Jeg er 40 år og venter mitt første barn. Hadde det vært opp til meg hadde jeg nok hatt barn for mange år siden, men det har ikke vært min skjebne.

Månedene ble til år

Da jeg var 27 år ble jeg og mannen min enige om at det var på tide å få barn. Andre på vår alder fikk barn og det lå liksom naturlig i livet der og da. Både jeg og mannen min er enebarn, og vi var enige om at vi håpet på å kunne få mer enn et barn, da vi begge to hadde kjent på savnet etter søsken.

Selvsagt var jeg innstilt på at det kunne ta litt tid, men frustrasjonen kom snikende etter hvert som månedene ble til år. 

Når graviditeten uteble fikk jeg etter hvert mange rare tanker og følelser. Mange av disse valgte jeg etter hvert å holde for meg selv, da mange velmenende råd ofte bare ble negativt for meg.

Jeg tenkte ofte at jeg ikke dugde til og få barn, at jeg som kvinne ikke dugde og hva i all verden er meningen med livet uten barn? Jeg tror jeg av naturen er en omsorgsperson, så dette gjorde veldig vondt.

Vi har alltid hatt mange hunder i hjemmet og mange utenforstående trodde at dette var barna våre. Klart jeg er glad i hundene mine, men noen barn blir de aldri.