Jeg sitter her med min lille baby sovende i armene, med sorte krøller kilende under haken min. Så fullkomment lykkelig at jeg må bare dele fødselshistorien min med verden.

Vårt lille barn ventet 3 dager på overtid før det bestemte seg for at nå var det på tide å møte sine spente foreldre. Vi var skråsikre på at vi ventet en gutt, men valgte å ikke vite noe sikkert før tiden var inne.

Før fødselen gikk jeg utrolig mye. Ikke bare som forberedelse til fødselen, men også fordi jeg svinset rundt på diverse babyting-salg hvor kollektivtrafikken bød på omveier. Folk i gata stirret på bekymret på min høygravide kropp da jeg stoppet både her og der med hendene på magen, mens jeg ventet på det jeg trodde var kynnerene skulle gå over.

- Du har modningsrier! forklarte min erfarne jordmor meg. Jaha?! Da kommer vel nurket til termin? mente jeg, men jordmor mente noe annet. Hun satt der med intuisjonen sin og sa at babyen nok ville vente til etter mandag. Det skal vi bli to om, tenkte jeg og gikk enda mer; bydelen rundt faktisk. Men jordmor fikk rett.

Min mann ble dermed fravristet klokka si. For at jeg skulle kunne ta tiden når fødselen satte igang. Ham selv fikk en lettere hormonelt streng beskjed om å ha mobilen meget tilgjengelig for å være parat for kona si til enhver tid. Lattermild forklarte han derfor læreren sin om den kommende begivenheten, slik at det ikke ville vanke misbilligende blikk hvis mobilen skulle ringe midt i en time. I stedet fikk han hele klassa som forventningsfull heiagjeng, hver gang det knystet i telefonen.

Det ble ingen forstyrrelse i timen. Klokka 01:10 en varm sommernatt går fostervannet; etterfulgt av en mild rie. Seng, dyne og gulv er fullt av vann. Naturlig nok går slimproppen også. Behersket spent avtaler jeg med jordmor å møte på fødeavdelingen 09:30 for kontroll, men så lenge har ikke babyen vår tenkt å vente... En drøy halvtime etterpå starter riene å komme tett på hverandre, og er raskt nede i 5 - 3 minutts mellomrom. Jeg venter likevel pliktskyldigst hjemme, i frykt for å blir sendt i retur med for liten åpning. Man hører jo så mye...

De påfølgende 2 timene ligger jeg i senga og forsøker å følge jordmors råd om å få litt søvn og hvile før den forestående fødselen, uten hell. Jeg vekkes av riene etter kort tid, og tenker uansett på babyen som snart ikke lenger skal bo i magen min.

I 3 tiden våkner mannen min, antagelig av at jeg puster meg gjennom nok en rie. Han spør om jeg føder, nesten før han er helt våken, med det resultat at han sovner igjen.

Jeg kaster opp nå, samtidig med at fostervannet drypper og den forventede diareen renner. Det er jo egentlig greit å bli kvitt fødselshindrene, tenker jeg og skrattler innvendig av litt skrekkblandet fryd over alt som skjer på en gang.

Jeg går i dusjen litt senere og pakker siden ferdig bagen. Ved å kaste ting på sengen som min nå lys våkne mann kaster videre ned i en stadig mer bugnende bag. Han spør hvor mange barn jeg venter, siden bagen er full av unødvendig mye babytøy... Jeg kniser fram et ett-tall før jeg får en ny rie.

Plutselig skjønner jeg at jeg er i ferd med å vente for lenge, selv om jeg bor bare 5 minutter fra sykehuset. Riene kommer nå så raskt, ofte med 1 minutts mellomrom, at jeg slutter å telle og registrere. Jeg ringer fødeavdelingen, hvorpå jeg helst ønskes velkommen snarest. Nesten samtidig ber jeg mannen min få tak i en taxi.

Taxisjåføren ser på meg i bakspeilet og sier; -Jeg skjønner hvor du skal! Og trykker klampen i bånn. Jeg lener meg mot min mann i det taxien tar en krapp venstresving og klarer å få frem en noe mer spesifikk adresse før jeg kaster opp igjen. Jeg tenker med lengsel frem mot det øyeblikket svangerskapshormonene mine skal forlate kroppen min og etterlate et blekt minne om hyperemesis gravidarum. En ekstrem svangerskapskvalme som har fulgt meg mer og mindre i 8 måneder.

En røykende kvinne utenfor fødeklinikken ønsker meg lykke til... Jeg mumler frem et takk ned i spyposen før jeg med en supersensitiv nese skynder meg gjennom røykskyen.

Rundt klokka 7 henger jeg rundt halsen på min rolige mann utenfor vaktrommet på fødeavdelingen, mens jeg danser en rolig merengue gjennom riene som nå kommer med 1 minutts mellomrom. Jeg innbiller meg at nattevaktene ser misbilligende på meg og tror jeg er en pyse som burde ventet litt lengre hjemme... Men det som skjer er at noen rydder raskt en fødestue til meg.

Nattens jordmor er en sympatisk, liten utenlandsk kvinne som når meg opp til toppen av magen. Hun vil gjerne gå av vakt og la avløsende jordmor undersøke meg for å spare meg en unødig undersøkelse. Klokka er nemlig ti på halv vaktskifte. Hun fester på meg CTG’en, som viser stabile hjerteslag. Overlappingen kan ta noen minutter, sier hun, med rapport og litt kaffe for å våkne. Jeg åpner munnen for å si at det er greit men ender med å ”ooo’e” og puste meg gjennom nok en rie.
Avløsende jordmor feier inn med fødebrevet mitt blafrende i hånden, uten å ha fått tid til rapporten. Hun er en livlig og blid dame, med brune krøller dansende rundt et blidt ansikt. Vi ser hverandre rett i pupillen og jeg stoler også umiddelbart på henne, og bestemmer meg der og da for å legge hele min fødende kropp i hennes hender. Hun konstanterer overrasket 7-8 cm åpning og deretter blir det aktivt på fødestuen. Utstyr blir klargjort og en barnepleier kommer for å assistere. Dernest blir jeg ikledd en usexy frotteskjorte og glemmer helt den behagelige sorte bomullskjolen fra min manns hjemland som jeg egentlig skulle bruke. Jeg er inne i et modus hvor alt dreier seg om å føde, og riene gir meg ikke lange pausene. Men desto fortere skal jeg bli ferdig, tenker jeg optimistisk.

De flytter etterhvert CTG’en over til barnets hode. Den mistenkelig regelmessige og litt for rolige lyden, var min egen puls.

Jordmor forlater oss, og ber om noen minutter for å få gjennomført rapport og tatt noen slurker kaffe. Men jeg må gjerne ringe på hvis det er noe. Hun får 2 minutter før jeg ringer på og sier anstrengt midt i en rie: -Jeg mååå tryyykkkkkkkeeeeeee!!!!

Hun ler på vei inn døren, og får raskt konstantert at et hårete hode er på vei nedover i fødselskanalen.

Jeg tror jeg forsøker å knuse hånden til min mann mot pannen min, og forsøker å rette litt på håret mellom pressriene. Det våte håret jeg hastig måtte kaste inn i en flette forsøker å tove seg på bakhodet. Min mann og fødselsassistentene mine ler, og jeg skjønner dem. For der ligger jeg som en ball nederst i senga med blod, slim, fostervann og diare mellom beina, ikledd en superstygg frotteskjorte og kaster opp en gang i blant. Og synes plutselig at det er viktig å se bra ut på håret...

Jeg rister etter hvert av en kuldefølelse, og barnepleieren er raskt på pletten og tuller meg inn i dyna. Og jeg som trodde fødestuer var varme? Jormor sitter på sengeenden og dytter varme kluter mot fødselsåpngen. Det hele er så omsorgsfullt og smertelindrende.

