Ja, hvor skal vi begynne?
Med min første graviditet.
Med stor glede oppdaget vi at det var smått på vei, dette var i des 2000, alt så ut til å gå greit, jeg var ikke så veldig plaget av kvalme. Da jeg var ca 3 mnd på vei, dro jeg på besøk til mine foreldre som bor i Finnmark, sjøl bor jeg i Rogaland.
Dagen jeg skulle dra hjem, våknet jeg med at jeg tisset på meg, trudde jeg. Sa ikke noe om det for jeg hadde jo lest at det var normalt å kunne skje. Så gikk tiden å dagen for ultralyd kom, som alle andre var vi kjempespente. Vi kom raskt ned fra skyene, med ett brak!
Det var ikke noe fostervann, eller svært lite, vår datter lå i seteleie å kunne ikke røre noe særlig på seg. Utsiktene vi fikk forespeilet var ikke gode, ja den ene jordmoren sa hun kunne bare tilby abort. Men abort var ikke i våre tanker.
Det ble til at jeg holdt sengen i over 2 mnd, i håp om å holde litt på vannet. Vår datter ble født med keisersnitt i uke 28, og var ett lite knøtt på 916 gr å 36 cm. Siden lungene ikke hadde fått utviklet seg lå hun i respirator i 1mnd før hun fikk sovne inn på mammas fang. Det var en tøff opplevelse å se sitt eget barn dø.
Jeg fikk å blodpropp etter fødselen og har måttet gå på sprøyter de andre to graviditetene.
Datter nr to kom frisk til verden for to år siden, og er nå stolt storesøster. Lillebror ble født i mars, der fikk vi vite i Januar at han kom til i bli født med en alvorlig hjertefeil, han e nu snart 7 mnd og venter på operasjon, har holdt seg stabil hele veien.
Midt oppi det hele døde min mamma av hjertefeil da lillegutt var 3 uker, så når vi skal gjennom operasjonen kommer vi til å være veldig spente å redde. Har ikke flere å miste.
Det var min historie.
