En sen kveld, kl. 23:50 den 19.november 2001, lå jeg på sofaen og leste et blad, da jeg plutselig hørte et lite smell. Jeg, som hadde lest meg gul og grønn fra erfaringer fra andre mødre, skjønte at det kunne være fostersekken som det gikk hull på. Så jeg reiste meg opp,og vannet flomma... Føltes
som om det var flere liter som kom!! Selv ble jeg så skjelven at jeg bare måtte sette meg ned, mens sambo tok seg av det praktiske. Han ringte mamma (som skulle kjøre), Føden, i tillegg til at han pakka de siste tingene i bag'en.
Klokka 00:10 ankom vi føden, og jeg ble lagt med riebelte i en halv times tid. Hadde hatt kynnere hele kvelden, og straks vannet gikk så var styrken på dem en helt annen... Det gjorde VONDT!!
Jeg kjempa meg gjennom åpningstida uten smertestillende, spydde, gikk rundt
med prekestol, og tagg til slutt om epidural. I 5-tida ble jeg kjørt til fødestua, og like etter kom anestesilegen opp og satte epiduralen (hadde da ca. 6-7-8 cm åpning) Trodde at NÅ, skulle jeg komme til himmelen! Men neida...
Tida gikk og jeg hadde fortsatt full følelse i beina og like vondt. Samtidig ble riene dårligere og dryppet skrudd opp. Tida som kom nå er det jævligste jeg har vært med på! I 6-tida hadde jeg full åpning, og fikk endelig presse. Riene kom nesten uten mellomrom, jeg pressa og pressa, men ingenting skjedde.
Byttet stilling flere ganger, tida gikk, klokka ble 7 og 8, og da ble gynekologen tilkalt for å prøve med vakuum.
På dette tidspunktet så var jeg totalt utslitt, klarte nesten ikke å presse lenger, og riene varte kortere og kortere. Jo mer de skrudde opp dryppet, jo sterkere ble riene, jo mer sliten ble jeg og jo mindre klarte jeg å presse.... Var klar til å gi opp, ville bare få ut den hersens ungen så jeg kunne legge meg ned å sove.....men sambo tvang meg til å kjempe, og nekta meg å gi opp.
Gynekologen kom, satte vakuum og dro på riene. Intet skjedde. Han undersøkte meg og sa "Det er noe her som ikke er som det skal være!", men han visste ikke hva. Et nytt forsøk med sugekopp, null effekt. Da klarte jeg ikke å presse lenger, jordmor lå på magen og pressa ned, samtidig som legen dro i sugekoppen. Enda et forsøk, og nå glapp sugekoppen med et smell, og gikk nesten i veggen på andre siden av rommet.
Da erklærte gynekologen at nok var nok, og bad dem om å ringe ned til kirurgisk. Han sa at han så ingen grunn til å plage meg mer. Gjett om det var ei som var glad da... Tror aldri jeg har vært så letta i hele mitt liv!
Pga. at epiduralen ikke fungerte så fikk jeg narkose, sånn som jeg bad om. Men minuttene var lange fra jeg ble lagt på operasjonsbordet til jeg fikk narkosen. Fikk en sprøyte med Bricanyl, men den hjalp bare et par rier, og jeg måtte gjennom enda to pressrier etter det før det hele sank inn i en tåke. Og tro meg, å holde igjen pressrier uten å få presse er GRUSOMT! Fikk oksygen gjennom en maske, en pleier holdt meg i hånden, og endelig så fikk jeg NARKOSEN!!! (En reddende engel....) Det siste jeg husker var at alt de sa hørtes ut som det kom langt borte fra.... :-)
Da jeg våkna opp duppa jeg fram og tilbake et par timer, før sambo og jordmor kom ned og henta meg, og jeg fikk se lille gullet mitt for første gang. Lille jenta mi, som så sitt snitt til å presentere seg med panna først, istedet for
bakhodet... :-)
Trass i alt dette så synes jeg at jordmor og lege, sammen med mamma og sambo, gjorde en helt fantastisk innsats!! Så takk til mamma og Ronny, og en kjempetakk til ansatte ved Harstad sykehus! Dere var fantastiske mot meg!
