Sorg under graviditeten

Gravide Jenny fant samboeren livløs hjemme

- Jeg føler at Sebastian var med oss under fødselen.

BLE UVENTET ALENEMOR: Selv om de har vært igjennom noen tøffe år, ser Jenny lyst på fremtiden. – Jeg har vokst enormt gjennom denne reisen og lever nå etter mottoet «lev her og nå, for livet kommer ikke i reprise», sier hun. FOTO: Privat
BLE UVENTET ALENEMOR: Selv om de har vært igjennom noen tøffe år, ser Jenny lyst på fremtiden. – Jeg har vokst enormt gjennom denne reisen og lever nå etter mottoet «lev her og nå, for livet kommer ikke i reprise», sier hun. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Svenske Jenny Pitkänen og Sebastian Thell hadde vært sammen i tre år og ventet sitt første barn sammen, da tragedien rammet. Plutselig ble fremtiden en helt annen enn den Jenny (30) hadde sett for seg.

Det begynte som en helt vanlig dag. Jenny, som var gravid i uke 28, våknet til at samboeren Sebastian hadde laget frokost. Sebastian, som elsket matlaging og som var aktiv innen travmiljøet, jobbet nemlig som kokk og hadde stått opp ekstra tidlig denne morgenen for å bake brød.

Etter at de var ferdige med å spise, gjorde han seg klar for å reise til jobben.

– Jeg husker at han stod i gangen, med sin grønne jakke på seg, og spurte om vi ville rekke å treffe hverandre på ettermiddagen før han skulle i et jobbmøte, forteller Jenny.

– Så ga han meg et slengkyss, sa «ha det» og gikk mot ytterdøren. Men av en eller annen grunn låste han aldri opp døren. Han stoppet opp, vendte seg mot meg og sa «jeg går ut bakdøren i stedet». Så gikk han bort til meg, ga meg et kyss og sa «jeg elsker deg» før han gikk.

– Det jeg ikke visste da, var at det var vårt siste kyss og den siste gangen jeg så ham i live.

ELSKET HESTER: Sebastian var oppvokst i en travfamilie og hester var en av hans store lidenskaper. FOTO: Privat
ELSKET HESTER: Sebastian var oppvokst i en travfamilie og hester var en av hans store lidenskaper. FOTO: Privat Vis mer

Fant ham bevisstløs

Samme ettermiddag kommer Jenny hjem og ser samboerens sko stå i gangen. Han svarer imidlertid ikke når hun roper på ham og hun tenker først at han har byttet sko innen jobbmøtet og dratt av sted tidligere.

Men når hun beveger seg gjennom leiligheten ser hun at lyset står på i ett av rommene. Hun gløtter inn og finner Sebastian bevisstløs. Hun forsøker å finne ut om han har puls, men kjenner bare sitt eget hjerte som dunker hardt.

Desperat forsøker hun å gi ham hjerte- og lungeredning, samtidig som hun ringer nødtelefonen.

– Han var i en sittende stilling og stedet han befant seg på var ganske trangt. Det var ikke lett å få ham over i en liggende posisjon, da jeg på det tidspunktet hadde en stor gravidmage som var i veien for meg og han var ganske tung.

– Midt i alt dette så jeg telefonen hans på gulvet. Jeg tok den opp og ringte faren hans som kom umiddelbart for å hjelpe meg med hjerte- og lungeredning, inntil ambulansepersonalet kom på plass og tok over.

I all hast blir Sebastian kjørt til nærmeste sykehus. Sammen med Sebastians foreldre venter Jenny nervøst på å få høre hvordan det går med ham.

– Jeg husker at det kom inn to kvinnelige leger og jeg så på den ene kvinnens triste ansiktsuttrykk at det ikke var noe bra. Ganske snart sa de at de hadde dårlige nyheter. Det var det eneste de rakk å si før jeg og Sebastians mamma brast i gråt, forteller Jenny.

Hadde en medfødt hjertefeil

Det skulle vise seg at Sebastian hadde en uoppdaget medfødt hjertefeil, som innebar et forstørret hjerte med feil på to av hjerteklaffene. Ingen, ikke en gang han selv, visste at han var alvorlig syk.

