Klokka 15.45, to dager over termin stod jeg midt på stuegulvet uten å ha kjent en kynner på aldri så lenge. Da sa det "plopp", og så var det akkurat som om det skjedde et eller annet merkelig inni den store kulemagen min. Det tok noen minutter før jeg husket å ha lest noe om en "ploppelyd" når vannet går, og da jeg sjekket om det var det som var skjedd, var det ikke tvil.
Hurra, nå skjer det endelig noe, tenkte jeg og vandret optimistisk rundt og ordnet de siste tingene til bagen, mens jeg ringte mamma, etc etc.
Mannen min, som var hjemme pga sykt barn, tilkalte sin søster for å sitte barnevakt, og fikk ordnet med evt. overlapping med en nabo.
16.07 ringte jeg føden med følgende beskjed: "Vannet gikk sånn cirka kvart på fire, og jeg tror kanskje jeg har noen smårier hvert 4-5 minutt, da bør jeg kanskje komme en tur?"
Jordmoren sa "Ja", og vi ringte naboen, som tok med seg brødskive og kom for å passe storebror mens han ventet på tante.
Da naboen var kommet fikk jeg den første vonde rien, som satte meg helt ut! Jeg knelte på gulvet og var rett ved å hyle av mine lungers kraft - klokka var 16.10. Nå har vi bare tida og veien, tenkte jeg! Da vi kom inn i bilen, tok jeg et godt tak i sikkerhetsselen med begge hender
og hylte! Riene kom hvert 3. minutt, og var styggvonde! Vi kom oss ut på E6'en, og da startet pressriene, etter ca 5 åpningsrier.
Det eneste jeg rakk å rope, var "Dette vil jeg ikke!" og "Jeg må ikke presse!" Men hva skulle jeg gjøre,da?
Det var styggvondt, og det var vondt hele tida - ikke noe opphold i det hele tatt (selv om jeg ved en anledning klarte å minne mannen min på at det sikkert var lurt å gire opp fra 3. til 5. gir i nedoverbakken når det gikk i 90 km/t).
Da vi hadde kjørt i fem minutter hadde mannen min forstått at vi aldri i verden kom til å rekke fram til Rikshospitalet, så han ringte 113 og avtalte å møte en ambulanse på ESSO-stasjonen. Da vi stoppet på ESSO'n var det ingen ambulanse der, jeg hang fremdeles i sikkerhetsselen og hylte, og jeg kjente hodet presse på mellom beina - ingen tvil om at babyen ville ut, nei!
Etter 20 sekunder, som føltes som bortimot to timer, kom det to ambulanser. Jeg rakk å
karre meg ut av bilen, og opp på båra. Båra ble skjøvet inn i ambulansen, og jeg sa "Babyen kommer, så dere får ta av meg bukser og støvletter".
Lystgass rakk jeg å skrike etter også, men det hadde de ikke, og alternativet rakk jeg aldri å smake på, for da kom rien som satte Håvard til verden. Da hodet var ute, var det slutt på riene, så vi strevde litt med å få ut resten av gutten, men han kom, og han var frisk og rask og helt utrolig vakker! Gutta fra ambulansen var så stolte og glade og ordnet opp! De pakket Håvard inn i aluminiumsfolie så han ikke skulle miste varme, og vi fikk mange gode og varme ulltepper rundt oss før vi kjørte til Rikshospitalet for innsjekking.
