Her kommer min fødselshistorie som skjedde for snart ett år siden:)!
Det var tirsdag ettermiddag 10.August. Jeg og sambo ventet vår lille sønn den 23. August, det var da terminen var. Jeg begynte å blø litt om ettermiddagen, samt det kjentes ut som om jeg hadde rier. Siden jeg hadde veldig mye kynnere fra før av, var jeg litt usikker på om det var kynnere eller begynnende rier. Tok kontakt med jordmor som ville sjekke meg før natta. Vi drog nedover til jordmora, og hun sjekket meg. Jeg blødde litt der også. Hadde så vidt en liten åpning kunne hun kjenne. Det var stor sannsynlighet for at noe kunne skje i den natta, sa jordmora. Siden sambo skulle på nattskift, synes jeg det var tryggere å ligge hjemme med mamma og pappa den natta. Det var en kjempe fin sommerkveld. Jeg sa til mamma at jeg trodde også det kom til å skje noe i natt. Hadde det liksom på følelsen.Jeg sov ikke noe særlig den natta. Var oppe på do hundre ganger, minst. Og hver gang jeg var på do, blødde jeg litt. Da klokka var fire gikk jeg opp til mamma og fortalte henne at jeg hadde blødd en del i løpet av natta. Siden jordmora sa at det er normalt å blø litt, så hengte jeg meg ikke så mye opp i det. Riene var også blitt vondere nå. Jordmor ble ringt, og jeg og mamma drog i vei. Pappa var ganske så stresset når jeg vekket dem, og ba oss skynde oss i vei. Han var nok litt redd for at lille gutt skulle komme fort han:).
Vi kom ned til jordmor og hun sjekka meg. Hadde ikke så mye åpning, men nå blødde jeg mer enn noen gang. Satt på do, og det kom veldig store koagler! Og da snakker jeg om store klatter altså. Jordmor rekvirerte sykebil, og vi drog utover med en eneste gang. Dette likte hun ikke. Jeg fikk ringt sambo, så han kom kjørende etter med bil. Hadde det vært politi ute den natta, hadde nok sambo fått seg en kraftig bot, hehe..
Turen til sykehuset tok en time. Heldigvis hadde jeg jordmora med meg. Det var så betryggende. Vi kom frem på sykehuset klokken 05.00...Der ble vi tatt imot av veldig snille nattevakter. Overlegen kom også, siden jeg blødde så mye. Og hun sa at dette var ikke noe å vente med, så vi må ta keisersnitt! Jeg rakk liksom ikke å tenke så mye der jeg lå oppi senga med alle de andre rundt meg. Veneflon ble lagt inn, kateter måtte jeg også ha, drypp kom på plass... Og vips var jeg kommet inn på operasjonssalen. Der ble jeg godt tatt imot av folk i grønne klær:)
Spinalbedøvelsen gikk kjempe fint. Og jeg ble lam i fotene på null komma niks. Jeg husker jeg at til den ene legen at jeg ikke trodde at bedøvelsen ikke virket ennå... Det var da panikken kom! Jeg skal opereres og snart bli mamma, var jo ikke slik jeg trodde det kom til å bli. Han sa jo da, det tror jeg nok den gjør, for vi har allerede begynt å operert! Okai, var det eneste jeg sa.
Etter bare noen sekunder kom verdens fineste gutt til verden. Jeg fikk så vidt se han, før de tok med seg den nye verdensborgeren og sambo ut for å stelle. Så da låg jeg der da... alene mens legene sydde meg sammen igjen! Ble så utrolig glad og stolt når de kom inn igjen med han. Da låg han stort sett i armene mine resten av den dagen:)!
Grunnen til blødningene viste seg at det kunne muligens være morkakeløsning! Så jeg er så glad at de tok den raske beslutningen som de gjorde den dagen for snart ett år siden:)!
Nå kunne jammen ikke livet vært bedre:)!
Kirsti:)
