Etter 7 år med ufrivillig barnløshet ble jeg plutselig gravid for et år siden. dette var for meg et skikkelig mirakel og jeg brukte svangerskapet til å fordype meg inn i alt som hadde med svangerskap å gjøre. Min samboer hadde et litt mer avslappet forhold til dette da han har tre gutter fra før.
Gjennom hele svangerskapet hadde jeg høyt blodtrykk og mot slutten fikk jeg et snev av svangerskapsforgiftning. Ble derfor lagt inn på sykehuset tre uker fortidlig.
Min jordmor fortalte meg at jeg ikke ville få gå ut tiden og at fødselen skulle settes i gang. Jeg var ikke moden og det ble derfor satt inn en gele som skulle få i gang modningsprossessen. Fikk dette tidlig om morgenen den 15.09.04. Ti minutter etterpå begynte jeg å få svake rier. Jordmor var innom og fortalte at dette var vanlig og at de ville avta. Det gjorde de ikke.
Fem timer etterpå begynte jeg å få sterkere rier og ikke lenge etterpå gikk vannet. Skjønte med en gang hva det var da vannet gikk. Hadde vært litt redd for at jeg ikke skulle skjønne den biten. Sykehuset ringte min samboer som kom temmelig fort. Han hadde vært på tur i dusjen etter jobb, men skippet det da han hørte om at fødselen var i gang.
To nye jordmødre var nå kommet på vakt og siden det ikke var andre fødsler denne dagen, så hadde de god tid til meg. Fosterlyden var dårlig og jeg ble derfor koblet til ledninger i alle retninger, slik at de kunne følge med. Siden jeg ikke hadde spist siden frokost så ville de at jeg skulle spise. Jeg trodde de var tullete. Klarte såvidt å få ned et par tygger. Jeg holdt jo på å føde, hadde ikke tid til å spise jeg.
Min samboer ville gjerne gi meg massasje, slik vi hadde hørt andre hadde fått for å lindre smertene, men jeg fant fort ut at jeg ikke likte dette. Jordmødrene ville feste et lite apparat på babyens hode for å måle fosterlyden bedre. De gjorde tre forsøk med det resultat at jeg fikk lange, kraftige rier og uten at de fikk satt det fast.
I seks tiden på ettermiddagen fikk jeg epidural, og nå kunne de sette inn det lille måleapparatet. Smertene avtok kraftig og det var deilig. Nå ble åpningen målt og den var fantastiske 7 cm. Hadde vært 4 cm to timer tidligere. Halv elleve ble jeg trillet inn på fødestuen. Hadde ikke følelse i bena så min samboer måtte løfte meg opp i fødestolen. Jordmor var redd for at jeg ikke ville kjenne pressriene siden eg hadde fått epidural men jeg gjorde det selv om de ikke føltes smertefulle.
10 cm. Nå gikk alt veldig fort og kl 23.18 ble en liten bylt lagt på magen min. En liten gutt på 2800g og 51 cm. Han hadde hatt navlestrengen rundt kropp og hals og jeg fikk vite at det derfor var bra at han kom nå. Jeg og pappaen gråt en skvett av glede og lettelse. Hele slekta hadde trodd at det ble en jente så det var mange som ble overrasket da pappaen ringte rundt for å fortelle nyheten.
Allerede dagen etterpå visste jeg at dette var noe jeg ville gjøre igjen. Det er ikke hver dag en får et lite mirakel.
Anne.
