Barseltiden ble ikke helt som forventet, skriver denne mammaen.
Men tenk så deilig at leger finnes!
I Mai 2001 fødte jeg min sønn, og alt var så bra!! Vi reiste hjem, feiret 17. Mai og dagene ruslet avgårde. Gutten var et perfekt eksempel, han sov om natten, spiste maten sin og gulpet ikke! Kunne det bli bedre? Vel....i hvertfall verre!!
Plutselig en ettermiddag kom DEN kjempe gulpen!! Hva var dette? Og det fortsatte og fortsatte.
Ja, ja tenkte vi, det går nok over. Men gutten sluttet å sove på natta, gikk ned i vekt, og ble rett og slett forandret.
Etter 1 1/2 uke begynte vi å bli virkelig bekymret, jeg ringte helsesøstra (som er en nær nabo av oss) på en søndag. Hva gjør vi? Det var pinse og legen hadde stengt på mandag. "Reis på legevakta, der får dere hjelp! (Trodde vi....)
Vi møtte opp, Kom inn til en lege, som først spurte om det var første barnet (hysteriske foreldre tenkte sikkert han!!) Så tittet han på han, klemte litt på magen, og vi fikk beskjed om å gi den 3 uker gamle gutten vår BLÅBÆRSAFT!! Kan vi det da? Så små barn skal jo bare ha morsmelk...
"Han har nok bare magesyke" sa legen.
Har nok, ja...din, din...
Vel, vi reiste hjem, prøvde å gi blåbærsaft, men som forventet kom alt opp igjen...så vi hadde blå flekker overalt!
På tirsdag gikk jeg på helsestasjonen, jeg var redd. Der fikk de sjokk når jeg fortalte at vi hadde fått beskjed om å gi han saft! De ringte til sentral sykehuset, og der fikk vi time samme formiddag. På sykehuset ble vi godt mottatt, de tok noen undersøkelser, og noen prøver. Vi skulle ta ultralyd, for å se innvendig. Og der fant de feilen, det var en innsnevring mellom magesekken og tykktarmen. Det var en åpning på 5 mm, som skulle vært på 14 mm. ENDELIG forstod vi hvorfor gutten vår var blitt så tynn, og sutrete. Stakkar`n fikk jo ikke i seg nok mat, han hadde jo vært sulten hele tiden.
Men siden gutten vår var så uttørka, måtte vi vente 2 dager med å operere, han måtte få i seg litt mat i slangen for å kunne bli sterk nok for narkosen. Vi merket forandring samme dagen, han sov godt og var veldig fornøyd!!
Dagen kom da han skulle opereres, vi ble fulgt opp på venterommet, jeg skiftet på meg (skulle være med når han fikk narkosen) men så fikk vi beskjed om at de nyeste prøvene ikke var bra nok, vi måtte vente til han var sterkere. Det var tungt, for vi hadde forberedt oss på at nå skulle det skje. Men de neste prøvene var bra, så neste morgen gikk vi opp igjen. Å gå derifra var SÅ tøft, virkelig tøft.
Jeg var akkurat blitt mamma, også skjer dette.....ingen fin start på barsel tiden....
Vi gikk ned på rommet og ventet, det var de lengste minuttene i hele mitt liv!!!!Jeg var knekt (jeg kjenner klumpen i halsen nå også...) Jeg tror ikke at noen som ikke har opplevd noe lignende kan forstå hvor ille det var....masse tanker.....hva hvis.....tenk om...
Men så fikk vi beskjeden vi ventet på.....det hadde gått helt fint!!!
Vi kunne gå opp å sitte hos han til han våknet av narkosen. Da vi kom opp lå den nesten 4 uker gamle gutten vår med slanger overalt og sov så fredelig. Et merkelig rom, der det ligger mennesker og snorker fulle av narkose.
Så begynte han så vidt å gløtte på øynene, da var det noen tårer som rant, så deilig følelse:) Han skal bli frisk!!!
Dagen etter skulle han få mat, jeg mistet melken pga. alt styret rundt sykehuset, så han fikk 5 ml. NAN hver 2.time. Den første flaska var nerve pirrende - kommer han til å gulpe nå? Det gikk bra, gulpet utpå dagen, men slik må vi regne med! Så gikk dagene, og vi reiste hjem! Nå er gutten snart 2 år og er i storform! Så deilig at leger finns!
Lotte
