Personen på bildet er ikke identisk med personen i historien. Foto: Shutterstock.com
Personen på bildet er ikke identisk med personen i historien. Foto: Shutterstock.com Vis mer

– Håper hun dør i magen din!

Publisert

Etter to år med fysisk og psykisk mishandling fikk Pia nok. Først etterpå skjønte hun at datteren (1) også hadde blitt sterkt rammet.  

– For fire år siden lyste den positive testen imot meg. Jeg var så uendelig glad, selv om dette ikke var planlagt. Mitt største ønske var å få bli mamma, få en liten herlighet jeg kunne overøse med kjærlighet og gode stunder, forteller «Pia» som har gode grunner for å være anonym.

Paret hadde vært sammen i nesten et år og bodd sammen de siste månedene. Han studerte og Pia hadde akkurat begynt i ny deltidsjobb. 

– Dette kom til å bli tøft, det visste jeg, men det hadde ingenting med den økonomiske situasjonen vår å gjøre, forteller Pia.

Hadde alltid blåmerker

Mannen hun hadde bodd sammen med knapt to måneder, hadde allerede vist seg å være en annen enn han hun ble forelsket i.

– Han slo meg jevnlig fra vi flyttet sammen. Jeg hadde alltid blåmerker på armer og kropp. Jeg dekket merkene med langermede gensere for å dekke det. Noen ganger holdt han meg fast eller stengte meg inne i rom for å nyte synet av panikken som kom over meg grunnet klaustrofobien jeg har, forteller Pia.

– Min samboer ble rasende da jeg viste ham graviditetstesten. Han ville ikke bli pappa! Vi kranglet så busta føyk og nabobarna må ha blitt livredde. Det er et under at huseieren ikke kastet oss ut etter alle de høylytte kranglene vi hadde, erindrer Pia.

LES OGSÅ: Min historie: Livet med en psykopat

Ville beholde barnet

Men hun hadde bestemt seg. 

– Selv om min samboer var svært så voldelig og kontrollerende, bestemte jeg meg for at  dette var noe han ikke skulle få vinne. Avgjørelsen var tatt – dette barnet ville jeg ha, forteller Pia.

Pia forteller han slo henne en siste gang da hun var nesten 12 uker på vei. Etter det stoppet han. Lovte nok en gang med tårer i øynene at han aldri skulle gjøre det igjen og at han angret. 

– Jeg holdt skepsisen oppe, men det så faktisk ut som om han holdt ord, sier Pia.

Psykisk terror 

Svangerskapet ble stadig tyngre, samboeren krevde ekstra mye av henne og da hun fikk muligheten til å jobbe full stilling på stedets dagligvarehandel, følte Pia at hun måtte gripe denne sjansen, for å få økonomien til å gå rundt. Det var en tung fysisk jobb å sette varer på plass i hyllene for en høygravid, men Pia klarte det.

Selv om samboeren hadde sluttet å slå henne, var det ikke slutt på den psykiske terroren.

Pia forteller hun ofte fikk negative kommentarer om hvordan hun kledte seg, at hun var feit og at andre kvinner så mye bedre ut en henne.

Men verst var de tingene han sa om babyen i magen.

– Håper hun dør i magen din!

– Barnet kommer til å bli like stygg som deg

Dette gikk hardt inn på Pia. 

– Jeg var psyket fullstendig ned. Strebet etter å bli slik han ønsket, men satte meg imot så fort han sa noe negativt om den lille i magen.

Engangsstønaden gikk til ny flatskjerm

De handlet inn det billigste av det billige babyutstyret de kunne finne.

– Resten av engangsstønaden skulle gå til faren som mente behovet for en ny, dyr TV var større. Jeg var ikke enig. Jeg ønsket mye heller å kjøpe finere ting til min lille enn å kjøpe dette. Men hva hadde vel det å si? Det var jo min samboer som bestemte.

Faren viste lite interesse for datteren

10 uker før termin måtte Pia inn på sykehuset. Morkaken hadde løsnet og babyen måtte ut med en gang. Hun ga beskjed til samboeren umiddelbart, men han kom ikke på sykehuset før lenge etter barnet var født, forteller Pia.

– Det ble ei jente. Ei velskapt lita jente. Jeg holdt henne i armene mine nesten ustanselig, kikket på henne mens hun sov, fikk mat gjennom sonden sin og mens hun kikket tilbake på meg, erindrer Pia som opplevde tiden på sykehuset som god.

– De åtte ukene på barneintensiven gikk altfor raskt, og vi fikk sjelden besøk av min samboer. Det gjorde meg ingenting. Jeg hadde min lille prinsesse, og det var alt som betød noe, forteller Pia.

Plasserte den nyfødte gråtende alene i et rom

Men idyllen tok raskt slutt når de kom hjem.

– Allerede første dag hjemme prøvde min samboer å kontrollere den nyfødte, ved å plassere henne i et rom alene mens hun gråt.

Det var å gå over grensen, følte Pia og de kranglet.

– Jeg ga meg ikke før babyen fikk være i samme rom som oss og så jeg kunne trøste henne. Vår lille arving, som knapt nok hadde opplevd noe som helst, ble vitne til høylytt, øredøvende krangling av oss to som skulle passe på henne, sier Pia.

Men det var ikke alle kampene om hvordan hun skulle behandle barnet som hun vant.

Jenta ble større og Pia pleide å leke med henne på gulvet. Det likte ikke faren.  

«Sett deg i sofaen som skikkelig folk!», «Er du nødt til å drite deg ut. Snakk ordentlig med henne i stedet for den bablinga!» sa han, forteller Pia.  

Pia sluttet å leke, sluttet å prate babyspråk, sang aldri barnesanger til barnet sitt. 

– Min stakkars lille unge! Jeg sviktet henne uten å engang være klar over det, forteller Pia som på dette tidspunktet ikke hadde noe tro på seg selv. 

– Men når det bare var meg og lille, sørget jeg for å gi den nærheten og all den kjærligheten jeg ikke fikk lov til å gi når min samboer var tilstede. 

Nok er nok

Og en dag orket ikke Pia mer. Datteren hadde fylt et år, og hun opplevde at den psykiske terroren bare eskalerte.

Hun tok med seg jenta og flyttet til en ny leilighet i en annen del av landet, syv timers reise unna barnefaren.

– Alt skulle bli så mye bedre trodde jeg. Men skaden var allerede skjedd, og den ville jeg aldri klare å rette opp alene, forteller Pia.

Hun var bekymret for datteren og synes utviklingen hennes lå tilbake, sammenlignet med jevnaldrende. 

LES OGSÅ: Alt som ikke skulle skje - det skjedde!

Datterens utvikling lå tilbake

Pia gjorde noe med bekymringen sin og kontaktet barnevernet som henviste henne til barne- og ungdomspsykiatrien, som gjorde en utredning av datteren. 

Og resultatet var mer bekymringsverdig enn Pia hadde trodd.

– Hun hang langt tilbake, både språklig, motorisk, psykisk og sosialt. Jeg hadde hele tiden trodd det dreide seg om at hun var født for tidlig. Men nei. Jenta mi var sterkt underutviklet på grunn av meg. Jeg var et nervøst vrak hele tiden, jeg fokuserte mer på hva andre tenkte om meg enn å være tilstede for henne. Jeg skvatt opp av den minste lille lyd og var rett og slett ødelagt og på den måten ødelagt min datter, forteller Pia.

Jeg burde ha gått med en gang 

I dag forbanner hun seg selv for at hun ikke så at samboerens psykiske terror ikke rammet bare henne selv, men også datteren, forteller Pia. Mang en gang spør hun seg hvorfor hun ikke tok med jenta og flyttet på et tidligere tidspunkt.

– Det finnes ingenting som er verre en å vite at du selv er skylden til at ditt barn er ødelagt. Samvittigheten har spist meg opp, spyttet meg og tråkket på meg utallige ganger, og jeg har vært ved randen til hva jeg kan klare, men aldri verden om jeg gir opp. Aldri i verden om jeg skal bli så svak som jeg var den gangen!

– Men tror du virkelig at det er din skyld alene at barnet har blitt slik, spør vi Pia.

–  Nei, det er først og fremst farens skyld at min datter er som hun er, men jeg føler fortsatt at jeg skulle tatt grep langt tidligere, lenge før jeg gjorde det. Allerede første dagen hjemme burde jeg ha skjønt at vi ikke kunne bo med den mannen, og jeg skulle holdt ungen min i trygge omgivelser, men det gjorde jeg ikke. Derfor føler jeg at jeg også har skyld i hennes manglende utvikling, svarer hun.

Jobber intenst for å rette skaden

I dag har jenta blitt fire år, men Pia forteller at undersøkelser viser at hun har en modenhet som tilsvarer en toåring. 

Jenta har trolig fått langvarige skader, og vil sannsynligvis aldri skjønne de grunnleggende sosiale kodene blant annet, forteller Pia. 

– Men siden hun fortsatt er såpass ung, er det for tidlig å være sikker. Vi jobber hardt og intenst med barnevernet, BUP, barnehage, PPT og fysioterapeut. Jeg og datteren min har en lang vei å gå, selv om vi har kommet lenger enn jeg trodde var mulig.  

Jenta ikke kontakt med faren, som ikke har vist noen interesse for å ha samvær.

– Min datter betyr alt for meg, og vi har det langt bedre uten faren hennes. Hun fortjener det beste, og jeg skulle så inderlig ønske at jeg klarte å gi det fra første stund. At jeg visste hvor svak jeg var, at jeg kunne manne meg opp til å gå fra den idioten av en voldsmann før lillejenta ble født, men den gang ei. Skjedd har skjedd, og jeg får aldri gjort noe med det. Det eneste jeg kan endre, er fremtiden. Og den skal skinne for min lille solstråle, avslutter Pia. 

Personene i historien er anonymisert 

Vold har alvorlige konsekvenser for barn

– I dag vet vi at vold har svært alvorlige konsekvenser for barnas oppvekstsvilkår enten barnet er vitne til volden eller om barnet selv ble utsatt for vold. Denne eksponeringen representerer en trussel mot barns utvikling og helse, både fysisk og psykisk. Barn som utsettes for vold og overgrep får ofte problemer på flere områder, og det er dokumentert at det å leve med vedvarende frykt for vold og overgrep kan føre til varige endringer i hjernen, forteller Lone Alice Johansen, Informasjonsrådgiver ved Krisesentersekretariatet.

– En høyesterettsdom fra 2010 slår fast at effekten av å være vitne til vold er like alvorlig som om det var barnet selv som ble utsatt for vold. Barnets grunnleggende behov for trygghet blir skadet når den som i utgangspunktet skal yte omsorg og beskyttelse er den som påfører smerte og frykt, forteller Johansen til Mammanett.  

Blant symptomer som er knyttet til det å være vitne til vold er søvnløshet, angst, aggresjon, depresjon, tilbaketrekking, utagering, ekstrem lydighet, oppmerksomhetsvansker, sengevæting, lav aktiveringsterskel, å bli avvist av venner, lavt selvbilde, språkvansker, motoriske vansker, psykosomatiske symptomer, nedsatt immunforsvar, med mer. (Isdal, 2002; Mullender, Hague, Imam, Kelly, Malos, & Regan, 2002).

Hvordan få hjelp?

Statsbudsjettet 2014: 8,5 mill til sårbare førstegangsfødende 

Regjeringen bevilget i statsbudsjettet 118 millioner kroner til bekjempelse av vold i nære relasjoner. I planene inngår utprøving av program for familieveiledning, Nurse Family Partnership – oppfølging av sårbare førstegangsfødende, i følge Norsk Sykepleieforbund.

Nurse Family Partnership omfatter tett oppfølging og jevnlig hjemmebesøk hos sårbare førstegangsfødende, fra tidlig svangerskap til barnet fyller to år.

– Jeg vil rose regjeringen for deres fokus på å ivareta sårbare familier og deres barn med dette tiltaket. Nurse Family Partnership vil kreve tett oppfølging av førstegangsfødende kvinner i en vanskelig livssituasjon av jordmødre, sier leder av Jordmorforbundet NSF, Hanne Schjelderup-Eriksen. 

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer