Fødseldepresjon: Alene og redd

Hun var alene, gravid og stadig utsatt for trusler gjennom svangerskapet. Etter barnet ble født utviklet hun stadig mer alvorlige symptomer på fødselsdepresjon.

Fødseldepresjon: Alene og redd
Publisert
Sist oppdatert

Jeg visste allerede fra jeg var fire måneder på vei, at jeg kom til å bli aleneforsørger for dette barnet. Jeg opplevde et samlivsbrudd, hvor jeg fysisk måtte kaste ut eksen min. Han truet meg og mine og ville ikke la meg være i fred. Gjennom hele svangrskapet levde jeg i frykt for hva han kunne gjøre med meg.

LES OGSÅ: Fødselsdepresjon  

Har aldri vært så ensom noen gang

Mine foreldre prøvde så godt de kunne å være der for meg. Noe som var vanskelig – de bodde i utlandet. Bruddet medførte at jeg også mistet mange av mine venninner, jeg hadde derfor som lite nettverk rundt meg.  Jeg følte meg veldig alene i verden når jeg satt der høygravid og alene i mitt store barndoms hjem. Jeg gikk til ultralyd alene,  jeg gikk til jordmor alene,  jeg gikk til legen alene. Jeg var alene og hadde ingen andre. Utenom søndagsmiddag hos tante og onkel og 3 dager på høyskolen, hadde jeg ikke mye sosial omgang med noen. 

Mamma og søsteren min flyttet heldigvis hjem til Norge tre uker før termin. Klokka fem om morgenen startet fødselen, og mamma var der for meg.  Fra første stikk i ryggen til sønnen min kom til verden tok det 5 timer. Jordmoren sa til meg at jeg hadde hatt en drømmefødsel. 

Jeg husker så godt at han sugde tak i puppen med en gang sykepleieren la han inntil brystet. Mamma var helt utslitt etter å ha vært min støttespiller igjennom fødselen, så hun og søsteren min dro hjem like etter jeg ble trillet inn på barsel. 

Jeg satt i sykesenga helt alene og kikket på min sovende sønn, og var nesten litt forundret over at dette var mitt barn. Jeg strøk han på kinnet og hvisket alt mulig til han. Jeg lovet han, at jeg alltid skulle ta vare på han, være glad i han, uansett hva livet vårt ville bringe av sorg og glede. Jeg kjente lykken! 

Senere den dagen når de andre fedrene begynte å strømme inn på rommet, slo virkeligheten tilbake på meg. Jeg lå der og hørte på mammaene og pappaene sammen, beundre sitt eget lille barn. Tårene trillet stille nedover kinnet mitt, og med det var ensomheten kommet tilbake til meg. Jeg var alenemamma nå!

Nye trusler fra barnefar

Første uken fikk jeg ikke roen som jeg hadde trengt. Advokaten til barnefaren begynte å ringe og true med retten og alt annet mellom himmel og jord. Istedenfor å kunne nyte tiden med barnet mitt, måtte jeg mentalt forberede meg på en tøff kamp om barnet mitt. De første ukene, de første månedene satt jeg med den største klumpen i magen. Jeg var så redd for hva han ville finne på og hva utfallet av mekling og rettsmøter vil være. Jeg raste ned i vekt, jeg så ut som et skjelett med alt for store bryst. 

Vi hadde ett meklingsmøte etter ett par uker etter fødsel som jeg husker, jeg vet vi hadde flere men de husker jeg ikke. Jeg husker det ene møtet så godt, for da raste verdenen min sammen enda mer. Barnefaren skrek og kjeftet. Han fortalte at han hadde kamerater som bare ventet på å se meg, da skulle de drepe både meg og sønnen min. Jeg fikk ikke vite hvem disse personene var. Og fra den dagen turte jeg ikke å gå ut alene med sønnen min på ett år, livredd for disse personene.

Ble mer og mer likegyldig

Alt dette skjedde løpet av den første måneden jeg hadde blitt mamma. Jeg begynte å merke at jeg ble mer og mer likegyldig mot sønnen min. Jeg orket så vidt å amme han, jeg hatet når han skrek. Jeg ønsket mange ganger å ikke se han. 

Jeg begynte å angre på at jeg hadde fått sønnen min. Tankene kvernet i hodet mitt: "Hvis atte, om atte.." Jeg fant jo ut så tidlig at jeg var gravid, hvorfor var jeg så dum å beholdt denne ungen. Jeg kunne jo være fri fra alt nå, hadde sluppet å håndtere denne mannen. En mann jeg ikke ville ha livet mitt! 

Sønnen måtte på sykehus

På dagen når sønnen min var 2 måneder ble han ordentlig syk. Det føltes ut som han hadde langt over 40 i feber. Mamma og jeg tok han på legevakta, men ble bare sendt hjem igjen, han hadde visst bare vondt i halsen. 

Dagen etter var han blitt verre, vi dro tilbake til legevakta. Fra der fikk vi beskjed om å dra rett på sykehuset. Der ble vi lagt inn med en gang på isolat, og sønnen min ble satt på antibiotika. Han hadde store skorper rundt munnnen og resten av kroppen og fikk nesten ikke i seg pupp, på grunn av brannkopper med gule stafylokokker.

Vi lå der i to uker, jeg hadde bare mamma som kom innom så ofte hun kunne. Sykepleierne virket som de glemte meg, jeg fikk ikke pause fra å passe på sønnen min der han lå og var så syk. 

Jeg stelte sønnen min, jeg matet sønnen min, men jeg følte ingenting. Jeg var ikke redd for å miste han, for jeg var ikke glad i han. 

Jeg satt ofte å fantaserte om jeg bare gikk ut av sykehuset å aldri kom tilbake. Da hadde alt dette vært over. Når jeg satt å følte og tenkte slik, skammet jeg meg med en gang.  Hvilken mor var jeg som ikke var bekymret over at han var så syk? 

Kvelden etter vi ble sent hjem ble han bare verre. Vi kjørte tilbake til sykehuset og ble i hui og hast sendt tilbake på isolat. Legen informerte mamma og meg om at det var godt vi kom så fort. Fire timer til hadde infeksjonen gått i blodet og han kunne død. Vi lå på isolat i to uker til. Det var snø og kaldt når vi ble lagt inn og det var vår og sol når vi ble skrevet ut. 

Hadde lyst til å kaste sønnen i veggen

Ukene gikk og sønnen min var frisk og glad. Men mammaen hans hadde det vondt. Jeg gråt om natten og sov om dagen. Mamma så alt som foregikk, hun hjalp meg med sønnen min. Men hun hjalp ikke meg. 

Jeg følte ennå ikke noe morsfølelse for sønnen min. Han var bare noe jeg måtte ta meg av. Når han gråt om natten hadde jeg mange ganger lyst til å bare kaste han i veggen. Andre ganger lot jeg han bare skrike, mens jeg selv lå med puta over ørene. Jeg skjønte ikke hvorfor folk snakket om hvor fantastisk det var å bli mor. Jeg følte ikke noe av dette, jeg følte barnet mitt var en byrde. 

Min egen far forstod at noe var galt

En dag hadde jeg et møte med advokaten min og pappa passet sønnen min for meg. Når jeg kom hjem satte jeg meg ned å så på sønnen min som sov i bilstolen. Jeg bare satt der å kikket ut i lufta, og sa ingenting. Pappa prøvde å spørre hvordan møtet hadde gått, men jeg svarte ikke. 

Min far er ikke den som tar tøffe samtaler med deg. Men overraskende nok var det han som spurte hva som feilet meg. Han hadde følt jeg hadde vært så kald mot sønnen min. 

Jeg hylte og kjeftet og spurte hvordan han kunne si noe slikt. I det pappa la armene rundt meg og roet meg ned, da begynte jeg å hulke og gråte. Jeg tørket tårene og kikket på sønnen min som da var 4 mnd. 

– Pappa, jeg vil ikke ha han, jeg er ikke glad i han, sa jeg.

Pappa satt med tårer i øynene og spurte hvordan jeg kunne si noe slikt. 

Familievernkontoret ble vendepunktet

Litt etter denne episoden, begynte jeg å gå til familievernkontoret. Jeg snakket aldri om følelsene jeg satt med overfor sønnen min. Jeg fikk bearbeidet frykten for min eks samboer. 

De neste månedene gikk og jeg kjente at jeg begynte å glede meg over de små tingene med sønnen min. Jeg begynte å kjenne en varm følelse i hjerte, når jeg tenkte på han, når jeg badet han, matet han eller koste med han. Jeg begynte å oppleve morsfølelsen. Det var fremdeles dager hvor jeg følte likegyldigheten, men ikke like sterk. 

Jeg fikk aldri ordentlig hjelp for fødselsdepresjonen jeg levde med de første 6 månedene av sønnen min sitt liv. Jeg jobbet meg igjennom det på den beste måten jeg kunne selv. Jeg skammet meg for mye til å kunne innrømme overfor legen min eller helsesøster, at jeg ikke følte noe overfor sønnen min. 

Sørger over det jeg mistet

Jeg vet mamma og pappa så at jeg sleit, men jeg tror ikke de skjønte hvor ille det var. Jeg spiste ikke, jeg gråt hele tiden og jeg følte ingenting overfor sønnen min. Det er noe av det mest grusomme jeg har opplevd i mitt voksne liv. Jeg følte meg som den verste moren i verden. Jeg vet nå, at det ikke var min feil at jeg følte og hadde det slik. Men jeg sørger fremdeles over tiden jeg føler jeg mistet med sønnen min. Han hadde bare meg og jeg skulle ha vært mer glad i han. Jeg sørger over at jeg ikke husker de små øyeblikkene, de store fremskrittene som skjer hos et barn første 6 mnd. Jeg levde i en tåkelagt tilværelse, som gjorde at jeg husker veldig lite. 

Når jeg ble gravid med nummer to. Var jeg livredd for at jeg skulle oppleve det samme igjen. Og av alle ting begynte eksen min å lage problemer igjen, midt i svangerskapet med nummer to. Jeg begynte å kjenne depresjonssignal ene komme. Jeg ville bare sove igjen og bare gråte. Noe var opplagt hormoner, men ikke den tunge følelsen jeg satt med. Den hadde jeg følt før! 

Gikk i terapi

Jeg kontakten helsestasjonen til eldstemann og forklarte hva jeg følte, og problemer med eksen min. Hun sendte meg videre til en dame som jeg gikk til i et år, 1 dag i uka. Dette var første gang jeg fikk bearbeidet alle tingene som hadde skjedd de siste 7 årene. Hun forklarte meg hvordan det å være utsatt for en belastning eller flere, kan føre til fødselsdepresjon og svangerskapsdepresjon. 

I dag føler jeg bare stor kjærlighet for begge barna mine, er det noe jeg fremdeles har dårlig samvittighet for. Spesielt etter jeg fikk yngstemann hvor jeg følte alt det magiske man skal føle. Jeg skulle ønske at jeg hadde følt alt dette for min eldste sønn også. 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer