Vår vei til å bli gravid begynte faktisk allerede for fire år siden (2002). Jeg var 21 år og min samboer var 24 år da vi bestemte oss for at vi skulle prøve å starte familie. Som sikkert de alle fleste jenter trodde jeg at det var snart gjort å bli gravid så ventetiden ble utrolig lang når ingenting skjedde og skuffelsene kom hver måned. I tilegg er jeg veldig plaget av menssmerter så hver måned synes jeg veldig synd på selv når ingenting skjedde og jeg bare hadde vondt… Min samboer ble selvfølgelig også veldig skuffet, men så nok litt mer nøkternt på det enn jeg som var sååå ivrig på å bli gravid.

I september 2004 hadde jeg min første sjekk på sykehuset. Der såg alt bra ut og min samboer ble også sjekket etter hvert. Vi ble satt opp til prøverørforsøk september 2005. Alle de som har vært gjennom den. Prosessen det er før en kommer så langt som prøverør vet at det er en veldig stor påkjenning både fysisk og psykisk.

I mai 2005 giftet vi oss og hadde nettopp flyttet inn i nyoppusset hus og bare ventet på at det skulle bli september.

Juli 2005 begynte jeg på spray og videre på hormonsprøyter. Men da vi kom så langt som til siste sjekk før vi skulle ta ut egg viste det seg at jeg ikke hadde fått stor nok dose av medisiner og legen anbefalte oss å avslutte forsøket og begynne på ny når kroppen var klar igjen. Min mann tok det hele med fatning, men jeg knakk helt sammen og gråt i flere dager. Jeg var frustrert og tenkte at vi kom aldri til å få barn sammen .

For at kroppen skulle få tid til å komme tilbake til normal hormonutvikling ble vi satt opp på ny prøverørsforsøk i slutten av januar 2006. På dette tidspunktet hadde jeg egentlig gitt litt opp, og følte meg helt utenfor. Jeg valgte derfor som siste krampeaktig forsøk å gå til akupunktør. Dette begynte jeg med i oktober og gikk hele november også.

Så skjedde det utrolige: da jeg ventet på at mensen skulle komme og jeg kunne ringe til sykehuset for å få vite hvilken dag jeg skulle begynne på spray igjen, kom den ikke! Jeg valgte derfor å ta en graviditetstest. Jeg gjorde det egentlig bare for å sjekke at jeg ikke var slik at jeg ikke skulle bli skuffet igjen. Men den var faktisk positiv! Jeg fikk helt sjokk, og ringte til min mor og sa at hun måtte kjøpe flere tester for jeg nektet å tro det etter bare en test.

Tre tester og en dag senere ringte jeg til mann som var på jobb og skulle være borte en måned, jeg tror ikke han trodde meg med det samme (jeg trodde det jo ikke selv engang) men når det gikk opp for han ble han jo utrolig glad.

To dager senere begynte jeg å spy. Men jeg synes det var helt topp for da fikk jeg liksom en bekreftelse på at jeg faktisk var GRAVID!!!

Svangerskapet gikk utrolig fint selv om jeg spydde hver dag. De første tre månedene var verst, men jeg spydde nesten hver dag helt til jeg sto på parkeringsplassen utenfor føden.

Terminen min var satt til 13. August 2006, og siden jeg var student og hadde siste eksamen 30. mai fikk jeg virkelig tid til å nyte graviditeten på slutten - og selvfølgelig den flotte sommeren vi hadde.
Den 13. august kom og jeg gikk fortsatt og ventet, men det var ingen tegn på at fødsel nærmet seg. Kjente litt murringer, men det ble liksom ingenting av det. Søndag den 20 august var vi i middagsselskap hos min familie og da gikk slimproppen, Jeg hadde litt rier også da så vi bestemte oss for å reise til en slektning som bor rett ved sykehuset siden vi hadde en lang vei fra der vi bodde.
Da vi kom til byen hadde jeg fortsatt vondt hvert tiende minutt, men det var liksom ikke så veldig vondt så min mann gikk og la seg og jeg tok meg en dusj.

Da stoppet plutselig riene helt opp, men det ble allikevel ingen søvn siden jeg bare låg å kjente etter om det var begynt igjen. Jeg var vel altfor oppspilt til å sove.

Dagen etter på mandagen skulle jeg egentlig på kontroll hos min fastlege, men siden det betydde at jeg måtte reise et stykke vekk fra sykehuset ringte jeg til føden for å høre om jeg kunne få komme på en sjekk hos de. Og det fikk jeg. Klokken 09.00 gikk vi opp på sykehuset der de overvåket hjertelyd og rieaktivitet. Jeg hadde på dette tidspunktet ingen rier, men hjertelyden til fosteret var veldig høy så jeg fikk beskjed om at jeg skulle komme igjen klokken 1400 på ny sjekk.

Mens vi ventet gikk vi og åt og kikket litt i butikker. Var jo litt trøtt men fikk ikke til å sove.
På sjekken klokken to var hjertelyden normal og urinprøve fin. Jordmoren tok en underlivskontroll og kunne fastslå at det var begynt å skje ting så hun irriterte litt som hun kalte det for å se om hun kunne få riene i gang igjen. Og det virket.

Klokken 1700 begynte jeg å kjenne ubehag igjen, men det kom ikke regelmessig før i 22-tiden.Da tok det seg veldig opp i smerte og inervallet ble kortere. Klokken 0330 var vi kommet oss på sykehuset og pga av høy hjertelyd på fosteret valgte de å legge meg inn. Men det gikk tregt så klokken 1130 (tirsdag den 22 august) tok de vannet for å få fortgang på fødsel. Fostervannet var misfarget, men jeg fikk beskjed om at det var ingenting å engste seg for. Jeg hadde ikke hatt noen form for smertlindring før dette tidspunkt uten om en varmepose, men jeg valgte da å prøve lystgass, noe som jeg synes hjalp godt, men det var begynt å bli veldig vondt da syns eg, og siden jeg ikke hadde sovet på to døgn var det ikke så mye krefter igjen.

Klokken to ble det bestemt at de skulle sette drypp og jordmoren hadde prøvd å ymte frampå at jeg kanskje burde vurdere epidural. Da de satte drypp på sa jeg at jeg vil prøve epidural også. Det ble en forferdelig opplevelse der de måtte stikke meg tre ganger før de fikk det til. Første anestesilegen gav opp, men han som kom etterpå fikk det til på første forsøk. Epiduralen hjalp ikke så mye syns jeg. Jeg var fortsatt helt avhengig av lystgassen, men litt hjelp var det nok i den.

Hjertelyden til fosteret var fortsatt veldig høy og jeg begynte å bli veldig engstelig på om om alt skulle ende bra. For hver rie forsvant hjertelyden på monitoren før den kom igjen og låg utrolig høgt. Men så endelig ble det klart for at jeg kunne presse. Men det ble også avklart etter kort tid med pressrier at de måtte klippe opp og ta babyen ut med tang. Så klokken 1939 kom vår nydelige og etterlengtede prinsesse til verden. Hun var helt utrolig nydelige, og vi falt pladask for hun med en gang. Hun var litt medtatt stakkar, men ellers så var hu i fin form. Hun hadde hatt navlestrengen fem ganger rundt halsen stakkar. Jenta vår var 3460 gram og 53 cm og rett og slett helt perfekt.

Dessverre fikk vi en litt tøff start etter fødsel også siden jeg fikk spinalhodepine som følge av epiduralen. Så vi ble liggende en uke på sykehus før vi kom oss hjem, men etter det ble formen bedre for hver dag.

Nå er jenta vår blitt 6 måneder og er det fineste jeg har sett. Vi nyter dagene sammen og er utrolig lykkelige over at vi fikk oppleve det å bli foreldre. Jeg håper at vi kan få oppleve dette igjen, men tar ikke det å få barn som en selvfølge.
Vi er takknemlige for at vi har fått vår lille prinsesse og hvis vi kan få flere så tar vi imot med åpne armer.