Nå er det i gang!
Sjette januar 2004 skulle jeg gå og legge meg for kvelden. Omtrent samtidig med at jeg hørte de første snorkene fra mannen min, merket jeg at noe var i ferd med å skje. Små sammentrekninger som ikke var spesielt smertefulle, mer irriterende. Etter et par stykker tittet jeg på klokken i taket og tok tiden på dem og de kom med ca 10 minutters mellomrom. Egentlig visste jeg at jeg burde sove men det var litt for mange tanker i hodet så etter en liten stund ga jeg opp, stod opp og ringte fødeavdelingen. De sa jeg kunne se det an litt til og komme inn når det var ca 5 minutter mellom veene. Jeg satte meg godt til rette i sofaen (så godt det lar seg gjøre med stor mage og rier i alle fall) og surfet på Mammanett og sendte e-post til venner. Når klokken begynte å nærme seg 3 om natten var det 5 minutt mellom riene og jeg gikk for å vekke mannen min. Hvis jeg blir nødt til å vekke ham midt på natten neste gang tror jeg at jeg skal ha med meg kamera for uttrykket hans når han spratt ut av senga var virkelig verdt å få med seg. Jeg forklarte at jeg ikke trodde vi hadde det travelt så han kunne godt dusje og spise litt før vi dro. Det var masse snø også så han måtte måke ut bilen før vi kunne kjøre til sykehuset. Vi tok oss til og med tid til å kjøre innom bensinstasjonen på veien for å kjøpe litt kjeks, frukt, vann og noe lesestoff.
Jeg skulle gjerne føde litt, jeg
Vel fremme på sykehuset gikk vi inn på vaktrommet hvor jeg annonserte blidt og fornøyd at "jeg skulle gjerne føde litt, jeg". Jordmødrene så skeptisk på meg og svarte at "vel, det ser ikke ut som du har vondt nok til det ennå". Jeg ble litt forfjamset av svaret deres men jeg fikk i alle fall lov til å komme inn på et undersøkelsesrom hvor jeg ble lagt på en benk for å registrere riene. Humøret var på topp og jeg var helt klar for jobben som ventet meg. Etter en halvtimes tid kom det en jordmor inn for å sjekke åpningen og for å gi meg den første av flere nedturer. Det var bare 1 cm åpning, her var det bare å komme seg hjem igjen. Jeg skjønte ingenting, riene mine var jo med 5 minutters mellomrom og jeg var jo helt klar for å føde, jeg kunne jo ikke bare bli sendt hjem igjen. I bilen på vei hjem var det gode humøret forduftet og det ble både noen tårer og noen ikke helt pene navn på jordmoren.
Hjem igjen og igjen
De neste timene gikk med til å prøve å slappe av, noe som ikke var så vellykket. Vi prøvde å se en film men måtte ta pause med noen minutters mellomrom fordi jeg måtte opp og gå når riene kom. Etter mange, lange timer hvor det føltes som ingenting skjedde bestemte vi oss for å ta en tur på sykehuset igjen rundt lunsjtider. "Det er vel ingen vits i, vi blir bare sendt hjem igjen" sa jeg. Ganske riktig, når jordmoren sjekket åpningen strakk hun litt i livmortappen og sa "jeg kan være snill og si at det er 2 cm åpning, det er nok best dere drar hjem igjen."
Oversvømte fødestua
Ved tredje besøk på sykehuset senere på ettermiddagen ble jeg allernådigst lagt inn etter en "snill" måling av åpningen til 3 cm. Jeg fortalte jordmor at jeg helst ikke ville ha epidural men at jeg gjerne ville ha akupunktur. Hun lovet at hun skulle forsøke å ordne det og sa at jeg kunne ta meg en varm dusj i mens. Den varme dusjen ble ikke så veldig lang for mannen min kom løpende inn på badet og sa "du oversvømmer hele fødestua". Sluket på badet var tett og siden badet lå noen cm høyere enn fødestua med skrå dørstokk nedover rant alt vannet inn der. Mannen min fant noen håndklær i et skap og tørket opp som best han kunne.
Puttet i seng med feber
Jordmoren puttet meg i sengen for å måle riene og der ble jeg liggende. Helst ville jeg ha beveget litt på meg men jeg fikk beskjed om å ligge stille mens de ble målt. Siden målingen viste at riene var veldig korte og lite effektive bestemte jordmor seg for å ta vannet for å se om det hjalp. Hun satte en elektrode på babyens hode også for å holde følge med pulsen. Problemet med alle ledningene var at jeg ikke fikk lov til å gå ut av sengen så der ble jeg liggende. Etter hvert fikk jeg ganske høy feber og de neste timene er relativt uklare.
Jeg husker at jeg etterlyste akupunktur men at jordmor fortalte at det ikke var noen på vakt som kunne sette det. Jeg fikk også drypp etter hvert og da ble det ennå flere slanger å forholde seg til og jeg fikk i alle fall ikke lov til å gå ut av sengen. Etter å vært i feberørske i flere timer var jeg dødssliten og etterhvert kastet jeg inn håndkleet og ba om å få epidural. Etterpå fikk jeg vite at på tidspunktet hadde jeg fremdeles bare 3 cm åpning på tross av at det nå var blitt kvelden 7. januar og jeg hadde hatt drypp en god stund.
Epidural hjalp
Når anestesilegen omsider kom, etter noe som for meg føltes som en evighet men som jeg etterpå fant ut var ca en halv time, fikk jeg for første gang lov å sette meg opp i sengen og bare det hjalp betraktelig på formen. Når epiduralen var satt skrudde også jordmoren opp dryppet til full styrke og omsider begynte ting å skje. Jeg begynte å ense hva som skjedde i verden rundt meg og hadde faktisk lyst på mat men bare ferdigskrelte eplebåter og de måtte være tynne. Mannen min stilte villig opp og fikset det, glad for endelig å føle at han kunne gjøre noe nyttig.
Endelig opp og stå
Klokken elleve var det vaktskifte og hvem kom ikke inn andre enn jordmoren som hadde sendt meg hjem første gangen. Det viste seg at hun egentlig var veldig hyggelig og mye mer hjelpsom en den jordmoren jeg hadde hatt fram til da. Hadde jeg visst hvor stor rolle det spilte hvem som var jordmor hadde jeg bedt om å få bytte mye tidligere. Jeg fikk omsider lov til å komme opp av sengen og stå ved prekestolen og når pressriene begynte rett før midnatt slo hun av epiduralen.
Den siste delen av selve fødselen ble en kjempefin opplevelse
Jeg fikk stå ved prekestolen ganske lenge og når jeg skulle begynne å presse fikk jeg stå på kne i senga og lene meg mot ryggen av senga. Jeg ga beskjed til jordmor at hun bare fikk passe på at jeg ikke revnet og hun stilte opp med varme kluter og ordnet opp. Etter noen press var hodet ute og resten av kroppen var det en smal sak å få ut - en merkelig flopp, flopp følelse. Pappaen som hadde sagt på forhånd at han ikke ville klippe navlestrengen klippet i vei, stolt som bare det.
Morkaken måtte opereres ut
Jeg fikk Sigrid opp på brystet en kort stund men så startet problemene igjen. Morkaken kom ikke ut og jordmor prøvde å dra i navlestrengen og å sette akupunkturnåler i lilletærne og ved navlen uten at noen hjalp. Gynekologen ble tilkalt og han prøvde å løsne morkaken med hånden samtidig som han klemte og trykket på magen - ingen spesielt behagelig opplevelse. Etter en drøy halvtime hvor de prøvde sitt beste for å få den ut ble det bestemt at jeg måtte opereres. Jeg ble trillet opp på operasjonssalen i full fart og måtte la den nye babyen og pappaen være igjen på fødestuen.
Selve operasjonen var ikke så ille men jeg måtte i full narkose, noe som betydde at jeg måtte på oppvåkningen etterpå også. Der lå jeg til tidlig på morgenen og ventet på å få komme ned igjen til babyen min. Når jeg omsider ble trillet ned satt de på gangen utenfor heisen for det viste seg at de var blitt kastet ut av fødestuen rett etter at jeg ble trillet opp på operasjonsstuen. Siden jeg hadde vært operert fikk jeg ikke kommer på pasienthotellet men måtte ligge på barsel. Vi fikk noen minutter sammen på gangen alle tre før Sigrid og jeg ble trillet inn på tomannsrommet.
Baby over all forventning
Fødselen ble ikke som jeg hadde håpet men babyen ble over all forventning og nå håper vi på en bedre fødselsopplevelse også når den neste babyen kommer i september.
