14. februar i år skulle jeg og to venninner en liten tur med Danmarksbåten, som en siste liten utskeielse før fødselen, som lå litt over en måned frem i tid. Men slik skulle det ikke gå. På grunn av litt forhøyet blodtrykk på den vanlige kontrollen hos jordmor uken før, måtte jeg komme tilbake for en ekstrakontroll for å se an utviklingen. Jeg ble sendt til fastlegen min, som sendte meg videre til kvinneklinikken, der de konstanterte at jeg hadde svangerskapsforgiftning.
Der ble jeg innlagt for observasjon noen dager. Så der lå jeg, mens mine venninner var på vei til Danmark, fikk nå i alle fall "skifte stue" jeg også. Jeg var nå i uke 35 og var, bortsett fra høyt blodtrykk, i grei form. Derfor var det litt tidlig å sette i gang fødselen, så det var ikke annet å gjøre enn å vente- på sykehuset... det ble noen lange dager, men jeg var nå i alle fall på det tryggeste stedet, dersom noe skulle skje.
Tirsdag 28. februar under legevisitten om formiddagen kom legen inn til meg og sa at nå skulle de sette i gang fødselen! Jeg fikk litt tid på meg til å fordøye nyheten og å ringe til min samboer, som sa han skulle komme fra jobben med en gang. Etter at jeg fikk stikkpillen som skulle sette i gang fødselen måtte jeg ligge i to timer, og i løpet av den tiden kom samboeren min. Etter disse to timene kunne jeg gå rundt på avdelingen som jeg ville. Det var lite som skjedde, kjentes litt ut som jeg hadde mensen, men ellers var alt som vanlig.
Ut på ettermiddagen fikk jeg en ny kur og måtte ligge i to nye timer. Min samboer og jeg prøvde å få fødselen i gang ved å gå litt i gangene og utenfor sykehuset, men det var lite som skjedde, bare noen svake sammentrekninger, som forsvant igjen. Fikk enda en ny kur rundt midnatt, før jeg la meg. Min samboer fikk ligge på sofaen på tv rommet på avdelingen, mens jeg lå på rommet mitt, og håpet at noe skulle skje, noe det ikke gjorde.
Neste morgen undersøkte legen meg, men det var ingen endring fra dagen før, så hun ga meg derfor to stikkpiller, for å se om dette ville få fortgang i sakene. Mens jeg lå med sparketesten, kjennes det ut som om noe er på vei til å skje, men dette forsvant så fort jeg ikke lå på ryggen lenger. Jeg og samboeren min forsøker å få tiden til å gå. Vi går litt rundt på avdelingen, spiller yatzy og ser på TV, men det er ingenting som skjer.
I tre tiden får jeg beskjed om å gå inn på rommet mitt for å ta en ny sparketest, før jeg får enda en kur for å sette fødselen igang. CTG en blir koblet til, og vi hører hjerteslagene godt, i motsetning til tidligere da de hadde en tendens til å falle ut hele tiden. Etter en stund kjenner jeg noen små sammentrekninger, men jeg er usikker på om det er skikkelige rier, eller om de kommer til å forsvinne igjen. Klokken begynner å nærme seg fire om ettermiddagen. Litt etter fire kom jordmoren inn og koblet fra CTG en, og ba meg gå og spise middag før legen skulle komme for å undersøke meg igjen. Min samboer bestemte seg for at han skulle benytte anledningen til å få kjøpt seg noe middag han også. Da jeg kom inn i spisesalen, fikk jeg vondere rier, noe som gjorde det vanskelig å sitte i ro og spise middag, var ikke akkurat så fristende med mat da, uansett.
Når jeg kom inn på rommet igjen, måtte jeg legge meg på sengen for å vente på legen. Fikk flere rier mens jeg lå og ventet. Legen kom for å undersøke meg ca. 1635, og fortalte da at nå var ting begynt å skje, og jeg kunne bli flyttet over til fødeavdelingen.
Samboeren min var ikke kommet igjen fra middag, så jeg begynte å pakke sammen tingene mine selv, noe som ikke var så lett, for nå kom riene ganske tett, og da var det bare å lene seg over sengen og puste seg igjennom rien. Men jeg fikk nå omsider pakket kofferten min, før jordmoren kom inn igjen og sa at jeg skulle få klyster. Men først måtte det tas blodprøver. Samboeren min kom omsider tilbake, og sammen med en av sykepleierne pakket de sammen resten av sakene mine, og kom trillende med sengen min og jeg var klar for å komme inn på fødeavdelingen. De bestemte seg for at jeg heller skulle vente med å få klyster til jeg kom inn der. Jeg husker at den ene jordmoren sa at så snart blodprøvene var klare, kom jeg til å få epidural på grunn av mitt høye blodtrykk. Dette gjorde meg lettet, for jeg hadde grudd meg til å spørre om det. Klokken var nå ca.1700
Da vi kom inn på fødestuen, ble jeg sendt videre inn på badet, hvor jeg skulle få klyster, og så skulle jeg få ta et bad i badekaret. Etter at jeg hadde fått klyster fikk jeg være alene inne på badet, mens jeg gjorde det jeg skulle. Nå kom riene omtrent hele tiden, og jeg begynte å bli svimmel. Da jeg omsider skulle opp i badekaret kom min samboer inn for å være med meg. Det varme vannet kjentes utrolig deilig med det samme, men i det samme jeg kom opp i badekaret, kjentes det ut som jeg måtte fryktelig på do, noe jeg fortalte min samboer. Han hentet en jordmor, og plutselig skjedde alt på en gang. Husker bare en stemme som sa at jeg ikke måtte trykke, og at jeg måtte komme opp av badekaret med en gang. Klokken 1735 var vi inne på fødestuen igjen og de undersøkte meg, og hjalp meg over i en fødeseng. I alt kaoset, hilste jeg på jordmorstudenten som skulle være med å ta imot babyen min. Jeg husker at samboeren min spurte om det var forsent med epidural, noe det selvsagt var, men jeg fikk noe lokalbedøvelse i skjeden sånn at jeg ikke skulle kjenne det voldsomme presset så mye.
Fikk omsider beskjed om å presse. Mens jeg lå der med pressrier, kom det noen inn og skulle ta enda en blodprøve, noe det var blitt tatt en del av etter hvert. Samboeren min stod ved siden av meg hele tiden og trøstet meg, og omsider kjente jeg hode presset på, og etter et par pressrier til, klokken 1755, skled omtrent min lille gutt ut, de tok noen sekunder før han ga fra seg et lite skrik, og vi kunne puste lettet ut. De måtte suge ut litt fostervann fra nesen hans, før min samboer fikk klippe navlestrengen. Og så, endelig, fikk jeg den nydelige lille gutten opp til meg, det var en helt ubeskrivelig følelse. Han var så liten og perfekt. Det var så deilig å være ferdig, og at jeg slapp å ha en hard og lang fødsel. Alt var over på to timer, og for meg var fødselen en fin opplevelse, og ikke skremmende, noe jeg hadde fryktet på forhånd. Selv om jeg måtte være på sykehuset i to uker før fødselen, synes jeg hele opplevelsen var fantastisk, og jeg er glad og takknemlig for at alt gikk så bra, noe jeg vet ikke alltid er en selvfølge.