Jeg skulle jo egentlig føde stående og skvulpe rundt i et badekar mens jeg ventet på vårt barns ankomst. Det var masterplanen. Men etter å ha fått bekreftet at riene trigges av bevegelsene mine blir jeg liggende musestille nederst i senga, selv om riene er vondere når jeg ligger. Barnepleieren rugger på knærne mine. Akkurat det er mer avledende enn smertestillende. Puster litt lystgass og surstoff innimellom med lange rolige og smertelindrende pust lært fra noen tiår med astma. Lukten av gummi fra masken er distraherende grei. Lystgassen gir meg ingen umiddelbar trang til fnise, men kjenner meg plutselig litt snodig og hører meg selv snøvle: -Oi... nå prikker det litt i lepper og fingre ja. Jordmor kaster seg over lystgassen og skrur den ned mens hun informerer min mann om at jeg nok hadde fått litt for mye. Tjoho!

- Se så masse sort hår! sier jordmor leende til min ektemann, og han stikker hodet ned mellom beina mine for å se hodet til vårt barn trykke seg vei ut. Jeg tenker skrekkslagen at det han kommer til å se er den lekre drueklasen med hemmorider jeg kjenner vokser for hver pressrie. Jordmor skulle ha visst at det er en muslimsk mann hun har med på fødsel tenker jeg og kjenner latteren boble innvendig før neste ri får meg på andre tanker.

På forhånd var jeg redd barnet skulle få for lite surstoff under fødselen og ba om kontinuerlig CTG og lav terskel for nødtiltak. En bekymring som falt ned i hodet på meg siste ukene før fødselen. Magefølelsen ble til virkelighet, men heldigvis uten dramatisk utfall. Barnets puls synker underveis, og lege blir tilkalt. Jordmor sier at legen er der for sikkerhets skyld. Men jeg er ikke lengre unna enn at jeg observerer at de kommuniserer med mimikk også. Jeg er selv jobbende i helse, og har ører og øyne på stilk. Likevel lener jeg meg avslappet tilbake og føler jeg meg fullstendig trygg. –Dette går bra! Hun kan føde på vanlig måte, sier legen på vei ut.

I 9 tiden føder jeg min sønn, etter 15 minutter med pressrier, hvor jeg har presset både med og uten rier. Jeg fatter ikke hvor jeg tar kreftene fra, og registrerer forundret at det å presse er en befrielse som ikke gjør noe vondt å skrive hjem om. Jeg kjenner kroppens lettelse og smertefrihet da babyen sklir ut av meg, med jordmor som heier: –Nå kommer han!!! Du er flinnnnnkkkk! mellom beina mine. En ”puffy”, frisk liten illskrikende gutt blir lagt på brystet min, hvorpå både jeg og min mann fylles av en lykkelig og uvirkelig følelse. Han er bare helskjønn og prikk lik sin far. Instinktivt dekker jeg til hodet hans og dekker oss begge med dyna for å holde oss varme. -Er det lille du som har bodd i magen min de siste 9 månedene? spør jeg.

Etterpå får vi være bare oss sammen; vår nybakte lille familie. Min mann bøyer seg over meg og barnet som ligger i armkroken mot mitt nakne bryst, og sier han elsker meg. Jeg bobler av lykke og sier det samme til min høyt elskede mann, som hjalp meg mer enn han noensinne trodde selv. Bare ved å være tilstede. Barnepleieren sier vi snart skal over på pasienthotellet hvor kan jeg hvile. Men jeg er pling våken, selv om jeg ikke har sovet denne natten.

8 timer tok det, med noe jordmor kaller stormrier i det jeg opplevde som en behagelig fødsel. Hun klemmer meg, gratulerer og kaller meg ”fødekvinne” siden det gikk så fort og jeg er førstegangsfødende. Neste gang..., sier hun og klasker meg på ryggen, - ...da går det enda fortere! Jeg ser på mannen min og ler. - Jeg får vel lære han opp i nødforløsning for sikkerhets skyld da?..


Bamboomamma