Min samboer og jeg begynte for alvor å snakke om det å få barn sammen sommeren 2004. Samme høst sluttet jeg på p-pillene og da februar kom skjedde det endelig. Testen var positiv. Innerst inne visste jeg at det måtte skje nå, for i årshoroskopet mitt for 2005, sto det at den 26. oktober kom jeg til å oppleve det største i livet mitt! Jeg ringte legen min dagen etter, og da jeg kom på kontroll var jeg fem uker på vei. Legen sa jeg var tidlig ute med å bestille time, så da følte jeg meg litt vel overivrig. Terminen ble satt til 14 oktober. Jeg hadde allerede regnet meg frem til 9. oktober og med litt overtid som førstegangsfødende, stemte nok 26. oktober ganske bra.
Ukene før vi spredde det glade budskap gikk forferdelig sakte. Da jeg var ni uker på vei klarte vi ikke å vente lenger. Vi dro til bakeriet og kjøpte noen boller og en kakepynt, som vi stakk i den øverste bollen i posen. Kakepynten var en stork som holdt en liten baby med nebbet sitt. Så dro vi på runde til de kommende besteforeldrene. Vi ga dem posen med bollene og sa vi hadde boller til kaffen. Det var utrolig morsomt å se reaksjonene da det gikk opp for dem hva som var på ferde. De ble helt i ekstase, og nesten alle som vi fortalte det til så på meg at vi kom til å få ei lita jente. Jeg saumfarte alle sider for gravide på nettet, og kom over mange myter om bestemmelse av kjønn. Selv om det ikke spilte noen rolle hva det ble, var vi utrolig nysgjerrige. Vi ville finne ut av det på egenhånd, men ønsket ikke få bekreftet eller avkreftet vår teori på ultralyd. Vi kom også frem til at det måtte bli ei jente. Navnelisten var uendelig lang, men i løpet av sommeren bestemte vi oss for at det enten måtte bli en liten Oskar, eller ei lita Thea.
Det var helt fantastisk å kjenne de aller første bevegelsene fra babyen, og jeg så virkelig frem til timene hos jordmor og lege. Det var så betryggende å få en bekreftelse på at alt var som det skulle. De månedlige timene ble til små del-mål. Neste gang er jeg i uke 30, da er det bare 12 uker igjen osv…
Da jeg var i uke 29 fikk jeg akutt diare etter et lasagnemåltid, og dette utløste kramper i magen, som kjentes ut som rier. Jeg ble lagt inn på sykehuset til kontroll. Jeg hadde svake rier, men heldigvis stoppet disse etter noen timer. Den lille forsmaken på hva jeg hadde i vente var egentlig ganske spennende der og da. Det å ligge på føderommet med en jordmor som kom inn og sjekket til meg. Jeg hørte spedbarnsgråt i korridoren, og følte meg moden til å begynne å føde. Da jeg kom hjem igjen begynte jeg å grine. Tenk om jeg hadde født 2 ½ mnd før termin, det hadde nok ikke vært så koselig allikevel.
I begynnelsen av september begynte vi på svangerskapskurs. Det var to andre par som deltok, og disse hadde termin nesten to uker før meg. Jeg var litt missunnelig på akkurat det. Dersom jeg tok utgangspunkt i horoskopet mitt, overtroisk som jeg er, måtte jeg gå nesten en hel måned lenger enn dem. Men så fikk vi etter hvert seg en video av to normale fødsler. Da var jeg ikke så misunnelig lenger. Det var helt forferdelig. Jeg fikk totalt panikk, og kjente at dette tør jeg ikke. Jeg begynte for første gang å angre på hele graviditeten. Jeg ville ha keisersnitt, epidural og alt som er. Det var grotesk å se damen som hang over prekestolen og vrælte i smerte, mens hodet til ungen presset seg ut. Jordmoren min trøstet meg med at hun syntes damene på videoen skrek vel mye. Dette var ikke noe trøst for meg. Jeg tenkte at jeg kom sikkert til å skrike mye verre enn det der, og at jordmoren som skulle ta i mot babyen kom til å synes jeg var en skikkelig pyse.
Samboeren min og jeg begynte for alvor å snakke om selve fødselen etter dette. Vi leste mange bøker om hvordan en fødsel starter, om de ulike fasene i fødselen og at det tross alt er flere pauser enn det er rier. Dette beroliget meg litt, men velmenende skrekkhistorier fra venner og bekjente lå stadig og kvernet i bakhodet. Da vi la oss natt til 21. september, leste vi at de fleste fødslene starter med at man får rier, og ikke at vannet går, slik som jeg hele tiden har trodd. Jeg våknet denne natten med litt smerter i ryggen. Det begynte å bli nokså tungt å snu på seg med den svære magen, og gode liggestillinger var ikke enkle å finne. Derfor tenkte jeg ikke mer over smertene. Jeg kjente at jeg måtte tisse, og reiste meg opp i sengen for å gå på do. Da skjedde det. Vannet fosset ut. Jeg trodde først at jeg hadde tisset på meg, men så kjente jeg at jeg fremdeles var tissetrengt selv om hele lakenet var gjennomvått.
Jeg dultet i samboeren min, og sa at nå tror jeg vannet har gått. Han svarte i halvsøvne at det sikkert bare var slimproppen! Men da jeg tvang han til å kjenne og lukte på lakenet var han plutselig på føttene med en telefon i handa. Vi må ringe sykehuset. Jeg ville vente litt, ville ikke være overivrig. Jeg reiste meg og gikk på badet for å tisse. Hele veien til badet rant det store dammer ned på gulvet. Jeg tok på meg et bind, for jeg hadde lest at jordmoren brukte dette for å sjekke fostervannet når man kom til føden. Vi begynte å le. Tenk nå skjer det! Klokken er fire på natta, og om et døgn eller to er vi foreldre! Etter en halvtimes tid ringte vi til føden. Der spurte de om hodet hadde festet seg. Dette visste jeg ikke. Det hadde jeg planlagt å spørre om på neste kontroll. Etter at jeg hadde lest opp hva som sto på helsekortet, fikk jeg beskjed om å legge meg straks, og bli liggende. Hodet hadde ikke festet seg, så de skulle sende en ambulanse. Jeg bare lo, og begynte å sende tekstmeldinger i hytt og gevær. Jeg hadde overhodet ingen smerter og så plutselig ganske lyst på det hele. Jeg ringte mine foreldre utallige ganger, men fikk ikke svar. Samboeren min fløy rundt i leiligheten og pakket bagen og tørket opp etter meg.
Da vi kom til sykehuset i halv femtiden kledde jeg av meg en gjennomvåt bukse og gav jordmoren trusen med bindet. Hun bare lo og sa det ikke var noen tvil om at det var vannet som var gått, og kastet liksågodt trusen i søpla.
Vi ble lagt på det såkalte venterommet, der var det både seng til samboeren min og meg, og et eget bad. Vi fikk beskjed om å prøve å sove, for vi hadde noen tøffe arbeidstimer foran oss. Vi var lys våkne. Vi fortsatte å sende tekstmeldinger, og etter hvert fikk jeg tak i mine foreldre. De ble helt i hundre, og ba om å få rapport så ofte som mulig, gjerne for hver cm.
Klokken halv syv begynte jeg å få vondt. Vi telte minutter mellom riene, og leste i boken som vi hadde med, at jeg sikkert hadde 4 cm åpning. Jordmoren kom inn og undersøkte meg, og sa jeg bare hadde 2 cm åpning. Jeg ble ordenlig skuffet, og begynte å se mørkt på de neste åtte.
Da klokken nærmet seg ti på morgenen, hadde jeg allerede gått flerfoldige runder med prekestolen, og vært et par runder i dusjen, noe som hjalp på smertene en liten stund. Men etter hvert som smertene tiltok hadde det ingen effekt lenger. Nå hadde jeg 4 cm åpning, og ble irritert på samboeren min som snakket i telefonen hele tiden. Han slo den av, og vi ble flyttet over til føderommet. Der fikk jeg lystgass, og denne lå jeg og supte inn en times tid mens jeg forestilte meg at jeg klatret på en fjelltopp hver gang det kom en ri. Når riene avtok gikk jeg ned av fjelltoppen. Men etter hvert ble jeg så bedugget og ør av lystgassen, at jeg begynte å sovne mellom riene. Da rakk jeg ikke å puste inn i tide og fikk fryktelig vondt.
Samboeren min hentet jordmoren og klokken elleve hadde jeg 10 cm åpning. Jeg fikk begynne å presse. Det var nesten en befrielse å trykke, selv om det selvfølgelig også var en smerte som ikke lignet noe annet jeg har kjent tidligere. Jeg husker at jeg så på klokken som hang på veggen da den var halv tolv og tenkte, et par timer til nå så er dette over. Samtidig var jeg utmattet og stønnet til jordmoren at nå klarer jeg ikke mer. Jo da, sa hun. En halv time til nå, så er du i mål. Og presser du ordentlig godt nå, så slår du jenta i naborommet. Det er helt utrolig for en energi og innsatsvilje jeg fikk av denne meldingen, og seks minutter senere var det hele over. Vi ble slått på målstreken av jenta i naborommet. Jenta hennes så dagens lys ett minutt før vår lille skjønne gutt, som kom til verden tre uker før termin, og var 3610 gram og 51 cm lang.
Selve lykkerusen og morsfølelsen lot vente noen uker på seg, men slo til for fullt da den endelig kom. Det var så utrolig mye å fordøye i begynnelsen, og så hadde jeg problemer med ammingen. Lillegutt hadde ikke lyst til å jobbe for føden, og ble utrolig sint da melken ikke kom med det samme. Nå skjønner jeg virkelig hva som ligger i begrepet ammetåke. Jeg fikk ikke med meg noen ting av det som skjedde i verden rundt meg, jeg hadde mer en nok med min egen nye lille verden.
Det var fremdeles et par ganger igjen av svangerskapskurset som vi gikk på, men da jeg ringte jordmor og fortalte om begivenheten, ba hun oss innstendig om å komme og overraske de andre deltakerne. Og gjett om de ble overrasket. Jeg som hadde termin sist, fikk tre uker før termin, og hun som hadde termin først gikk 17 dager over, så det er ganske nøyaktig en måned mellom våre gullunger, bare i motsatt rekkefølge en det vi hadde trodd på forhånd. Jeg knakk helt sammen på det svangerskapsmøtet som faktisk handlet om amming. Vi dro dit for å vise frem vårt lille under og berolige de andre om at alt hadde gått bra, og at fødselen slett ikke var så ille som forventet. I stedet begynte jeg å strigråte da jeg skulle fortelle hvordan det gikk med meg og ammingen, og at det slett ikke var så idyllisk og rosenrødt som man forventet at det skulle være. Jordmor var veldig forståelsesfull og tok seg god tid til å vise meg hvordan jeg kunne legge han til. Så da jeg presterte å dra derfra med hennes nøkler i lommen, slik at hun ble sittende igjen uten å få låst etter seg, så tok hun det med et smil. Et lysende eksempel på hvordan det er å være i ammetåken, som hun sa…