– Da jeg våknet opp dagen etter, kjentes det som om jeg hadde hatt et langt og forferdelig mareritt. Jeg hadde vansker med å forstå hvordan han bare kunne dø uten noe forvarsel eller symptomer, bare 28 år gammel. De neste dagene var jeg sammen med begge familiene døgnet rundt og venner kom for å hilse på. Jeg husker bare alle tårene og kjærligheten vi fikk av hverandre, midt i denne mørke sorgen.

– Noen dager senere var det travkonkurranser og V75. Det svenske flagget vaiet på halv stang og før løpet holdt de ett minutts stillhet på travbanen til minne for Sebastian.

HØYGRAVID I BEGRAVELSEN: Noen måneder senere ble lille William døpt i den samme kirken hvor farens begravelse ble holdt. FOTO: Privat
HØYGRAVID I BEGRAVELSEN: Noen måneder senere ble lille William døpt i den samme kirken hvor farens begravelse ble holdt. FOTO: Privat Vis mer

Redd for at sorgen skulle påvirke barnet

De neste månedene blir vanskelige for Jenny, som på dette tidspunktet var i tredje trimester, og hun frykter at den enorme sorgen skal påvirke barnet i magen.

– Jeg fikk høre at det å bli utsatt for mye stress under lengre tid, kunne påvirke graviditeten og barnet negativt. Seks uker før Sebastian døde, ble også hesten min utsatt for en ulykke slik at den måtte avlives. Jeg stod da ved han side og fikk ta farvel når hesten sovnet inn. Så jordmoren min var urolig over at jeg hadde fått to store sorger å håndtere på samme tid, jeg gikk derfor til jevnlige kontroller.

– I etterkant forstår jeg ikke hvordan jeg orket og hvordan jeg klarte å styre med alt samtidig. Jeg fikk derimot bra hjelp og støtte av familie og venner.

Følte nærværet hans under fødselen

Det skal også bli tøft å gå gjennom en fødsel uten Sebastian. Med seg hadde hun søsteren hans som fikk ta Sebastians oppgaver med å klippe navlestrengen og bytte den første bleien, samt moren sin og sin beste venninne.

– Jeg hadde tre sterke kvinner ved min side, i tillegg til det fantastiske personalet på fødeavdelingen. Selv om jeg savnet Sebastian, tror jeg at han på et eller annet vis var med oss. Vi hadde begge vært så forventningsfulle og lengtet etter å starte familielivet sammen. Sebastian var utrolig stolt og han sang for babyen i magen. Bare noen uker før han døde sa han til søsteren sin at han aldri før hadde vært så lykkelig som han var da.

– Den første tiden som nybakt mamma var overveldende. Søvnløse netter, en sorg og et savn jeg skulle håndtere, samtidig som jeg kjente på den uendelige kjærligheten for sønnen vår. Midt i alt dette pågikk fortsatt obduksjonen og vi ventet på det endelige svaret på dødsårsaken, som vi først fikk fem måneder etter dødsfallet. Det ble også oppdaget at William var født med en hjertefeil.

Tegner og synger for faren

Sønnen William er i dag fire år og er ifølge Jenny utrolig lik faren sin. Han er alltid glad, har et stort smil om munnen og er veldig omsorgsfull.

Til tross for den vanskelige tiden Jenny har vært gjennom, synes hun det å bli mor har vært en fantastisk opplevelse og hun gleder seg over at William synes å ha arvet foreldrenes hesteinteresse.

– Helt siden William var liten har jeg fortalt historier om pappaen hans og vist bilder fra fotobøker. Vi har også en tradisjon hvor vi lager noe som vi legger igjen på graven når vi besøker den, det kan for eksempel være en tegning eller lignende. William som liker å danse og synge, bruker også å gjøre det ved graven for å vise hva han kan.

Jenny passer også på at William får treffe farens familie og kompiser. Hvor mye han forstår av alt som har skjedd, er det imidlertid vanskelig å svare på.

– Jeg tror at han ikke helt vet hva døden innebærer, men om man spør ham om faren hans svarer han «Pappa Sebastian bor i himmelen». Iblant, ved leggetid, kan han stille spørsmål om faren sin og noen ganger har han sagt at han vil reise med fly for å hilse på ham.

– Jeg ser lyst på fremtiden. Jeg har vokst enormt gjennom denne reisen og lever nå etter mottoet «lev her og nå, for livet kommer ikke i reprise». Jeg håper at William får være frisk, at vi beholder kontroll på hjertefeilen hans og at vi får et bra liv sammen etter den tøffe starten vi har hatt, sier hun.

EN GLAD GUTT: William tar ofte med seg tegninger og andre ting han har laget til faren sin, som han legger igjen på gravstedet. FOTO: Privat
EN GLAD GUTT: William tar ofte med seg tegninger og andre ting han har laget til faren sin, som han legger igjen på gravstedet. FOTO: Privat Vis mer

Usikkert hvordan sorg påvirker

Hvorvidt mors sorg kan påvirke barnet i magen, er det blitt forsket på. En norsk studie fra 2016, utført av forskere ved arbeidsmarkedssenteret CELE på Norges Handelshøyskole i Bergen, konkluderte med at alvorlig psykisk stress hos mor ikke får konsekvenser av vesentlig betydning for barnet senere i livet.

Annen forskning viser imidlertid at angst under svangerskap kan påvirke fosteret negativt, men ifølge Fredrik Lian, psykolog og daglig leder ved Lian & Fjell Psykologtjenester, er det usikkert i hvilken grad og hvem som blir påvirket.

– Følelser i seg selv er ikke farlige, men når vonde opplevelser og følelser blir unngått eller ubearbeidet, er det ikke uvanlig at man kan utvikle depressive symptomer og angst. Det er disse tilstandene som i størst grad påvirker kroppen negativt, ikke sorgen i seg selv, sier han.

Sorg i seg selv fører imidlertid ikke til depresjon, men måten vi håndterer sorgen og følelsene våre på kan ifølge psykologen gjøre oss deprimerte.

– Som gravid vil man være i større behov for sosial støtte og omsorg. Om man i tillegg havner i en sorgprosess midt opp i dette, øker naturligvis dette behovet enda mer. Enkelte kan av ulike årsaker håndtere dette på mindre hensiktsmessige måter enn å søke og ta imot denne omsorgen.

Dette kan ifølge psykologen for eksempel være at man forsøker å skåne andre for det man sliter med på innsiden, fordi man er redd de ikke vil tåle belastningen. Eller at man isolerer seg fordi det oppleves for intenst følelsesmessig å være med andre, mens noen kan bli selvkritiske fordi de ikke håndterer dette alene.

– Når følelsene og de indre opplevelsene håndteres slik, blir man ofte motløs, håpløs, sliten og depressiv. Man kan fort bli fanget i en vond spiral, da depresjonen igjen gjør det vanskelig å håndtere foreldrerollen godt nok, som igjen leder til ytterligere selvkritikk, skam og depresjon, sier han.

ØKER BEHOVET FOR OMSORG: Som gravid er man ifølge psykologen allerede i en situasjon hvor man har større behov for støtte og omsorg. En tragedie på toppen, vil naturlig nok øke dette behovet. FOTO: Privat
ØKER BEHOVET FOR OMSORG: Som gravid er man ifølge psykologen allerede i en situasjon hvor man har større behov for støtte og omsorg. En tragedie på toppen, vil naturlig nok øke dette behovet. FOTO: Privat Vis mer

Følelsene vil miste intensitet over tid

Det å miste noen man er glad i vekker vonde og intense følelser. Men dersom man tør og klarer å kjenne på følelsene sine, gjerne sammen med mennesker rundt seg, vil følelsene over tid miste intensitet.

– På denne måten tåler vi dem bedre, de kommer sjeldnere og vi blir igjen stand til å ta tilbake hverdagen, nesten uavhengig av hvor smertefull opplevelsen var i utgangspunktet, sier Lian.

– Noen ganger er dette selvsagt lettere sagt enn gjort. Vi kan av ulike grunner grave ting inni oss, bli mer numne, fortvilte, håpløse og engstelige. Det er også helt ok, men samtidig kan disse mer destruktive reaksjonene for enkelte ta for mye overhånd.

– Dersom man opplever å sitte fast i det depressive, håpløse og engstelige over for lang tid, uten at man får gjort noe med det selv og med hjelp av de du er glad i, finnes det godt trente psykologer der ute, som kan hjelpe deg dersom du er i behov for det.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer