Fødte på badegulvet
Fødte på badegulvet Vis mer

Fødte på badegulvet

Min andre fødsel var noe litt utenom det vanlige, forteller denne jenta. Hun trodde hun hadde god tid, men plutselig akselererte fødselen. Babyens hode var på vei ut, og hun var alene på badet. I det hun forbereder seg på å føde denne babyen alene, får hun endelig hjelp. - Helt ærlig: Beste fødselen jeg har hatt, skriver hun.

Barn nummer 2
Jeg er 29 år og samboer og med en sønn på snart 8 fra ett tidligere forhold. Jeg og barnefar hadde vært sammen i nøyaktig et år da vårt vesle gull ble unnfanget. Gleden var stor da spiren satt på andre forsøk, så nå var det bare å krysse fingrene for at den skulle klore seg fast. På ultralyd i uke 18 fikk vi vite at vi ventet ei jente. Svangerskapet forløp ganske greit, bortsett fra kvalme mellom uke 8-12, bekkenløsning  og hyppige kynnere, pluss de vanlige symptomene som trøtthet og vondt i ryggen. Men jeg koste meg under hele svangerskapet, og lengtet virkelig fram til den dagen lille prinsessa skulle komme.

 

Falsk alarm
4 uker før termin våknet jeg på natten med rier, som kom hvert 8. min. Kjente det både i mage og rygg, og trodde at nå hadde fødselen satt i gang, men det ga seg heldigvis etter noen timer. Så da var det bare å smøre seg med tålmodighet og fortsatt telle ned til termindagen. Trodde jeg...

Ellers så var den siste måneden ganske slitsom. Jeg fikk bihulebetennelse, ørebetennelse og skikkelig forkjølet og ble satt på to penicillinkurer ett par uker før termin. Jeg følte ikke akkurat at jeg hadde krefter til fødsel der jeg lå med feber innpakket i teppe på sofa'n. Jeg lengtet etter henne, samtidig som jeg syntes hun kunne drøye til jeg ble bedre. Jeg krysset fingrene for at denne fødselen ikke skulle bli så lang og slitsom som den forrige, men var veldig spent på hvordan det skulle bli denne gang. Ville jeg klare jeg meg uten smertestillende som sist? Hvordan kom far til å reagere, dette var jo hans første barn?

Les flere historier om ikke-planlagt hjemmefødsel:
- Pappa ble jordfar
- Babyen kom på 30 minutter
- Førstehjelp ved fødsel

Nå skjer det noe?
Første tegnet på fødsel startet når jeg gikk og la meg, natten før termindatoen. Da hadde jeg friskt blod sammen med utflod, så jeg hadde ett håp om at det kanskje skulle begynne. 03.50 våknet jeg første gangen med tak i både rygg og mage. Jeg ble liggende og se på klokka og etter 10 min kom det en rie til. Fant ut at det var bare å stå opp, for jeg fikk i hvertfall ikke sove.

Stod opp og satte meg litt ved data'n, spiste litt mat og lufta hunden, riene kom fortsatt med ca 8-10 min mellomrom. Klokka sju, stod guttungen opp, han satte seg og så på tv, mens jeg ordna mat til han og fant fram klær til skolen. Halv åtte vekket jeg sambo, han skulle på jobb til åtte. Jeg fortalte ham at jeg hadde rier med cirka 8 minutters mellomrom, men at det sikkert tok sin tid så han skulle bare reise på jobb så fikk jeg heller kontakte han senere når det tok seg opp. Han var ikke helt sikker på at han ville det, men jeg sa at dette kommer til å ta tid, så det var bare å reise. Ingen vits i å sitte og se på meg. Han reiste på jobb, og jeg kjørte storebror på skolen. Da vi satte oss i bilen, venta til jeg hadde hatt en rie, så kjørte vi. Det tar bare ett par-tre minutter og kjøre dit, men ville ikke ha noen rie mens jeg kjørte, så jeg sa ha det til han, venta på neste, og når den var ferdig kjørte jeg hjemover igjen.

Kontroll hos jordmor
Klokka ni hadde jeg fått beskjed om å ringe på jordmor for en kontroll den dagen, som sagt så gjort. Hun sa de hadde det ganske travelt, så om det ikke var noe spesielt ville hun jeg skulle vente til litt utpå dagen. Jeg sa som sant var at det hadde begynt og håpet ar det denne gangen ikke var falsk alarm, og fødselen skulle stoppe opp igjen.  Vi ble enige om at jeg skulle komme til kontroll. Jeg hoppet i dusjen, og kjørte så bortover til sykehuset, som er tre min unna hjemme. Jeg ble lagt på registrering, og det ble registrert rier med ca 8 min mellomrom. Etterpå undersøkte hun meg; 1 cm åpning. Det hadde jeg jo hatt i over en måned allerede. Det var fortsatt to cm igjen på livmorhalsen. - Dette kan nok ta sin tid, men jeg håper å treffe deg igjen i løpet av kvelden eller natta, sa jordmoren.

Jeg ringte mamma og sa at fødselen var i gang, men at det kunne ta lang tid. Jeg tenkte jo også på min første fødsel som tok 33.5 timer fra vannet gikk til han så dagens lys. - Ikke noe stress, mamma, sa jeg. - Du må komme deg på sykehuset nå sa hun, så det ikke blir hjemmefødsel, sa mamma strengt.
- Jada, jeg har god tid, svarte jeg.

En liten bytur
Deretter dro jeg til min svigerinne som også er min nabo og drakk kaffe. Hun måtte jo bare le av meg der jeg lente meg over stuebordet og pustet meg igjennom riene.  Mens jeg er der ringer jeg på ei venninne og spør om hun ikke har ett par varmeflasker jeg kan låne for smertelindring. Det hadde hun, så jeg skulle komme innom og hente dem når jeg dro på by'n en tur. Svigerinnen min tilbydde seg å gjøre det, men jeg ville ikke sitte hjemme og bare vente, så jeg dro nedover selv. Jeg var en tur inne på butikken og det møtte jeg ei venninne. Hun spurte om jeg ikke var i gang snart, og i det ho spør får jeg en ri, og lener meg over handlevogna. - Joda, sier jeg, det er 7 min mellom riene, men ikke noe spesielt vondt. Hun ler, og spør om jeg ikke skal hjem og hvile meg litt før det virkelig setter i gang. - Nei, det har jeg da ikke tid og tålmodighet til, svarer jeg da. Hun ønsker meg lykke til, og jeg fortsetter videre til en kafè der jeg drikker kaffe med min svigerinne og hennes foreldre. De rister på hodet og spør om jeg ikke skal hjem og legge meg litt, da de ser jeg reiser meg opp, lener meg over bordet og puster meg igjennom ei ri. Joda, snart, svarer jeg og setter meg ned igjen og drikker kaffen min. Da kaffen er drukket opp reiser jeg omsider til min venninne og henter to varmeflasker.

Fortsatt rastløs
Klokken nærmet seg ett nå, og jeg dro hjem. Satte meg i sofaen og satt litt på data'n. Vi hadde en del planer denne dagen, som kanskje ikke kom til å gå. Storebror skulle til pappa i dag, men først skulle jeg hente han på skolen, så skulle vi ut og spise middag, før vi skulle på julegrantenning sammen alle sammen. Klarte jeg dette, eller hvordan kom dagen til å gå videre? Nå var vel riene på ca 6 min tenker jeg, men enda ikke skikkelig vonde. Men vonde nok til at jeg ikke lenger klarte å sitte når de kom. Igjen ble jeg kaffetørst, så da rusla jeg like godt over til svigerinna mi igjen. Vi stod ute og tok en kaffe, mens jeg lente meg mot rekkverket gjennom riene. Hunden hennes svirret rundt meg, og skulle "passe" på meg, så den merket nok at det var noe, for sånn pleier han aldri å være. Det var litt morro å se at den reagerte såpass når jeg hadde rier.

Klokka var blitt kvart på to og jeg ruslet hjem igjen, la meg litt på sofaen, før jeg skulle hente storebror på skolen. Jeg satte meg litt på data'n igjen, etter jeg hadde satt fødebag, fotoapparat og videokamera klart i gangen. Pratet med mamma igjen og sa hvordan det lå an, og igjen fikk jeg beskjed om å komme meg på sykehuset, for noe fødsel på badegulvet ville hun ikke ha noe av. - Neida, men det er lenge igjen enda, sa jeg da. - Jeg klarer meg fint gjennom riene, så da har det ingen hast.

 

Fødselen akselererte
Kvart over to begynte riene å komme mye tettere, bare 4-5 min mellom. Nå var det på tide å ringe far til storebror og be ham hente ham på skolen. - Her blir det ingen middag eller julegrantenning sier jeg. Fødselen er i gang, så vi skal reise på sykehuset når dere har vært innom, sier jeg til ham på telefonen. Så ringer jeg sambo og forteller at han kan komme hjem; storebror blir hentet av far, så kommer de for å si hadet, og da skal vi på sykehuset sier jeg. Han spør om han bare kan gjøre seg ferdig med det han driver med. Det er ingen problem sier jeg.

NÅ er det vondt!
10 min senere kommer han hjem, da er klokka halv tre. Jeg sitter foran data for å slå av den, men får en skikkelig ri, reiser meg opp og lener meg over spisestuebordet. Akkurat da, for første gang den dagen, skulle jeg ønske jeg var på sykehuset. Fy f... så vondt. Sambo masserte ryggen min, men det var ikke behagelig i det hele tatt. Da rien var ferdig spurte han om han kunne ta seg en dusj før vi skulle reise, så jeg sa han bare skulle hoppe i dusjen, og at storebror kom snart for å hente skiskoene sine, og si hadet.

Jeg gikk ned i kjellern, men hadde knapt kommet meg ned trappa, før jeg fikk en rie til. Var sikkert ikke mer enn tre minutter mellom nå. Jeg pustet og pustet, men den gikk da over den også. Jeg hørte at telefonen min ringte, men hentet skoene og satte de i gangen oppe før jeg så hvem som hadde ringt. Satt meg i stolen og ringte opp igjen. Det var pappaen min som ringte for å høre hvordan det gikk. Joda, jeg forklarte hvordan det stod til, og sa at det var ikke lenge før han ble bestefar igjen nå. 

Fødsel ut av kontroll
I det jeg la på røret fikk jeg ei skikkelig rie til. Jeg lente meg over stolen, men det var ikke noe godt, så jeg gikk mot badet. Halvveis til badet, i gangen ved trappa ned til kjelleren går vannet, og jeg kjenner hodet kommer og jeg må presse... Dette var ikke planen min! Jeg roper på sambo som står i dusjen i kjelleren gjentatte ganger, men ingen respons. Han hører meg ikke. Kjenner jeg må presse, men kniper igjen det jeg klarer for jeg er jo helt alene. Hva gjør jeg nå?

Jeg skjønner jo at vi ikke rekker å komme oss på sykehuset, selv om vi bor bare to-tre min unna. Jo, jeg ringer 113 og sier det som det er; "Jeg står alene på badet, hodet på tur ut, sambo er i dusjen og hører meg ikke." I det samme da ser jeg storebror og faren komme kjørende, så jeg prøver å ta meg sammen, roper på faren hans så han kommer til badet også sier de bare må reise med en gang; ambulanse på vei og hodet er på tur ut! Får en ha det klem av storebror før de reiser, og jeg beveger meg inn på badet igjen, etter å ha ropt på sambo noen ganger til, og enda ikke respons. Nå tenker du som leser dette at jeg oppførte meg lite rasjonelt, og det har du helt rett i. Du kan lese mer nedenfor om hva jeg tenker om dette i dag, men husk på at det ikke er så lett å tenke klart når man kjenner hodet til babyen din er på vei ut.

Endelig kom hjelpen!
Jeg hadde fortsatt kontakt med 113, og fikk beskjed om å finne noen tepper jeg kunne legge på gulvet, så jeg får lagt meg ned.  Jeg ville jo ikke at ungen plutselig skal komme og deise i gulvet. ENDELIG kommer sambo løpende opp, får beskjed om å hente ett teppe, legger det på gulvet, tar over tlf og hjelper meg av med buksa så jeg får lagt meg ned. Jeg spør om han kan finne en klut og vri opp i kaldt vann til meg. Den legger han på panna mi, men den fjerner jeg raskt og legger den ned mellom beina mine. Det lindret utrolig godt den sviende smerten som kom når jeg begynte å presse. På 1-2-3 var hodet ute, og i samme øyeblikk stod ambulansefolkene i døra, og sambo kunne endelig sette seg på riktig plass, akkurat i tide til at veslejenta vår så dagens lys. Han var så skjelven at jeg måtte be han gå og hente kamera, for til tross for sjokkopplevelsen var jeg klar på at jeg skulle da ha bilde av gullet - med en gang!

Ambulansepersonellet var helt fantastisk. De visste hva de skulle gjøre, og det var ikke noe stress, ikke noe panikk eller noenting mens de drev på. Jeg følte meg veldig bra der jeg lå med henne på brystet.

Jenta vår var helt perfekt! Hun ble lyttet på og tørket litt av før vi fant en lue til å sette på henne. Vi bestemte for å ta morkaka på sykehuset, så de hjalp meg opp på båren, der jeg lå med vesle Emilie tett inntil meg. Stakkars jente, det var rundt minus 30 grader den dagen hun ble født, og hun måtte ut i kulda. Heldigvis lå hun godt innpakket på båren.

Jordmor lei seg
På sykehuset ble vi møtt av jordmoren jeg var hos tidligere på dagen. Hun var veldig lei seg. Hun hadde skjønt at det var meg når de hadde ringt henne, og kastet på seg klær for å bli med, men ambulansen hadde allerede reist. De skulle egentlig komme tilbake og hente henne, men det var jo ingen vits, for gullet var jo allerede ute. Hun hadde dårlig samvittighet for at hun hadde sendt meg hjem igjen på formiddagen, men som jeg sa til henne - dette kunne ingen vite! Fødselen var jo ikke ordentlig i gang når jeg var på kontroll. Hun tok en prat med ambulansefolkene mens jeg lå i senga der, så da ringte jeg like godt mamma: - Gratulerer du har blitt bestemor, og barnebarnet ditt ble født hjemme, på badegulvet! Men nå må jeg legge på, for nå skal vi ta morkaka, avsluttet jeg samtalen med. Morkaka kom ut uten problemer, jeg hadde nesten ikke blødd, og trengte ikke å sy ett eneste sting. Jeg må si jeg var utrolig stolt av meg selv da, og ikke minst sambo som fikk en litt annerledes start på pappatilværelsen.

Når snuppa var veid og målt fikk vi tildelt rom hvor vi kunne legge oss og slappe av litt og prøve oss på amminga. Det var jo ikke noe problem, og vi lå bare og kosa oss og nøt lille snupp. Litt senere på kvelden dro sambo hjem for å rydde opp hjemme, men det slapp han gitt, for der var jaggu min bror og svigerinne i full gang med å vaske opp etter meg. Det tror jeg nok han var glad for, for han hadde gruet seg veldig til det. Han kom tilbake igjen til meg utpå kvelden, og vi lå sammen og kosa oss hele natta. Dro hjem igjen dagen etterpå og kosa oss videre da. Herlighet hvor nydelig følelse det er å bli mamma!


Tanker i etertid
Det er utrolig hvor mye som skjer på kort tid har jeg funnet ut i ettertid. Måtte se på tlf min for å se når jeg ringte 113 da vannet mitt gikk, og da var kl 14.48. 14.58 var vesla ute:) Og det var mye som skjedde på de ti minuttene. Det føltes som en evighet. Jeg må bare fortelle til de som ikke har prøvd å holde igjen når du får pressrier; det er jaggu ikke lett. Det synes jeg nesten var det verste med hele fødselen, men jeg ville heller prøve det enn å føde alene. 

I ettertid har jeg tenkt på masse forskjellig, som f.eks:

  • Hvorfor ringte jeg ikke mamma og ba henne komme? Hun er spedbarnspleier, og vært med på mange fødsler. 
  • Hvorfor sa jeg ikke bare til storebror og faren hans at de kunne gå på stua, så hadde han fått sett søsteren sin før han dro? For meg hadde det ikke gjort noe, og ikke lager jeg noen lyder heller, så han hadde ikke blitt redd.
  • Hvorfor ba jeg ikke min eks om å gå ned og hente sambo? I stedet ropte jeg igjen på samboeren uten hell etter jeg hadde fått de ut døra. 
  • Jeg er glad jeg er en veldig rolig person, jeg fikk ikke panikk, men visste bare hva jeg måtte gjøre. Heldigvis så hadde jeg gått igjennom en fødsel før, så visste jo litt hva jeg gikk til. Men skal jeg være ærlig er dette den beste fødselen jeg har hatt! Jeg heller mot hjemmefødsel neste gang, da under kontrollerte forhold og med jordmor. Ikke bare fordi jeg vil føde hjemme, men jeg trives ikke på sykehuset. Der blir jeg bare rastløs og lengter hjem. Slapper av bedre hjemme, og heller derfor dit neste fødsel. Men da har jeg fått beskjed av barnefar at han skal sitte ved hodeenden. Det var ikke sånn han hadde sett for seg fødselen, men han ville heller ikke vært foruten. Det var en utrolig spesiell opplevelse, som ikke alle får være med på.
  • Hvis det blir hjemmefødsel igjen, så får jeg prøve å ikke "grise" så fælt... Jeg tror bestemt ikke min bror har så lyst til å rydde opp sånt gris en gang til. Men tusen takk til han og min svigerinne for at de gjorde det!

Ja, dette var min litt spesielle hjemmefødsel, styrtfødsel kan man godt kalle det, siden alt gikk fra stille og rolige rier, til at vannet gikk og ungen var ute etter ti min, og da hadde jeg nok klart å holde igjen pressriene i hvertfall 5-7 minutter tenker jeg. Men min beste fødsel også! Så får vi bare gjette oss til hvordan den tredje fødselen blir når vi kommer så langt!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: