Tirsdag den 06.04.2004 dro jeg og min samboer til mine foreldre i Rakkestad. Vi skulle sove der til dagen etter, noe vi gjorde relativt ofte egentlig. Natten kom å vi skulle legge oss, og ante fred og ingen fare. Vi sovnet alle sammen, men ca 05.00 våknet jeg av at jeg hadde store smerter i magen og ryggen.

Siden dette var mitt første svangerskap så ante jeg ingenting om hva dette kunne være. Jeg gikk inn på soverommet til min mor, og spurte henne hva dette kunne komme av. Hun fortalte meg at ut fra mine beskrivelser så hørtes dette ut som rier, og at jeg burde ringe til fødeavdelingen ved Fredrikstad sykehus. Jeg hørte selvfølgelig på min mor, og gikk rett ned å ringte. Da fikk jeg beskjed om å komme rett ned til føden. Min mor sto opp, vi kjørte til Fredrikstad sykehus. Min samboer og min far ble igjen hjemme, da vi ikke visste hva som kom til å skje når vi kom ned til sykehuset, så vi bestemte oss for at vi skulle ringe hjem til dem hvis vi fikk beskjed om at fødsel kanskje kom i løpet av dagen.Da vi ankom sykehuset klokken: 05.30 den 07.04, ble vi beordret rett til fødeavdelingen. Da vi kom opp dit måtte jeg igjennom faste rutiner. Da kom de med CTG maskinen og "satte" på meg masse slanger, for de skulle måle hjerteslagene til babyen. Både jeg og jordmoren hørte de godt, trodde vi. Da de fikk dette ut på et skjema, skjønte de at det var noe som var galt. De sa ingenting til meg, kun at vi skulle ta en ultralyd. Vi forflyttet oss til et annet rom, og legen som tok denne ultralyden satt lenge å så på skjermen uten å si noe. Jeg kunne ikke se skjermen fra der jeg lå, så sa hun at hun måtte hente overlegen for å få det bekreftet. Jeg skjønte ikke hva hun mente, og lå der bare å smilte og gledet meg til å føde mitt første barn.Da kom det inn en lege til og han satte seg ned å så på skjermen, og sa ingenting. Så etter en stund snudde han seg til meg og sa: Jeg må dessverre meddele dem om at deres barn er dødt. Jeg oppfattet ikke hva han prøvde å fortelle meg, så jeg lå der bare å smilte å svarte: Ja, ja. Han sa dette om igjen og om igjen til meg, så til slutt spurte han meg om han skulle hente min mor, og fortelle henne hva som hadde skjedd. Da gikk det opp for meg at mitt barn ikke var mer. Min mor kom inn og visste da enda ikke hva som hadde skjedd, helt til hun så meg ligge der å gråte. Da fortalte legen henne situasjonen, også fikk jeg og min mor være litt alene på rommet. Dette var den verste beskjeden jeg noen gang har fått, men det var ikke stort jeg kunne få gjort med dette. Vi gikk inn på et annet rom, der var det to jordmødre og en lege.Vi snakket en stund om situasjonen og hva som skulle skje videre nå, jeg fikk beskjed om at jeg måtte føde barnet mitt på vanlig måte. Det var nesten som å få et slag i ansiktet, jeg trodde aldri at jeg måtte det siden barnet var dødt. Jeg spurte hvorfor jeg ikke kunne få keisersnitt, og fikk da i svar om at det kunne være skadelig for meg, og at det ikke var vanlig selv om barnet ikke levde, dette var da bare noe jeg måtte finne meg i. Legen sa til oss at vi kunne dra hjem og fortelle resten av de pårørende om situasjonen, og at vi måtte komme ned igjen hvis jeg fikk veldig vondt, men senest klokken 12.00.Jeg og min mor gikk da ut av sykehuset for å dra hjem, og ringe til min far på veien hjemover for å fortelle hva som hadde skjedd. Det kom selvfølgelig som et sjokk på han også, og sa at vi skulle snakke mer når vi kom hjem. Da vi ankom Rakkestad satt min samboer og min far i stuen med tårefylte øyne. Etter mye prat og gråt ringte min samboer til sine foreldre og fortalte hva som hadde skjedd, de ble enige om at vi skulle møtes hjemme hos meg og min samboer i Sarpsborg.Dette ble en tung og grufull morgen. Rundt klokken 11.00 bestemte vi oss for at vi skulle reise til sykehuset, vi reiste nedover alle sammen. Vi ankom sykehuset rundt 11.30 og ble tatt i mot av jordmoren jeg hadde snakket med tidligere når jeg var nede. Vi ble nå vist inn på et rom hvor vi kunne være frem til det nærmet seg fødselen.Jeg gikk nå frem og tilbake med sterke rier, dette gjorde grusomt vondt synes jeg, ante ikke om jeg skulle sitte, stå, ligge eller gå.. Alt gjorde vondt. Etter ca 1 time satte de Eputural i ryggen på meg, det var som natt og dag, utrolig hvordan smertene ble dempet.Rundt klokken 14.00 var jordmoren inne hos meg for å måle åpningen min og litt annet. Hun sa jeg skulle prøve å legge meg ned på sengen og slappe av litt, så kunne jeg bare dra i snoren hvis det var noe. Alle gikk ut av rommet mitt så jeg skulle få litt fred, akkurat da gi lokket døren, så kjente jeg en utrolig smerte i magen som presset ned mot underlivet mitt. Jeg fikk strekt meg så jeg fikk tak i snora og bedt om hjelp. Da kom jordmoren springe inn på rommet til meg. Jeg fortalte hvordan smertene var, og hun undersøkte åpningen min og sa at nå var fødselen i gang. Min mor og min svigermor måtte forlate rommet, mens jeg fødte. Det var vondt både fysisk og psykisk å føde mitt barn. Det tok ca 37minutter så var fødselen over.Jeg fikk en vakker liten jente som veide 2490g og var 51cm lang, hun hadde mørkt hår med anelse av rødskjær. Jordmoren tok henne med ut for å vaske henne litt og ta på henne et pledd, og sa at min mor og svigermor kunne komme inn til meg.Etter ca 1 time kom jordmoren inn igjen med min skjønne prinsesse i en barneseng, hun tok henne opp av sengen og la henne ved siden av meg.. Hun var så vakker der hun lå, men dessverre så kald og livløs.. Det var nydelig og en deilig følelse å ha hun ved siden av meg, men samtidig så kald og rar. Jeg hadde mitt barn ved min side som jeg aldri fikk se smile, aldri fikk se le, eller si sitt første ord eller ta sitt første skritt. Det var en tanke som aldri gikk ut av mitt holde den tiden hu lå der.