGSÅ: Det går ikke en da uten at jeg tenker på SOL 

Bestemte seg for nytt forsøk

Hun besøkte graven ukentlig. Det gjør hun fortsatt.

Etter fire måneder var hun fysisk frisk, foruten en lever og nyreskade hun fortsatt sliter litt med. Sykehuset frarådet henne å bli gravid igjen.

– Jeg følte at alt det var min skyld at Vicotira døde, det gjør jeg enda. Jeg skulle stått på mitt da jeg kjente lite spark, og jeg skulle tolket vannet i kroppen som at noe var galt. Jeg feilet som mor og det skulle ikke skje igjen, sier Eline.

Da obduksjonen viste en frisk baby, ble den siste tvilen fjernet. Undersøkelsen viste et friskt barn. Eline følte seg sikker på at det som hadde skjedd var et utslag av uflaks. En skjebne som kunne ha rammet hvem som helst.

Hun følte at ingenting ga mening hvis hun hadde gått gjennom alt det hun hadde, uten å få et barn.  

Eline hadde bestemt seg.  

Gravid og livredd

Hun ble gravid igjen og var glad, men livredd.  

Sykehuset innså at nå måtte det følges opp nøye og hun var på ultralyd annenhver uke. De testet urin hver uke og Eline ringte jordmor og lege for hver minste lille ting. 

I uke 38 ble hun lagt inn og fødselen ble satt i gang. Til da hadde alt gått fint. Paret var lettet, men ville ikke glede meg for mye før de hadde barnet i armene sine.

Fødselen startet seks dager før termin. Eline hadde ledninger koblet til hele meg, slik at de skulle være sikre. Da hun hadde 8 cm åpning, stoppet fødselen opp. 

Hun lå med 8 cm åpning i 4 timer, da hadde hun allerede vært i fødsel i 16 timer.  

– Jeg klarte ikke presse han ut. Leger løp ut og inn og det var forferdelig vondt da de skulle undersøke. Jeg hylskrek og da jeg så blikkene deres, tenkte jeg at "Nå skjer det igjen. Denne babyen dør." Plutselig kom fire leger inn. De sa jeg måtte ta hastekeisersnitt, for hodet hans var skeivt og hjerterytmen hans gikk ned, forteller hun.

Løp til operasjonssalen

Fem mennesker løp med Eline i sengen gjennom sykehuset og inn til operasjonssalen. Jeg så samboeren min var livredd.

Da hun kom inn i operasjonssalen hadde hun fortsatt vonde rier og hun kjente hodet, men det kom ikke ut. 

Etterlengtet barn: Lille Adrian - Elines øyensten!
Etterlengtet barn: Lille Adrian - Elines øyensten! Vis mer

Keisersnittet ble utført og Eline hørte barnet sitt skrike. 

– Det var den beste følelsen. De sa det var en gutt og viste han kjapt til meg før de løp avgårde. Jeg spurte om alt var bra med han, men de svarte ikke. De stiftet igjen magen min og fortalte meg at babyen hadde hatt navlestrengen tre ganger rundt halsen. De fortalte at alt virket fint, men han pustet for fort. 

Hun ble trillet inn på oppvåkning og etter en time kom lille Adrian inn til henne.

Endelig, endelig fikk hun barnet sitt. Han var en frisk og fin liten gutt på 2575 gram som - i følge jordmor ord - mirakuløst nok overlevde!

LES OGSÅ: Mine foreldres feil ble min lærdom 

Vil alltid mangle et barn i familien 

– Vi vil alltid mangle storesøster, en liten jente som hadde blitt fire år i desember, men nå har vi vår lille prins og han ville jeg ikke ha byttet mot noe. Han skal få vite om sin storesøster, for jeg har to barn. Ett i himmelen og ett på jorden. 

 

Eline har skrevet om dette og livet etter på bloggen sin slik at folk i samme situasjon kan lese om hennes reise. 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: