Gravid – etter 12 år!

Hun hadde gitt opp å få barn, men skjebnen ville det annerledes. Foto: Shutterstock.com
Hun hadde gitt opp å få barn, men skjebnen ville det annerledes. Foto: Shutterstock.com Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Jeg er 40 år og venter mitt første barn. Hadde det vært opp til meg hadde jeg nok hatt barn for mange år siden, men det har ikke vært min skjebne.

Månedene ble til år

Da jeg var 27 år ble jeg og mannen min enige om at det var på tide å få barn. Andre på vår alder fikk barn og det lå liksom naturlig i livet der og da. Både jeg og mannen min er enebarn, og vi var enige om at vi håpet på å kunne få mer enn et barn, da vi begge to hadde kjent på savnet etter søsken.

Selvsagt var jeg innstilt på at det kunne ta litt tid, men frustrasjonen kom snikende etter hvert som månedene ble til år. 

Når graviditeten uteble fikk jeg etter hvert mange rare tanker og følelser. Mange av disse valgte jeg etter hvert å holde for meg selv, da mange velmenende råd ofte bare ble negativt for meg.

Jeg tenkte ofte at jeg ikke dugde til og få barn, at jeg som kvinne ikke dugde og hva i all verden er meningen med livet uten barn? Jeg tror jeg av naturen er en omsorgsperson, så dette gjorde veldig vondt.

Vi har alltid hatt mange hunder i hjemmet og mange utenforstående trodde at dette var barna våre. Klart jeg er glad i hundene mine, men noen barn blir de aldri.

LES OGSÅ HISTORIEN: Fembarnsmor: Jeg er skapt for å føde!

Finn en annen å få barn med!

Det mest sårende var følelsen av å ha sveket mannen min. Han er en utrolig person som absolutt fortjener å få barn. Enhver person er heldige som får ha en som Tommy i livet sitt, og her var det altså min skyld at jeg ikke en gang kunne gi han et barn! Det var fælt når disse tankene kom. Det gikk faktisk så langt at jeg satte meg ned med han og fortalte at det var OK om han ville skilles. Han burde finne en annen han kunne stifte familie med.

- Det var på ingen måte aktuelt, var svaret jeg fikk av han. Heldigvis!

Søkte omsider hjelp

Det gikk tre år før vi bestemte oss for å søke hjelp. Vi ville finne ut hva problemet egentlig var. Etter mange undersøkelser fant de ikke ut noen ting. Det var ikke noe feil ved noen av oss. Vi ble som mange andre diagnostisert som «Barnløshet uten påvist årsak». Jeg fikk også noen hormonkurer, men noe barn ble det ikke. Mildt sagt frustrerende.

Etter dette trodde jeg fullt og fast at jeg aldri kom til å bli gravid, og vi slo oss til ro med dette, selv om savnet var der som en konstant påminner.

- Jeg fortalte ikke om savnet til noen. Jeg begynte og skjerme meg for små barn og oppsøkte ikke situasjoner hvor jeg visste jeg muligens skulle måtte komme i kontakt med barn. Men vi var hele tiden ærlige med at vi ikke hadde fått barn, og at vi selvsagt ønsket oss det.  Jeg tror åpenhet om situasjonen er en lur strategi for ufrivillig barnløse. På denne måten slapp vi unna mange vanskelige spørsmål som for eksempel «skal ikke dere også ha barn snart» fra andre.

Er det håp for oss likevel?

Mange år senere i august 2012 ble jeg uventet gravid. Sjokket og gleden var enorm. Dessverre gikk det galt, og jeg gjennomgikk en spontanabort.

Men dette hadde vekket oss, og vi ønsket å prøve på ny. Denne gangen oppsøkte vi en privatklinikk, Volvat på Hamar. Vi møtte en fantastisk lege som ga oss informasjon om IVF. Jeg og mannen min ble enige om at vi skulle gjennomføre et prøverørsforsøk som siste utvei.

Kort tid etter hadde vi vår første konsultasjon ved IVF Klinikken i Oslo, og vi reiste hjem med hormonspray og skulle bare vente på neste blødning.

Det var tilstander, det!

Men blødningen kom aldri. Jeg var utålmodig fordi jeg måtte vente med nedregulering av hormonene og resten av ivf-behandlingen til blødningen kom. Tilslutt kjøpte vi en graviditetstest. Jeg var rimelig sikker på at den skulle være negativ.

Men testen lyste med to blå streker mot oss. Vi kunne ikke tro det! Det ble flere turer til apotektet for Tommy. Heldigvis for han var det ikke samme dama han traff i kassa hver gang han kjøpte en ny test.

Etter flere nye, positive tester kunne vi rimelig sjokkskadet slå fast: VI VENTER BARN!

Jeg trodde fortsatt ikke på det og Tommy gikk rundt og smålo. Det var tilstander her hjemme kan dere tro!

40 år og snart mamma: - Det er nesten for godt til å være sant, skriver Leni
40 år og snart mamma: - Det er nesten for godt til å være sant, skriver Leni Vis mer

 

For godt til å være sant?

Når jeg oppdaget at jeg var gravid denne gangen ble jeg også veldig redd og har fortsatt litt problemer med å glede meg. Graviditeten er liksom for godt til å være sant.

Tommy er den rolige og fornuftige personen i skrivende stund og den personen jeg kan støtte meg på og som kan få meg til å tenke realistisk når jeg er sikker på at noe som er galt. For jeg kjenner stadig etter tegn på at jeg ikke er gravid lengre: - Har kvalmen blitt mindre? Er jeg mindre trøtt enn jeg burde være?

Jeg går litt med nervene på utsiden og hormonene lever sitt eget liv. Jeg har blitt et par ekstra turer på Volvat bare for og se at "det fortsatt er der" og at alt er som det skal. 

Blir jeg «den gamle mammaen»?

Hvis alt går bra, blir jeg jo en del eldre enn andre førstegangsfødende og har gjort meg en del tanker om dette. Vil min alder skulle påvirke "Turbo-Trulte/Truls" (som vi kaller knøttet) på en negativ måte? Vil andre tenke «der er hun/han som har de gamle foreldrene» og hvordan vil det i såfall påvirke barnet? Men alder er jo bare et nummer, eller hva?

Jeg har så langt bare møtt positive holdninger fra omverdenen, men kan til tider bli litt trøtt på helsevesenets fokus på min alder. Jeg har full forståelse for at de må informere om risiko på grunn av alderen min. Men må de virkelig det hver gang og hele tiden da? Jeg er jo fullt klar over risikoen.

LES OGSÅ HISTORIEN: Jeg - en gammel mamma?

Vil takke nei til scanning og fostervannsdiagnostikk

Siden jeg er 40 vil vi få tilbud om scanning/fostervanndiagnostikk, men dette kommer vi til og takke nei til. Ikke for at vi er egoister og skal ha et barn til enhver pris, men på grunn av det stresset vi vil oppleve det som. Det vil ikke ha noen positiv innvirkning på svangerskapet. I skrivende stund er jeg rimelig sikker på at om det viste seg at det var noe "galt" hadde jeg uansett ikke klart og avbryte svangerskapet. Vi er på ingen måte egoister som bare tenker på oss selve, men her får naturen råde.

10 uker på vei

Vi venter vårt knøtt i oktober, og jeg er foreløpig bare 10 uker på vei. I dag var jeg på ultralyd og så at alt var i skjønneste orden med "Turbo-Trulte/Truls".

Så nå går jeg her og ruger og venter, dagene kan nesten ikke gå fort nok for mannen min eller meg. Livet er ingen sprint, men et maraton, i hvert fall har det vært det for for oss. Men er vi heldige nå så ser vi målsnøret og to har blitt til en liten familie. 

Leni

 

Denne historien ble "Ukens historie"

Forfatteren av denne ukes historie får en stor bag fra Helly Hansen.

Flere historie søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer