Habituell abort

Gravide Meri hadde blødd i flere dager. På ultralyd kom sjokket

- Jeg har aldri hatt det så kjipt som i det svangerskapet. Jeg var kjemperedd i åtte måneder.

HABITUELL ABORT: Meris vei mot å bli mamma ble lang og hard, og hun utviklet symptomer på PTSD. Foto: Ida Bergersen
HABITUELL ABORT: Meris vei mot å bli mamma ble lang og hard, og hun utviklet symptomer på PTSD. Foto: Ida Bergersen Vis mer
Publisert

- Man blir mer redd enn glad når man ser en positiv graviditetstest, sier Meri Hellman Wiik.

Meri var gravid fire ganger, hvor alle svangerskapene endte med spontanabort. Hun var gravid i seks måneder, uten at det resulterte i en baby.

Frustrasjonen vokste seg større og større: Alt handlet om hvorfor kroppen ikke klarte å bære frem et barn.

- Jeg følte at jeg aldri fikk lov til å bli mamma, og det ble en kjempestor sorg. Jeg hadde ingen garanti for at det noen gang skulle gå bra, og å kjenne på det, opptok 90 prosent av hjernekapasiteten min.

KK møter Meri på arbeidsplassen hennes, i Oslo sentrum. Hun er blid og imøtekommende, og virker avslappet – først på slutten av intervjuet kommer det frem at hun egentlig har vært ganske nervøs.

Meri byr på en kaffekopp, og vi setter oss ned i hver vår sofa, ved et stort vindu. På utsiden er det grått og tåkete, men høstfargene er fortsatt tilstedeværende.

Barneønsket kom med drømmemannen

På spørsmål om hun alltid har ønsket seg barn, kommer svaret før jeg rekker å fullføre spørsmålet.

- Nei, sier hun bastant.

Da Meri var ung voksen elsket hun friheten, og muligheten til å reise hvor hun ville. Hun hadde ingen planer om å slå seg til ro.

- Men jeg har alltid vært veldig glad i barn, og jeg synes babyer er superkoselig. Det var veldig stas at venner fikk barn – frem til jeg ikke klarte å få det selv. Det var sårt.

For barneønsket kom da hun møtte drømmemannen. Men det tok flere år før de fikk en positiv graviditetstest.

- Jeg har hatt endometriose fra jeg var 15 år, med veldig sterke menstruasjonssmerter. Jeg prøvde å bli tatt på alvor den gangen, men legen avfeide meg, og jeg aksepterte å leve et liv med store smerter og plager.

Endometriose kan føre til vanskeligheter med å bli gravid, derfor valgte Meri å oppsøke hjelp, nok en gang.

- Jeg visste at jeg måtte få en operasjon for å få bekreftet at jeg hadde endometriose. I 2017 fikk jeg endelig operasjon, og jeg fikk bekreftet at det var endometriose. De fjernet mye av endometriosevevet. Det blir ikke alltid borte for godt, det vil ofte komme tilbake, men jeg ble fortalt at sannsynligheten for å bli gravid er størst de seks første månedene etter operasjonen.

ENDOMETRIOSE: Meri hadde problemer med endometriose i mange år før hun fikk diagnosen. Foto: Ida Bergersen
ENDOMETRIOSE: Meri hadde problemer med endometriose i mange år før hun fikk diagnosen. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Ble gravid

De seks månedene passerte, og Meri ble ikke gravid. Hun ble henvist til fertilitetsklinikken (reproduksjonsmedisinsk avdeling) ved Rikshospitalet.

- Det var en del ventetid, så vi prøvde på egenhånd mens vi ventet. Jeg fikk piller som skal stimulere eggløsning, og eggløsningssprøyter, for å øke sannsynligheten for å bli gravid.

Og Meri ble gravid! Drømmen ble likevel knust, da hun spontanaborterte i uke 8-9.

Det tok ikke lang tid før Meri ble gravid igjen, men også denne gangen mistet hun fosteret – like før de skulle sette i gang med prøverørsbehandling ved Rikshospitalet.

- Det var veldig stort å bli gravid første gang. Jeg vet at det er veldig vanlig med en spontanabort, men da jeg mistet for andre gang ble jeg kjempelei meg.

Og deretter ble det bare verre og verre.

- Du får en følelse av at du aldri kommer i mål. Du møter motstand hele tiden, som gjør at du mister håpet om at det noen gang skal gå bra.

Meri utviklet en form for posttraumatisk stresslidelse: Hun var konstant redd, hadde mye mareritt og sov lite. Hun ble også deprimert.

Prøverørsbehandling

Prøverørsforsøket gikk over all forventning – Meri ble gravid på første forsøk. En blodprøve viste at hormonnivået så bra ut. Meri husker at hun spurte hvor stor sannsynlighet det var for at det kom til å gå bra. Ifølge statistikken, var det 90 prosent sannsynlig.

- Jeg husker at jeg tenkte det skulle gå fint denne gangen. Det ga meg en slags ro, samtidig som jeg var kjemperedd. Følelsen av at det aldri ville gå bra, hang fortsatt over meg.

I svangerskapsuke åtte opplevde Meri en liten blødning på jobb. Det var en fredag, og mandagen over helgen skulle hun på ultralydundersøkelse. Bekymringene begynte å ta overhånd, og hun tok kontakt med fastlegen. Han tok blodprøver og ultralyd, men kunne ikke se fosteret.

- Jeg visste at det skal være mulig å se noe ved hjelp av ultralyd på det tidspunktet, sier Meri.

Meri forteller at fastlegen var veldig god og trøstende, men at han ikke fikk gitt henne noe godt svar. Det måtte vente til mandag.

- Det var en veldig nervepirrende helg, hvor jeg egentlig visste at det ikke gikk bra. Samtidig hadde jeg et snev av håp.

ET SNEV AV HÅP: Meri hadde statistikken på sin side, men klarte likevel ikke å tro at det skulle gå bra. Foto: Ida Bergersen
ET SNEV AV HÅP: Meri hadde statistikken på sin side, men klarte likevel ikke å tro at det skulle gå bra. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Nedslående beskjed

Mandagen kom, og Meri fikk beskjeden hun forventet, men ikke håpet på: Fosteret hadde sluttet å utvikle seg. De fant fosteranlegget, men utviklingen hadde stoppet for noen uker siden.

- Da hadde jeg gått rundt i to måneder, og nok en gang trodd at jeg skulle bli mor.

For å fjerne restene av fosteret, måtte Meri gjennom utskrapning ved sykehuset.

- Jeg var så langt nede, og tenkte at jeg snart ikke orket mer.

Meri hadde noen egg på frys etter forrige uttak. Etter en stund, da Meri følte at hun var klar for et nytt forsøk, ble egget satt inn. Det resulterte i en fjerde graviditet, men etter kun noen få dager begynte hun å blø. Enda en spontanabort var et faktum. På samme tid ble hun utredet for habituell abort.

- Det var en veldig rar periode i livet. Alt handlet om hvorfor jeg ikke klarte å holde på fosteret. Hva som var galt med meg, eller oss. Jeg ville bare ha et svar, så vi kunne fikse det.

Undersøkelsene viste at det ikke var noe galt med hverken Meri eller ektemannen. Det var trolig tilfeldigheter.

- Å få det svaret ga meg blandede følelser. Jeg var glad jeg ikke hadde en arvelig sykdom som førte til at fosteret ikke var levedyktig, men jeg følte fortsatt at det var noe galt med meg. Hvor lenge skulle vi fortsette på det håpløse prosjektet?

En prøvelse for forholdet

Meri forteller at prosjekt baby ble så altoppslukende, at forholdet ble satt på prøve.

- Ingen som har gjennomgått det samme, kan si at det ikke påvirker forholdet. Det er ikke veldig romantisk å ha sex på bestilling. Men likevel er det veldig romantisk å ha et så sterkt ønske om å bli foreldre sammen.

Meri forteller at hun lett ble irritert på mannen under de mest håpløse periodene. Likevel var han en uvurderlig støtte.

- Jeg var ikke redd for å vise mine dårlige sider, og de har definitivt kommet frem. Stakkars mannen min… han fikk et brutalt møte med monsteret inni meg. Den frustrasjonen som kommer når du ikke klarer å bære frem et barn, med all bebreidelse og selvransakelse, gjør deg til en veldig egoistisk person.

Femte graviditet

Det tok omtrent et halvt år mellom første og andre prøverørsforsøk. Nok en gang ble det hentet ut egg fra Meri, og dagen det skulle settes inn, var det to egg som kunne befruktes. Vanligvis blir det kun satt inn ett egg, men på grunn av alle spontanabortene, ble det gjort et unntak.

Meri ble gravid – for femte gang. Bekymringene kom tilbake for fullt da hun begynte å blø dagen etter at hun fikk en positiv graviditetstest.

- Jeg tenkte at det uansett ikke kom til å gå veien. Blødningene fortsatte i flere dager, og jeg hadde ikke noe håp om at det skulle gå bra.

Det var ikke en forventningsfull og positiv kvinne som kom til ultralydundersøkelsen denne dagen. Men på skjermen fikk Meri se noe som kom som en stor overraskelse: Det var ikke bare ett foster der, men to.

- Hva tenkte du da?

- Jeg var et nervevrak. Skjermen viste tydelig et hjerte som slo, og jeg fikk sjokk over at noe levde der inne. Men det ene fosteret så mindre ut enn det andre.

Jordmor fortalte Meri at hun måtte forberede seg på at det ene fosteret kanskje ikke kom til å klare seg.

- Jeg var livredd, og klarte ikke å tenke på noe annet. Jeg følte at jeg var et skall av meg selv, og turte ikke å foreta meg noe som helst, i redsel for å gjøre skade.

Mistet det ene fosteret

Tiden sneglet seg av gårde, og ved neste undersøkelse viste det seg at det ene fosteret, som var så lite, ikke hadde klart seg. Men det andre fosteret levde.

Meri ble tett fulgt opp. Blødningene ga seg ikke, og hun var konstant redd for at det andre fosteret heller ikke skulle klare seg. Det ble mange ekstra ultralydundersøkelser.

- Blødningene varte lenge, og jeg gikk på progesteron over lenger tid for å hjelpe kroppen med å skjønne at den var gravid. Den lille flekken av fosteranlegget ble mindre og mindre – til slutt kun en skygge. Det var litt spesielt å se det, men det har preget meg mer i ettertid. Der og da var jeg mer fokusert på babyen som var igjen, enn tapet av tvillingen.

- Klarte du å nyte svangerskapet?

Meri svarer nei før jeg rekker å fullføre spørsmålet.

- Jeg har aldri hatt det så kjipt som i det svangerskapet. Jeg var kjemperedd i åtte måneder. Jeg var sliten og kvalm – ingenting fungerte lenger. Jeg ble satt i gang før termin, fordi jeg ikke taklet mer. Jeg hadde en følelse av at det kom til å skjære seg på målstreken, og at babyen kom til å dø i magen.

To-tre uker før termin ble Meri satt i gang. Det var midt under corona, og selv om hun ba innstendig om at mannen skulle få være med, fikk han ikke komme inn før aktiv fødsel.

- Jeg var helt ute av meg selv på det tidspunktet. Da mannen min endelig fikk komme inn, var det akkurat som at jeg slapp all kontroll, og resten av fødselen er som et svart hull. Det føltes ut som at jeg fikk blackout.

TØFF START: Meri fikk en tøff start på morsrollen. Foto: Privat
TØFF START: Meri fikk en tøff start på morsrollen. Foto: Privat Vis mer

Nervesystem i høyspenn

Selv om Meri endelig fikk datteren, som var så utrolig etterlengtet, klarte hun ikke å nyte livet som nybakt mamma.

- Jeg fikk en sterk sorg over mye tapt tid, i tillegg til engstelsen og traumene som satt i kroppen. Nervesystemet var i høyspenn, og jeg var kjemperedd for at det skulle skje noe med datteren min.

Datteren hadde kolikk, og grunnet corona ble oppfølgingen begrenset. Meri spurte om hun kunne få snakke med en psykolog ved sykehuset, men hun fikk avslag.

- Grunnen til det, var at de mente alt jeg trengte var avlastning. De hang seg nok for mye opp i at datteren min hadde kolikk. Men det lå jo så mye mer bak. Når jeg ser tilbake på det i dag, tenker jeg at det nesten høres usannsynlig ut at en person skal gjennomgå så mye, og så må man i tillegg trygle om å få hjelp.

Helsestasjonen ble redningen

Helsestasjonen Meri gikk til, fanget opp hvordan hun hadde det, slik at hun fikk snakket med en psykolog der. Hun fikk også være med i en gruppe for mødre som ikke hadde det så lett.

- Helsestasjonen reddet meg. Jeg fikk møte andre som var i lignende situasjoner, noe som var veldig viktig for meg.

Meri kan fortsatt kjenne på frustrasjon over at hun fikk avslag ved sykehuset. Det toppet seg da hun tilfeldigvis så gjennom noen papirer lenge etter fødselen, og oppdaget at hun hadde blitt screenet for barselspsykose.

- Da begynte jeg å gråte. Jeg ble så sur og lei meg. De var bekymret for at jeg var alvorlig psykisk syk på sykehuset, da jeg snakket med en psykolog noen dager etter fødsel, men da jeg ba om hjelp kort tid senere, var jeg ikke «syk nok». Det er jo helt absurd.

Da Meri fikk hjelp til å forstå hvorfor hun hadde reagert slik hun hadde gjort, og fått verktøy til å håndtere sirkelen av vonde tanker og engstelse, kom hun gradvis tilbake til seg selv, og klarte å nyte småbarnstiden fullt ut. Da datteren fylte ett år, følte hun seg litt mer ovenpå igjen.

KOM OVENPÅ IGJEN: Det tok cirka ett år før Meri følte at hun begynte å komme tilbake til seg selv igjen. Foto: Privat
KOM OVENPÅ IGJEN: Det tok cirka ett år før Meri følte at hun begynte å komme tilbake til seg selv igjen. Foto: Privat Vis mer

Forventet ikke flere barn

Meri har alltid sett for seg å få to barn, men med alt de hadde vært igjennom, var det vanskelig å se for seg å få flere barn.

- Alt hadde vært så absurd, krevende, og… helt koko. Så vi hadde ikke planlagt å få en nummer to, men plutselig ble jeg gravid. Det var et stort sjokk for både meg og mannen min, for vi hadde regnet med å gå gjennom samme prosess en gang til, med prøverør og full pakke.

Med alle abortene friskt i minnet, tenkte Meri at hun sikkert kom til å miste fosteret.

- Jeg hadde et veldig avslappet forhold til det, fordi jeg var så takknemlig for å ha fått et barn i det hele tatt. Jeg følte jeg ikke kunne be om et barn til.

Men babyen utviklet seg som normalt, og svangerskapet gikk over all forventning.

- Jeg var så rolig hele veien, noe som gjorde svangerskapet helt annerledes. Fra uke 12 fikk jeg følelsen av at det kom til å gå bra, og den roen vedvarte frem til fødsel. Jeg hadde et anstrengt forhold til selve fødselen, men bortsett fra det, hadde jeg en indre ro – en sterk kontrast til forrige svangerskap.

STOR KONTRAST: Andre vellykkede svangerskap ble noe helt annet enn det første, forteller Meri. Foto: Ida Bergersen
STOR KONTRAST: Andre vellykkede svangerskap ble noe helt annet enn det første, forteller Meri. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Håper på mer åpenhet

Når Meri tenker på sin andre fødsel, kan hun se seg selv med sønnen i fanget sitt. Om tankene går tilbake til første fødsel, ser hun kun et bilde av seg selv som holder datteren.

- Jeg tror det sier noe om hvordan jeg opplevde de to fødslene – første gang følte jeg at jeg sto på utsiden, og tittet inn. Jeg tror jeg distanserte meg fra alt, som en slags beskyttelsesmekanisme. Tilknytningen tok litt lenger tid med datteren min – jeg var nok redd for å knytte meg, fordi jeg var så redd for å miste henne. Samtidig som jeg hadde et enormt beskyttelsesinstinkt, som var så påskrudd at jeg ikke klarte å sove på natta.

I dag er Meri ekstremt takknemlig for å ha fått to friske barn. Hun håper at det blir mer åpenhet rundt spontanabort, og at tilbudet om oppfølging til kvinner som gjennomgår det, blir styrket.

- Jeg håper at døtrene våre blir fortalt at spontanabort er normalt, men at det er lov til å bli lei seg. For det er så mange som blir møtt med: «Jaja, det er så vanlig, det går bra. Du kan jobbe om et par dager». Selv om det er vanlig, betyr det ikke at vi ikke trenger et tilbud. Det er heller motsatt: Fordi det er vanlig, trenger vi et tilbud.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer